Leiknes (Hamarøy gnr. 276)
| Leiknes | |
|---|---|
| Fylke: | Nordland (lulesamisk: Nordlánnda) |
| Kommune: | Hamarøy (lulesamisk: Hábmer) |
| Gnr.: | 276 |
Gnr. 276 Leiknes ligger om lag 6 kilometer innenfor Tysfjordens ytterste nes, på fjordens sørside. Her grenser gården mot gnr. 275 Leiknesbø vestre i øst, motgnr. 277 Korsnes i vest og mot nabogårdene i sør over Korsnesheia.
I følge Oluf Ryghs ”Norske gårdsnavn” fra 1905 kan gårdsnavnet trolig utledes fra at Leiknes har vært en samlings-plass der bygdas befolkning til sosialt samvær og lek [leikr].
Jordsmonnet på Leiknes består av mineraljord etter avleiring på tidligere havbunn, mest leire og fin sandjord, men med enkelte innslag av organisk jord, vesentlig i utmarka. Gården regnes derfor å ha lav til middels bonitet.
Leiknes i de eldste tider
Om lag seks kilometer innover fra Tysfjordens ytterste nes finner vi gården Leiknes. Hvor langt tilbake her har vært bosatt folk kan ingen si med sikkerhet. Om folket på Leiknes ikke var blant de første i fjorden til å slå seg ned som bønder, så var de i det minste best til å sette spor etter seg i landskapet. Langs grensa til innmarka finner vi et helleristningsfelt som trolig er 3000 til 4000 år gammelt. Vi må gjøre noen små kvantesprang i tidsregninga før vi igjen finner spor etter bosetting her. Går vi ned mot sjøen finner vi i en skoglund ei steinsatt grav fra jernalderen. Til tross for vikingenes tilstedeværelse i fjorden er det usikkert i hvilken grad det fantes permanente bosetninger av nordmenn her før 1600-tallet. Den normale oppfatningen er at Tysfjord var bosatt av den sjøsamiske befolkningen alene fram til den norrøne ekspansjonens tiltagning i det 17. århundret. Sjøsamene drev i stor grad gårdsdrift på lik linje med nordmenn, men med en bedre utnyttelse av utmarkas ressurser og med bruken av sommersætrer rundt om i Tysfjorden som en særegenhet. Til tross for at vi kjenner til at folk har vært bosatt på gården i om lag 4000 år, må vi likevel helt fram til 1611 for å kunne navngi de første bøndene på Leiknes. Dette skyldes at menneskene her levde i pakt med, og ikke på tross av naturen. Først når kongen i København fant gårdens ressurser interessante for skattlegging ble folket her gitt en identitet. Med nedtegnelsen fra den første jordeboka i 1611 starter da også Leiknes nyere gårdshistorie.
1600-tallet
I ”Jordebok over Kronens og Stiftens gods” fra 1611 finner vi at Leiknes var bosatt av to nordmenn, og dermed ikke lenger var å regne som en del av de gamle finneodelen. ”Enchen på Lechnnes” og Edis Thørisen var ikke bare de første til å bosette seg på gården, men også blant den første håndfullen av nordmenn som bosatte seg i Tysfjord. Vi må anta at det var naturlig at de nettopp bosatte seg her, ytterst i fjorden, fordi de geografiske forholdene gjorde tilpasningen til det tradisjonelle fiskebondelivet enkelt.
Om driftsstrukturen kan vi allerede fra gårdens første periode se ei vending mot todelt drift. Dette mønsteret skulle komme til å stå seg over de neste 300 årene. I jordebøkene mellom 1614 og 1652 varierer navnekombinasjonene på de to brukerne, men ett navn går igjen, Edis Thørisen. Fra første nedtegnelse i jordeboka i 1611, til han siste gang blir nevnt leilendingsmanntallet i 1652, var Edis oppsitter på ½ våg i Leiknes. Den andre leilendingen på gården, som figurere sammen med Edis i de fleste skattelistene er ”Olluff”. Ved nedtegnelsen av leidang-skatten [krigsskatt] i 1618 er navnet Olluff Thørisen registrert på Leiknes. Om dette er samme ”Olluff” som går igjen i listene fram til 1645, er det en stor mulighet for at de første brukerne på gården var brødre. Etter denne tid får vi opplyst at den ene halvdelen i gården var bosatt av ”enchen Maritte”, som trolig var ”Olluffs” tidligere kone.
Leiknes matrikuleres
På 1650-tallet kom det et generasjons-skifte på Leiknes etter at både Edis og Olluff Thørisen hadde gått bort. Som nye leilendinger kommer Erich Nielsen og Christopher Baardsen inn i gårdens historie i 1659, da de dette året svarte 1 pund fisk hver i skattemanntallet. Landkommi-sjonens arbeid fra 1661 stadfester at ”Lechnes” var bosatt av de to brukerne hvor ”Kongen eijer och bygger”. Med ei total landskyld på 1 våg fisk ble det anslått at Erich Nilsen og Christopher Baarsen ikke kunne tåle noen videre forhøyelse.
Matrikuleringa av ”Leechenes” i 1667 gir oss det første innblikket i gårds-drifta. De to brukerne hadde dette året til sammen en utsæd på 2 ½ tønner korn, og kunne fø i alt 4 kyr, 2 kalver, 8 sauer, 2 geiter og 2 hester. På bakgrunn av gårdens beskaffenheter ble det ikke anslått at land-skylda kunne heves. Det ble likevel avkrevd både krigsskatt, og kirka sørget for å få inn sin kornskatt og osteskatt på 1/10 av gårdens årlige produksjon. Etter 1660-tallet blir oversikten over folket på Leiknes difus. Drifta av gården gikk trolig over i en form der én oppsitter var bosatt her, mens noe av innmarka ble bygslet videre til gressleie. Siste registrerte leilending før århundreskiftet var Niels Olsenn, som i skattemanntallene mellom 1671 og 1688 bygslet 1 ½ våg. Fram til 1678 hadde han drevet jorda sammen med Nielss Issachssen, som mellom 1671 og 1678 bygslet ½ våg. Etter 1684 var det slutt på samdrifta, og først i 1759 hadde Leiknes igjen to betalende leilendinger.
1700-tallet
Etter 1688 må vi fram til 1711 før vi igjen finner nedtegnelser over Leiknes. Lars Nielsen, som trolig var Niels Olsens sønn, var nå leilending på gården, og protokollen over ekstraskattene i 1711 viser at Lars hadde ei betydelig drift. Dette ser vi av at han i 1711 hadde ansatt både en tjeneste-dreng og ei tjenestejente hos seg. Skatte-lista forteller at han for drengen årlig betalte 1 ½ riksdaler 16 skilling i klær, mens tjenestejenta mottok betaling i 1 riksdaler 1 ort 16 skilling i klær. Som arbeidsgiver for de to måtte Lars Nielsen totalt betale 1 ort 22 skilling i skatt. Samme år måtte han betale kongen 1 ort i skoskatt, som var en ekstraskatt utstedt dette året. Lars Nielsen var som oppsitter påkrevd å betale inn skatten for alle gårdens beboere. Når vi vet at hver beboer ble beskattet med 6 skilling for sine sko, og vi vet at det gikk 24 skilling i 1 ort, kan vi av skattelista resonere oss til at Leiknes i 1711 hadde fire beboere. Lars Nielsen var gift med Anna Abrahamsdatter. På Leiknes ble paret foreldre til barna; Niels f. 1702, Søren f. 1704, Synnøve f. 1712, og Anna f. 1715. Vi har ikke andre opplysninger om familien enn at sønnen Søren Larsen senere ble gift og bosatt på Leiknesbø.
Ved matrikuleringa av Leiknes i 1723 hadde gården fremdeles bare én oppsitter, men plassen hadde to hushold-ninger. Lars Nielsen bygslet 1 våg i kongens gård, hvor han dyrket rug og havret korn i tillegg til produksjon av høy til dyrefôr. Av slåtten i innmarka og utmarka kunne en forvente 6 lass høy. Dette var trolig langt fra nok til å fø hele husdyrbesetningen, som i 1723 besto av 4 kyr, 2 kalver, 18 sauer og 1 hest. Drifts-formen som trolig ble benyttet på Leiknes blir kalt sultefôring, og gikk i korthet ut på å holde så mange dyr som mulig i live gjennom vinteren på så lite fôr som mulig. Gårdsproduksjonen på vinterstid må derfor ha vært minimal. Det var for øvrig vanlig praksis at hestene slapp å gjennomgå de store påkjenningene som driftsmåten med-førte. Som nevnt besto Leiknes i 1723 av to husholdninger. Matrikkelen forteller oss at også ”Trondheims Borgeren Tomes Nielsen for nogle Huuse paa Kongens grund svarer aarlig grundfrelse 2 td”. Hva Tomes tok seg til i Tysfjord vet vi ikke, men ut fra ordlyden i matrikkelen kan det være snakk om at han drev en egen hus-mannsplass.
Tilbake til delt drift
På høsttinget 26. oktober 1746 ble det ting-lyst at Ole Olsen hadde mottatt fogd Myhres bygselsseddel på 1 våg i kongens gods ”Lechnes”. Han ble dermed den siste leilending noen sinne til å drive gården under ett. Ole var opprinnelig gift på Skogvoll med Ingbor Johansdatter. Før hennes bortgang i 1745 fikk paret sønnen Ingebrigt f. 1745. Etter at Ole ble gift med Lars Nielsens enke Kirsten Olsdatter, slo paret seg ned på hennes gård på Leiknens.
16. august 1759 ble jorda på Leiknes delt med innflytteren Ole Larsen. Han mottok nå fogd Hysings bygsel på 1 pund 12 skilling [½ våg] i gården. I manntallet over Lødingen for 1762 finner vi derfor at Leiknes hadde to oppsittere. På det første bruket bodde Ole Olsen, Karen Olsdatter, hans sønn Ingebrigt og tjenestejenta Bereth Andersdatter. På det andre bruket var Ole Larsen og hans kone leilendinger, og hadde tjenestejenta Ane Pedersdatter hos seg. Med et samlet folketall på sju personer ser vi at Leiknes fremdeles ikke var noen storgård hva gjaldt demografi. Dette mønsteret kom til å fortsette utover 1800-tallet så lenge det binære driftssystemet ble opprettholdt.
I 1767 overlot Ole Olsen og Karen Olsdatter drifta av deres halvpart i gården til sønnen Ingebrigt, som 2. februar samme år mottok kammerråd Hysings bygsel på ½ våg i matr.nr. 33 ”Læchnæs”. Ingebrigt Olsen f. 1745 var gift med Margret Hansdatter f. 1744, fra Leiknesbø. Etter ekteskapsinngåelsen i 1767 ble de to foreldre til barna; Ole Iver f. 1768, Hans f. 1770, Mette Sophie f. 1773, Ingbor f. 1776, og Ingbor Sophia f. 1780. Fram mot 1800-tallet drev familien halvdelen av Leiknes med et beskjedent husdyrhold og fiske som de viktigste næringsveiene.
Leiknes blir privat eie
15. april 1795 ble Ole Olsen tildelt kongeskjøte på 1 pund 12 mark i Leiknes mot kjøpesummen 40 riksdaler. Bare en drøy måned etter overtakelsen lot Ole nytilflyttede Anders Pedersen slå seg ned på gården som husmann mot å arbeide 3 dager i våronna og tilsvarende 3 dager i høstonna.
Ved folketellinga i 1801 var Leiknes bebodd av gårdbrukerne Ole Olsen og Ingebrigt Olsen, som begge var i sine første ekteskap. Gårdens totalt 13 beboere livnærte seg hovedsakelig av gårdbruket, men fiske må også ha spilt en betydelig rolle i familienes økonomi og matauk. Da gården ble taksert i 1802 ble det bemerket at en part i Leiknes hadde blitt solgt for 40 riksdaler i 1795. Gårdens totale verdi ble derfor vurdert til 100 riksdaler.
Rundt 1820-tallet finner vi at Abel Olsen og John Danielsen var oppsittere på hver sin part i gården. Forhandlings-protokollen av 17. august 1818 forteller oss at de to brukerne sådde ½ tønne rug og 3 tønner bygg, som ga 2 ½ fold. Av husdyr finner vi på Leiknes 1 hest, 4 kyr, 2 kalver og 24 småfe. Om gården blir det nedtegnet at jordbunnen var tørr, med et høyt innhold av sand. Dette førte blant annet til at her fantes ubetydelig med skog, og at utmarks-beitet var minimalt. Ettersom oppsitterne på gården hadde sedvanlige muligheter til å livnære seg som fiskere, ble gården likevel gitt proporsjonstallet 7. Sett i for-hold til arealet, rangerte det Leiknes litt under normalverdien for området. Etter 1820-tallet utviklet de to brukene på gården seg i ulik retning. Ole Olsens lnr. 261 ble solgt, og deretter bygslet videre til nye leilendinger, mens lnr. 261 ble som ett av de siste brukene i Tysfjord værende i statens eie i ytterligere 60 år. Vi skal i neste del se på den videre historia for de ulike brukene på Leiknes.
LEIKNES
- Gnr. 76 Bnr. 1
- med 1,45 mark i skyld
- Matr.nr. 157 L.nr. 260
- med 2 ort 10 skilling i skyld
- Gammel skyld 1 pund 12 mark
Gårdshistorie for Leiknes
Etter å ha mottatt bygsel på lnr. 260 på 1 pund 12 mark i Leiknes i 1817, etablerte Abel Olsen seg med familie på plassen. Abel f. 1795, var trolig oppvokst på Drag i Tysfjord. Han ble i 1816 gift med Maren Lavina Povelsdatter. Paret ble på Leiknes foreldre til barna Bergitta Dorthea f. 1817, Jon Andreas f. 1819, Christian Martines f. 1821, Povel f. 1823, Peder Olai f. 1830, og Elingaard Laker f. 1833. Familien flyttet noe på seg i løpet av 1820-årene, men ”Norges matrikkel 1838” opplyser at fami-lien igjen var ansvarlige for gårdsdrifta. Etter Abels bortgang i 1840 ble Hans Stoltenberg og Bergitha Luci Christens-datter oppsittere på gården, før Jacob Andersen i 1853 overtok kongens bygsel. Jacob f. 1829, var sønn av Inger Andersdatter og Anders Jacobsen fra Leiknesbø. På Leiknes ble han i 1858 gift med Helene Johansdatter f. 1830, fra Nærøy i Nord-Trøndelag. I løpet av sin levetid ble paret foreldre til i alt syv barn. Hvor lenge familien var bosatt på Leiknes kjenner vi ikke til, men ved folketellinga i 1865 hadde det etablert seg en ny familie på plassen.
1860-tallet
Christian Hartvig Weding f. 1818, fra Evenes, flyttet trolig i 1862 til Leiknes etter å ha inngått sitt tredje ekteskap. Christian ble gjennom sine to første ekteskap far til syv barn, men samtidas store barnedødelig-het var kun to av dem i live da han i 1862 giftet seg med Margrethe Kristine Hansdatter fra Ofoten. På Leiknes fødte Margrethe ni barn, men bare seks av dem kom til å overleve det første leveåret. Ved folketellinga i 1865 ble Christian oppført som leilending, gårdbruker og fisker. Sammen med Margrethe og Christians to myndige barn ble jorda på Leiknes dyrket med bygg, poteter og høy til 1 hest, 3 kyr og 14 sauer. Ti år senere hadde datteren Ingeborg flyttet hjemmefra, mens Hans fremdeles hjalp faren med gårdsdrifta når han ikke var ute på fjorden og i Lofoten for å fiske. Husholdningen talte nå i alt syv personer, og ble forsørget av fisket og gårdsdrifta. Det forekom ingen større endringer i gårdsproduksjonen mellom 1865 og 1875. Familien huset nå 1 hest, 3 kyr og 12 sauer, mens det ble sådd 1 ½ tønne bygg og 4 tønner med poteter. En viktig årsak til at tallene for potetdyrking endret seg i denne perioden skyldes vekselsdrifta som ble praktisert. Ett år kunne en ha potet i åkeren, og neste år korn. Ettersom potetdyrking forutsatte høy grad av gjødsling, og korndyrking nesten ingen, fikk jorda på dette viset restituert seg.
Christian Weding og Margrethe var kongens leilendinger i Leiknes fram til 10. juni 1879, da man mottok kongeskjøte på eiendommen for 480,- kr. Med overtakelsen av gården opphørte et av statens lengste leieforhold i Nord-Norge for all tid. Vi kjenner ikke til detaljer rundt drifta i de påfølgende årene, men fra lokale forhold vet vi at jorda ble gradvis bedre opparbeidet.
Etter Christian Hartvig Wedings bortgang i 1896 overtok sønnen Anton Elias Medal Kristensen Weding ansvaret for gårdsdrifta. I 1897 ble han gift med Jacobine Josefine Jacobsdatter f. 1866, fra Skjellesvik i Tysfjord. Over de neste fem-seks årene livnærte Anton seg og kona og den påbegynte barneflokken som gårdbruker og fisker på bnr. 1. I løpet av denne periode ble han også grunneier, da han fra sin mor 20. oktober 1899mottok skjøtet på eiendommen for 550,- kr.
Da Anton og Jacobine bosatte seg i hennes barndomshjem i Skjellesvik like etter århundreskiftet, ble ansvaret for drifta overført til Antons brødre. I ”Norges matrikkel” for 1907 er Peder Veding oppført som bruker på den 1,45 mark store eiendommen, mens folketellinga for 1910 forteller oss at Edvard Hveding og Peder Hvedings enke Elise Sofie livnærte seg her av gården og fiskerier. I løpet av Edvards tid på Leiknes skulle gården gjennomgå mange synlige forandringer. Utviklinga ble drevet av større effektivitet i jordbruks-produksjonen, samtidig som denne fikk en stadig mindre rolle i det framvoksende kapitalsamfunnet. Etter hvert som Tysfjærdingene slo seg opp i fiske, ble behovet for store jordeiendommer redusert. Fra Edvard kjøpte bnr. 1 i 1920 og fram til eiendommen ble solgt i 1952, ble der foretatt hele fem skylddelingsforretninger på Leiknes.
Skylddelinger i perioden 1922-1952:
12. mai 1922
Bnr. 4Elvegård0,05 mark
Ny eierJohan Jakobsen
17. august 1931
Bnr. 6Lillevoll0,25 mark
Ny eier Jens Hveding
27. juli 1932
Bnr. 7Aspenes0,04 mark
Ny eierJohan Hveding
23. april 1937
Bnr. 8Olafteigen0,02 mark
Ny eierOlaf Davidsen
2. oktober 1943
Bnr. 9Framtida0,01 mark
Ny eierJens Hveding
Vi kjenner få sider av Leiknes nyeste historie. Edvard Hveding solgte bnr. 1 til Jens Hveding 27. november 1952. Jens f. 1902, hadde da siden 1923 vært gift med Juliette Voksaas f. 1899, fra Alstahaug. Paret ble foreldre til barna; Peder Hugo f. 1925, Janne f. 1928, Grethe Jensine f. 1934, og Kristen f. 1938. Peder Hugo fikk senere sønnen Roar. Da Jens Hveding gikk bort i 1981, overtok Roar H. Hveding skjøtet på det nå 1,05 mark store bnr. 1. Etter matrikkelen for 2009 var han fremdeles eier av det tradisjonsrike gårdsbruket på Leiknes.
LEIKNES
- Gnr. 76 Bnr. 2
- med 1,28 mark i skyld
- Matr.nr. 157 L.nr. 261
- med 2 ort 10 skilling i skyld
- Gammel skyld 1 pund 12 mark
Gårdshistorie for Leiknes
Lnr. 261 Leiknes ble som det første av gårdens to bruk solgt allerede i 1795. Selv om Ole Olsen fikk etablert seg som stedets første selveier, skulle ikke denne eie-formen komme til å bli bevart særlig lenge. Før 1818 inngikk eiendommen i hele fire skifteforretninger. Fra 1822 gikk man på ny over til drift basert på leilendinger etter at Nils Andreas Limskjelvik i Lødingen kjøpte lnr. 261 for 51 spesidaler. Etter at Leiknes igjen ble solgt til Rasmus Christensen på Sandtorgholmen ble eier-skapet værende i deres families eie fram til 1880-tallet. Far og sønn Anders Jacobsen f. 1792, og Jacob Andersen f. 1829, satt vekselvis som leilendinger på bruket i hele denne perioden.
1860-tallet
Herredsbeskrivelsen over Lødingen fra 1863 forteller at Jacob Andersen besatt 13 ½ dekar dyrket åker og eng på lnr. 261. Av jorda ble det dyrket rug og poteter, og slått for av innmarka til å fø 1 hest, 2 kyr og 10 småfe. To år senere finner vi ham igjen i folketellinga sammen med kona Helene Johansdatter f. 1830, fra Nærøy i Nord-Trøndelag. I 1865 besto familien også av deres tre barn; Karl Vilhelm f. 1859, Alvilde Emilie f. 1862, og Johan Arnt f. 1883. For å fø seg selv og ungene kom-binerte de to fremdeles gårdsdrifta med fiske. Fra 1863 og fram til neste folketelling i 1875 ser vi at gårdsproduk-sjonen var nærmest uforandret:
1863: 1 hest, 2 kyr, 10 sauer
1865: 1 hest, 2 kyr, 7 sauer
1875: 2 kyr, 10 sauer, 1 gris
Bortsett fra omlegginga til svinehold var utbyttet fra gården omtrent det samme fram til 1900-tallet. Etter århundreskiftet fikk fiskeriene en viktigere rolle i økonomien, og i takt med befolknings-økningen ble brukene på Leiknes stadig mindre. Dette ble muliggjort av at Jakob Andersen, sammen med sin sønn Karl Vilhelm kjøpte bnr. 2 fra Christensen-familien 13. mai 1882 for 360,- kr. Før 1930-ble følgende bruk skilt ut fra eiendommen:
1908 Bnr. 3 Solheim 0,08 mark
Ny eier Johan Hveding
1922 Bnr. 5 Elvegård 0,10 mark
Ny eier Johan Jakobsen
1900-tallet
Ved folketellinga i 1900 livnærte Karl Jakobsen seg som skomaker og gårdbruker. Da han fremdeles var ungkar hadde Karl mye rom tilgjengelig på gården. Her huset han i 1900 syv personer, inklusiv sin far Jakob Andersen. I 1910 var Karl ungkar, men var bosatt på bnr. 2 sammen med tjenestepika Kristine Kristensen og sine to søsken Johan og Jensine. Siste person i husholdningen var pleiesønnen Trygve Tobiasen f. 1898, fra Bergen.
Karl Jakobsen drev bnr. 2 som skomaker og gårdbruker fram til 1928, da han solgte eiendommen til Thoralf Kristoffersen for 4750,- kr. Etter bare to år som eier solgte Thoralf bnr. 2 videre til Johan Hveding i 1928. Johan f. 1879, var sønn av Christian Hartvig Hveding, som kjøpte opp bnr. 1 på Leiknes på 1880-tallet. Johan ble i 1920 gift med Ida Marie Langli f. 1894, fra Orkdal i Sør-Trøndelag. På Leiknes ble Ida og Johan foreldre til barna; Hårik, Vidkun f. 1921, Einride, Sturla, Idun f. 1926, og Rigmor f. 1932. Johan levde fram til 1965. Etter hans bortgang ble sønnen Hårik Hveding eier av Leiknes i 1969. I 2009 var han, med bostedsadresse i Trondheim, fremdeles oppført som eier av den 1,10 mark store eiendommen i Tysfjord.
Andre delinger
Gnr. 76 Leiknes ble første gang skylddelt i 1908, da bnr. 3 Solheim ble skilt ut med 0,08 mark i skyld. Fram mot 1950-tallet ble ytterligere seks eiendommer etablert. I 1950 finner vi derfor følgende matrikkel-utkast for gården:
1Leiknes1,09 mark
Edvard Hveding
2Leiknes1,10 mark
Johan Hveding
3Solheim0,08 mark
Bernhard Slutås
4Elvegård0,05 mark
Johan Jakobsens enke
5Elvegård0,10 mark
Johan Jakobsens enke
6Lillevoll0,25 mark
Jens Hveding
7Aspmo0,03 mark
Johan Hveding
8Olafteigen0,02 mark
Olaf Davidsen
9Framtida0,01 mark
Jens Hveding
På 1950-tallet stagnerte boligbygginga på Leiknes, men den tok seg opp igjen på 1960- og 1970-tallet. I denne perioden ble hele 11 nye eiendommer skilt ut. I 1989 ble den foreløpig siste skylddelingsforretninga foretatt på gården, da bnr. 21 Oldervik ble skilt ut fra bnr. 1.
Referanser
|
Leiknes (Hamarøy gnr. 276) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen |