Bastetau ble helst framstilt av innerbarken (basten) på lindetreet; til nød kunne en bruke alm eller einer. Unge skudd, et par tommer tykke i rota, ble hogd, kvistet og lagt i en fordypning (bastegrav) i fjæra, slik at sjøen flødde over dem. Etter noen måneder var bindestoffene mellom bastlagene oppløst, og veden ble tatt opp og flekket. Det ytterste, mørke bastlaget ble skrapt av, og resten som var ren bast, lot seg spalte i papirtynne strimler som ble buntet sammen og hengt til tørk. Senere ble strimlene spunnet til tåtter på ei bastekjegle, og to eller tre tåtter ble slått sammen til et bastetau. Jamfør stuv, m. og kolle, v. H.W.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
