Rideveien fra Ytre Gjerpen til Siljan

Fra Ytre Gjerpen i Skien kommune i Telemark har det gått en ridevei østover til Siljan. Den er tegnet inn på "Tur og Løypekartet, Porsgrunn - Skien øst". På baksiden av kartet er det en fyldig artikkel med tittel "Den gamle rideveg til Slemdal". Den er gjengitt nedenfor. Slemdal er det gamle navnet på Siljan.

Artikkelen er underskrevet med TS, signaturen til Torgeir Strand (05.06.1929-30.03.2011). Han var en ivrig lokalhistoriker.

Den gamle rideveg til Slemdal

Som et ledd i en ferdselsveg med mål, ikke bare innenfor det det lokale kartblad, men også i fjernere områder, har denne vegen fra Ytre Gjerpen til Austad i Siljan vært i bruk gjennom tusener av år. Farmenn og veidemenn, herjende stridsfolk og arme flyktninger, vegen ga håp og muligheter for noe bedre. La oss slå følge og begynne med et eventyr:

På Riis oppunder østsida av Borgeåsen forteller de "at der en gang har ligget et tjern i Borgeåsen. Ved tjernet lå en stor huldregard, og på gården var det mange fine kuer. Den fineste av dem alle hette Gullfine.

Mannen som den gang bodde her, fikk kjøpt Gullfine, som var ei framifrå god ku. Alle dens etterkommere var også gode. Mannen som hadde kjøpt Gullfine hadde måttet love huldren aldri å nevne Gullfines navn, for da kom det til å gå galt. Men da Gullfine skulle slaktes, kom mannen til å si: "Nå får du du komme da, Gullfine, og ta med deg alle dine." Og Gullfine og alle hennes etterkommere rusler opp i skogen.

Når vi betrakter den vesle elva Leirkup ved Bekkevar og sørover, skjønner vi at Leirkup, det er Porsgrunns egentlige "grunnlegger", og materialet har den tatt med herfra.

Den gamle ferdselvegen er ikke alltid så lett å finne, men den gikk opp bakken som gården Bakken har fått navn etter. Snart møter vi trappen av fosser over Fossjordet. Her hadde bondelensmann Simen Dyresen Meen sag tidlig på 1600-tallet. Siden har det vært sag- og kvernbruk her nesten til vår tid. Øvrum mølle på gården Haugane var i drift under siste krig.

Gårdsnavnet Haugane forteller om det store gravfeltet like nordafor på Øvrum. De 13 gravhaugene - røysene, veksler i form og størrelse, og er trolig anlagt over et langt tidsrom.

Nord for gravfeltet ligger bygdeborgen på Øvrumsåsen. Les mer om bygdeborgen.

Syd for Langerød ligger gården Kråketo fint til med vakker utsikt. Navnet skilder en skrånende grasslette kombinert med fuglen Kråke. Liknende navn er Hauketo, Vibeto og Hanto.

Ødegård-navnet forteller om bruk som lå øde etter svartedauen. Naboene tok dem først i bruk som setre. Dette var så vanlig at "ødegård" fikk betydningen "seter".

I dette knudrete basaltlandskapet passerer vi gården Hørta som ganske riktig betyr ru, ujevn. Basalten forvitrer til en usedvanlig næringsrik jord. I gamle dager forsøkte man å overgjødsle åkre i bygda med jord herfra med bedre resultat enn naturgjødsel. Ofte er denne jorda rød av farge, og sammen med fuktighet blir den sleip og klinete. Det er derfor ingen tilfeldighet at man har sammenliknet den med myssmør. Bakken ned mot Skifjeldløken, litt på sørsida av bilvegen, heter Myssmørkleiv. Ja myssmør er en slags prim en får når en koker inn myse. På furusveene opp mot Fugleleikåsen ligger fire gravrøyser (åsrøyser). Nå har vi kommet over på en skrinnere bergart, syenitt. Åsrøysefeltene nordvest for Heivannet og øst for Meitjenn har også dette til felles: "Ved overgangen til et skrinnere jordsmonn samt nær ferdselsveg." Et tilsvarende forhold gjelder for åsrøysene på Siljansida der nord, ved Kaståsen og nær Tudalskulten.

Da flokkene av nomader som levde av fedrift i fjern fortid, gikk over til å bli bofaste, besto den enkelte gruppe av en tallrik storfamilie. Storfamilien var avhengig av en stor flokk "hus"-dyr, som i sin tur krevde et meget utstrakt beite- og forsankingsområde i det ukultiverte landet. Man valgte sikkert de mest gunstige steder til boplass og sentrum for beitebruket. Når høvdingen skulle gravlegges kan han ikke hedres bedre enn at hans gravrøys lå godt synlig i åpent lende, nær almannavegen. Samtidig var den en klar beskjed til andre grupper etter land: Her bor og bruker vi! En skal vel heller ikke se bort fra at de døde var et fryktinngydende vern mot de fremmende. Størrelsen og plasseringen av røysene avspeilte rangordningen både inne gruppen og gruppene i bygda innbyrdes.

I Gampedalen ligger en haug kol ved siden av kolabonnen. Jernverka på Fossum i Gjerpen og Moholt i Siljan hadde ifølge "Circumferensen" rett på trekull fra bøndene til en billig pris i en avtand på fire mil. Kolabrenning var et krevende og farefylt arbeid.

Kjella er den veifarendes navn på forekomsten av godt drikkevann i morenebakken, kaldt om sommeren og kjølslått om vinteren.

Djupedalsstulen tilhørte gården Meen, og der er sagt at "en gang var den midtpunkt i eiendommen, da hadde Meen båtstø både i Skienselva og i Lågen…" Djupedalsstulen ligger i bjørnetrakter. I lia Bjørnebrett ved Ålbogatjenn vokser den høye, saftige turten med blåfiolette blomster. Det var skjesse for bjørnen. Det er sagt at bjørnen tok ei budeie på Djupedalsstulen av dage en gang.

Ei binne blei skutt i hiet ved Ålbogatjenn omkring første verdenskrig. De to ungene blei tatt levende og solgt til Sirkus Norbeck som hadde dem på Skansen i Oslo.

Under siste krig hadde hjemmefronten våpen i ei hol eik i lia opp mot Galten. Det var skauguttleir i Vallerdalskollen.

En av de få kolabonner vi kjenner navnet på er Rollefs Bånn. Bonnen ligger på den ene sida av en stor stein og hvileplassen til Rollef på den andre.

Gjennom tidene har det flere ganger tvister om grensene mot Siljan. Delemerket er hogd inn i en stor stein ved Galtetjenn: Den Forsvorne Galtestein. Det fortelles at her sto ei fattig legdkjerring og svor at hun stod på Meens jord. I yngre år hadde hun tjent som budeie på Djupedalsstulen. Nå var hun lovet en kledning for å vitne. For sin salighets skyld hadde hun likeveld jord fra Meen i treskoene ---.

Om navnt på toppen Galten sies det at "galten brukes som navn på markerte terrengdetaljer nær gamle ferdselsveger til lands og til vands".

Signaturen til forfatteren Torgeir Strand

Takk for følget! - og god tur videre!

TS

Kartet

Papirkartet dekker fra i nord Skrehelle og Heivannet til i sør Bjørkedalen. Det er ingen årstall på kartet, men det er mange annonser og det er 5-sifrete telefonnummer. Antagelig er kartet fra 1980-tallet. Det er utgitt av Porsgrunn O-lag, Skien O-klubb, I.L. Hauken, Siljan I.L., Skien Telemark Turistforening og Porsgrunn Turistforening. Tegnet og tilrettelagt av Jørn Therkelsen.

På kartet finner man en rød stiplet strek som markerer rideveien:

• Den starter i litt utenfor kartet i Borgåsen.
• Så krysser den Leirkup litt syd for Nærum.
• Så går den opp bakkene, forbi Langerød og videre til Hørta og Skifjell.
• Fra Skifjell går den videre nordover, øst for Østre Vealøs der den krysser Djupedal.
• Så går den nord for Galten der svinger den mot øst og ender opp ved Austad i Siljan.

• 

  Tittelen på kartet

• 

  Første del av ferdselsveien fra Borgeåsen til Skifjell.

• 

  Andre del av ferdselsveien fra Skifjell til Austad i Siljan.