Sigmund Feyling (1895–1980)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Sigmund Feyling (født 8. mai 1895 i Egersund, død 28. januar 1980 i Oslo) var prest, og ble under okkupasjonen 1940–1945 ekspedisjonssjef i Kirkedepartementet. I den stillinga ble han stående i spissen for nazifisering av Den norske kirke.

Slekt og familie

Han var sønn av Ole Andreas Mikalsen Slettebø (f. 1855) og Johanne Kaspara Feyling (f. 1863).

I 1918 ble han gift i Egersund med Bertine Theodora Sleveland (1894–1987).

Liv og virke

Han het opprinnelig Simon Feyling Slettebø, men endra en gang mellom 1910 og 1918 navn til Sigmund, og slutta å bruke gårdsnavnet Slettebø. Han skal i 1911 ha fått tilsagn fra Justisdepartementet til å ta Feyling som slektsnavn; i praksis kunne han nok ha gjort dette uten noen prosess, ettersom navneloven ennå ikke fantes. Det er sagt at han gjorde dette fordi det var mer tyskklingende, men i og med at det skjedde så tidlig - navneendringa er notert ved bryllupet i 1918 - er det liten grunn til å legge for mye i det.

Han utdanna seg først som lærer, og han ble aktiv i lekmannsbevegelsen. Der tilhørte han en radikal og kirkekritisk fløy. I 1924 ble han cand.theol. med toppkarakter. I 1926 fullførte han praktikum, og han ble samme år ordinert som prest. Etter en tid som sokneprest først i Egersund og så i Ogna ble han prost i Dalane i 1936. Han var en periode formann i Israelmisjonen i Rogaland.

Som teolog var han svært konservativ, og tolka Bibelen bokstavelig. Utover i 1930-åra mente han at nazismen ga bedre rom for kristendommen enn kommunismen; som mange i mellomkrigstida så han på den politiske arenaen som en kamp mellom de to ideologiene, og så bort fra demokratiske løsninger. Han viste til at både Hitler og Goebbels hadde lovet å la religionene være i fred - åpenbart med unntak av jødedommen. Men samtidig var han kritisk til den regelrette tilbedelsen av Hitler i Tyskland, og han ble forferda da regimet begynte å avsette og arrestere prester og biskoper.

I november 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling. De fleste slutta å møte opp til hans gudstjenester, og etter en tid begynte han å se seg om etter andre muligheter. I februar 1941 ble han utnevnt til ekspedisjonssjef i Kirkedepartementet, og han kom raskt i konflikt med kirka. Hans hovedbudskap var at geistligheten skulle være lojale mot makthaverne - de skulle ikke drive med politikk, men fokusere på evangeliet. Han beundret Quisling sterkt.

Som ekspedisjonssjef, med Ragnar Skancke som leder i departementet, fikk Feyling ansvar for flere utredninger og lovutkast. Hovedfokus lå på nazifisering av kirka, men det var også saker som berørte jødene. I 1942 forsøkte NS å sette inn Feyling som redaktør i tidsskriftet Kirke og kultur, noe som førte til at tidsskriftet ble lagt ned. Fra en del i NS var det et ønske om å innføre en norsk variant av Deutsche Christen, en organisasjon som utvikla en form for kristendom som var totalt forent med nazismen. Deutsche Evangelische Kirche oppsto ut fra denne organisasjonen. Men Feyling ville ikke være med på dette; selv om han ville endre en del i kirkas budskap, ville han også holde fast ved bibelbasert kristendom. I sitt arbeid for å forsvare den autoritære staten og dens forhold til kirka brukte han blant annet et av Ole Hallesbys skrifter; Hallesby var medlem av Den midlertidige kirkeledelse og var utvilsomt svært lite fornøyd med denne misbruken av hans tekster.

Feyling markerte seg med tydelige antisemittiske holdninger og handlinger. Han mente at det var best å samle jødene på ett sted, og støtta derfor deportasjonen i 1942/1943. Han mente at selv om det virka grusomt der og da, ville jødene en dag være takknemlige. Dette tyder på at han ikke var innforstått med at deportasjonen egentlig var folkemord. Selv sa han senere at han hadde forsøkt å få Quisling til å være mer moderat i jødespørsmålet, mens andre sa at Feyling heller trakk i den andre retningen.

Han ble arrestert den 9. mai 1945, og satt inn på Møllergata 19. Deretter fulgte omkring fire år i varetekt. Under rettsoppgjøret ble han tiltalt for sin rolle i oppløsningen av Det mosaiske trossamfunn og for beslag i midler og eiendom, samt for sin sentrale rolle i forsøket på å nazifisere kirka, brenning av arkiver og en rekke tilfeller av bistand til fienden i form av skrifter som styrka okkupasjonsmaktas stilling. Han var også tiltalt i forbindelse med saken om beslaglegging av kirkeklokker, og for å ha bevilga 2000 kroner til Frontkjemperkontoret. I 1949 falt dommen, 15 års tvangsarbeid med fratrekk for hele 1502 dager i varetekt. Han ble også fradømt retten til å virke som prest. På en rekke av tiltalepunktene var han blitt frikjent, blant annet for brenning av arkiver, flere tilfeller av bistand til fienden, pengene til Frontkjemperkontoret og oppløsning av DMK. Det viktigste punktet han ble dømt for var at han hadde tatt stillinga som ekspedisjonssjef og gjennomført mange tiltak for å nazifisere kirka. Han anka dommen, men ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Han var den siste som ble dømt av NS-prestene, og den som fikk lengst straff. Det at han fikk dommen så sent, når de sterkeste følelsene hadde lagt seg noe, førte nok til en mildere straff. Minister Ragnar Skancke ble henretta, og dersom dommen mot Feyling hadde falt tidlig etter krigen er det en reell mulighet for at den i det minste i første omgang også ville vært en dødsdom.

Soninga ble gjennomført føst på Akershus landsfengsel, så Sem fengsel og til slutt Bjørkelangen tvangsarbeidsleir. Egentlig hadde han 2/3 soning med mulighet for prøvelatelse i 1955, og full tid i 1960. Men allerede 1. oktober 1951 ble han løslatt. Han fikk da hjelp av både Eivind Berggrav og Ole Hallesby, to av hans argeste motstandere under krigen. Berggrav sørga blant annet for at han fikk en pensjon han kunne leve av. Feyling engasjerte seg i frikirkelig arbeid, og var også med i Oslo Indremisjon, senere Kirkens bymisjon. Han uttrykte i disse årene at han hadde havna på gal vei, og at han var glad for at han hadde blitt stoppa og ført tilbake til den rette sti.

I Egersund kirke henger et bilde av Feyling sammen med bilder av andre sokneprester; dette har vært omstridt selv om han var rettmessig innsatt som prest der før krigen.

Han ble gravlagt på Vestre gravlund. Hans kone ble lagt i samme grav da hun gikk bort i 1987. Grava ble sletta i 2012.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Sigmund_Feyling_(1895–1980)&oldid=2089483»