Ole Paus (1947–2023)
Ole Paus (født 9. februar 1947 i Oslo, død 12. desember 2023 i Drammen) var visesanger og forfatter.
Han ble født i Oslo som sønn av generalmajor Ole Paus og Else Corneliussen og vokste opp i Oslo, på Elverum (to år) og i Trondheim. Faren var fra slekta Paus. Mora døde av polio da han var bare fire år gammel, og faren var mye fraværende. Han var en tid i Tysklandsbrigaden, og senere var han i Stockholm som militærattaché. Ole Paus vokste derfor dels opp hos sin tante Helvig Paus og farmora Ella Paus, f. Stein. Farmora var fra Østerrike, hadde jødisk far men var selv oppdratt som katolikk, og hadde flykta fra Østerrike til Oslo etter nazistenes maktovertakelse i Østerrike i 1938 (Anschluss). De første åra bodde Ole Paus i Frederik Stangs gate 40 på Frogner, før de flytta til en av Luftforsvarets byggelags leiligheter i Flyveien 15 på Hovseter. I Trondheim bodde Ole med faren i Kommandantboligen på Singsaker. Ole Paus er oldebarn av stålgrossereren Ole Paus, som var fetter av Henrik Ibsen.
Etter artium ved Trondheim katedralskole flytta han tilbake til Oslo og begynte som visesanger mot slutten av 1960-tallet. Paus var i 1960-åra en av hundeguttene til Anders Lange og markerte seg på den norske høyresiden og i riksmålsbevegelsen, samtidig som han hadde en tidlig interesse for anarkistisk tenkning. Etter å ha blitt oppdaga av Alf Cranner og Alf Prøysen debuterte han i 1970 med plata Der ute – der inne, med 18 viser om bymiljøet i Oslo. Han kom som ung inn i kretsen til Jens Bjørneboe, som tidvis bodde hos ham og samboeren Henny Moan, og som kjøpte huset på Veierland fra ham. I følge Bjarne Markussen delte Paus og Bjørneboe "blandingen av radikalisme og konservatisme" (https://www.fvn.no/mening/kronikk/i/q1qvrO/den-siste-bohem-ole-paus-1947-2023). Paus markerte seg med en særegen stil med inspirasjon fra visesang, jazz og rock, og var en de sentrale skikkelsene i den norske visebølgen. Hans verk var prega av en blanding av sosial bevissthet og interesse for marginaliserte grupper i samfunnet ("Jacobs vise", "Merkelige Mira", "Kajsas sang", "Blues for Pyttsan Jespersens pårørende"), bitende samfunnssatire ("Paus-posten") og en poetisk åre ("Innerst i sjelen", "Engler i sneen").