Storjord søndre (Hamarøy gnr. 272)

Storjord søndre
Fylke:	Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune:	Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.:	272

Storjord søndre er en matrikkelgård i Hamarøy kommune. Den ligger på nordsida av Bessfjorden i ytre del av Tysfjorden. Gnr. 72 ligger ved foten av fjellet Bogveten, og grenser i øst mot Storjord nordre og gnr. 71 Sommerset i vest.

Gårdsnavnet Storjorden går tilbake finner vi i eldre kilder i form av; Storiord 1661 og Stoerjord 1723. Navnet finner vi igjen flere steder i Nord-Norge. Det utledes trolig av at denne gården, i motsetning til det gjennom-snittlige rydningsbruket hadde store og slette landområder tilgjengelig til gårdsdrift.

Jordsmonnet på Storjorden søndre består av mineraljord fra isavleiring på tidligere havbunn, med sterke innslag med annen forvitringsjord og områder med organisk jord. Gården blir derfor antatt å ha middels til høy bonitet.

Storjord i de eldste tider

Gårdene på Storjord, gnr. 72 Storjorden søndre og gnr. 73 Storjord nordre, må sees som ett gårdsbruk fram til siste del av 1600-tallet. Før denne tid var eiendommen ei stor finnerydning, hvor arkeologiske funn, som et gammelt jernsverd, flere bautasteiner og redskaper i skifer vitner om at folk har vært bosatt på Storjord i mer enn 1000 år.

Mulighetene som bød seg i Lofotfisket gjorde fiskerbondens drifts-måte lønnsom i våre nordligste områder fra senmiddelalderen av. Ikke bare sjøsamene, men også befolkningen i de sørlige delene av Norge søkte å kombinere det rike sesongfisket med tryggheten i husdyrhold-et. Fra 1600-tallet av startet nordmennenes bosettingsekspansjon innover i Tysfjorden. Områdene ytterst i fjorden ble først bebodd. Da de første nordmenn slo seg ned på Storjord ble jorda delt mellom innflytterne og lokalbefolkningen. Dette førte til et skille som i dag gjør seg utslag i at brukene er underlagt to ulike gårdsnummer, nr. 72 og 73 i matrikkelen.

Den gamle finnerydning

I motsetning til gnr. 73 Storjord nordre, har vi ingen gode kilder for gnr. 72 for perioden 1600 til 1660. Først ved matrikuleringa av finnerydninga i 1667 får vi opplyst at gården hadde fire oppsittere, Einer Nielsen, Niels Østensen, Olle Hendrichsen, og enka Brønild. De fire brukerne sådde til sammen 3 ½ tønne korn, og hadde et husdyrhold på 6 kyr, 2 kalver, 12 sauer, 12 geiter og 1 hest. Om finnerydninga blir det ellers beskrevet at der var tilstrekkelig med brensel i skogen, og at man med ”rydnings flid” kunne så og fø seg slik at oppsitterne kunne svare for ei landskyld på 1 våg fisk.

Over de neste tiårene kan vi, gjennom en studie av nedtegnelsene i sjøfinneskattemanntallet, beregne at antallet samiske brukere gjennomsnittlig lå på mellom to og tre. I 1691 svarte Sifr [Siver] Harildssen [Haraldsen] og Østen Joensen ½ riksdaler hver. I sjøfinneskattemanntallet for 1697 er Sifuer Harildsen oppført som eneste samiske bruker av gården, med 6 ort 1 skilling i skatt. Siver var trolig født i siste halvdel av 1660-tallet. I manntallet for 1701 blir han oppført med en alder av 30 år, men tatt i betraktning at de fleste menn har fått avrundet alderen sin til et rundt tall, må alderen nok taes med ei klype salt. Siver ble gift med Ingeborg Amundsdatter rundt 1690. Paret fikk i de påfølgende årene barna Ingri f. 1691, Ole f. 1694, Eric f. 1697, Henrick f. 1699, Powl f. 1703.

Finnejorda innskrenkes

Fra starten av 1700-tallet ble de samiske rettighetene til finnerydninga ”Stoerjord” gradvis svekket. Dette kom av at samene selv ikke var i stand til å befolke og dyrke eiendommen. Som vi har sett, var Siver Haraldsen den eneste samiske oppsitter på gården i 1697. Av ei landskyld på i alt 1 våg, tilsvarte Sivers bruk bare 1 pund og 3 skilling, noe som utgjorde under halvparten av den totale skatteverdien. Ettersom jorda ble liggende øde kunne norske innflyttere, med loven i hånda, overta drifta. Denne eiendommen ble automatisk ført inn i kongens jordebok. Dermed forsvant samenes rettigheter til de tradisjonsrike områdene.

I skattemanntallet for 1714 finner vi at Sifuer Harildsen ikke lenger var eneste oppsitter på Storjord. Trolig over de siste ti årene var 1 pund og 9 skilling av den gamle finnejorda tatt i bruk av Christopher Frandsen f. ca 1667. Frandsen ble gift med Zebora Knudsdatter fra Hustad i 1694. Samme år ble paret foreldre til sønnen Christen. Deres andre og siste barn var datteren Anne, som ble født i 1697. De to brukerne går også igjen i futeregnskapet over Salten for 1720. Her blir begge oppført som husmenn, Siver fordi han forvaltet sine samiske rettigheter, mens Christopher trolig var nylig tilflyttet, og at kongen derfor ikke hadde stilt de formelle kravene til endring av eiendommens status.

Grunnet Christopher Frandsens tilflytting til Storjord var gården ved matrikuleringa i 1723 både finnerydning og kongens jord. Nedtegnelsen ved dette matrikuleringsarbeidet er vårt første skriftlige bevis for at kongen nå hevdet sin rett overfor deler av gården. I nedtegnelsen står Siur Haraldsen oppført som bruker av 1 pund 3 skilling av jorda, mens Christopher Frandsen benyttet seg av 1 pund 9 skilling. De resterende 12 skilling lå øde, men ble likevel regnet for å tilhøre kongen. Hans eiendom i ”Stoerjord” strakk seg derfor til 1 pund 21 skilling. Om gården får vi vite at den har brensel til eget bruk. For brukerne sørget også den geo-grafiske lokaliseringa for at der var god tilgang på fisk til det daglige kostholdet. Om lokaliseringa ble det videre beskrevet at gården hadde gode solforhold. Dette medførte at den til dels fuktige jorda likevel var noenlunde brukbar til korn-dyrking. Dette kom blant annet av at jorda var lettvunden. Her kunne såes 2 tønner blandkorn [havret korn], og på hvilelandet kunne det også såes ½ tønne. Dette ga til sammen ei avling på 5 tønner blandkorn. Av høy kunne de to brukene slå 10 lass. Dette ble anslått til å være nok til å fø 6 kyr, 1 kalv, 18 sauer og 1 hest. Bereg-ningene bygde blant annet på at det i Storjord var mye god beitemark. På bakgrunn av det overnevnte ble skatte-verdien foreslått videreført med 1 våg fisk.

Levestandard blant samene

Fra skattelistene og matriklene får vi en forståelse av at Siver Haraldsen og Ingeborg Amundsdatter må ha levd et liv i med beskjeden velstand. De få husdyrene og jordbruksproduksjonen sørget for å stabilisere svingningene i fisket på heimsjøen og i sesongfiskeriene. Fra sjøfinneskattemanntallet i 1740 får vi opplyst at Siver Haraldsen betalte 6 skilling i skatt. Dette forteller i seg selv ikke så mye livet på gården, men skatte-listen har et vedlegg som forteller at ”Storjord er også noe forsynet med huuser”. Av dette kan vi forså at Siver og familien bare delvis var bosatt i det staten regnet for ordinære hus, mens gammer og provisoriske bygninger trolig fremdeles var svært vanlig.

Magre kår var det også hos Christopher Frandsen. Fra samme periode kan vi i tingboka lese at Christopher, på vegne av kjøpmannen på Korsnes, hentet to av kyrne hos Hans Pedersen Storjord for nedbetaling av gjeld. Dette til tross for at Hans Pedersen innstendig hadde bedt om å få beholde sine eneste husdyr nå som kona lå på dødsleiet. At kyrne ikke inngikk i boets aktiva var heller ikke til hjelp – dyrene var vekk. Det kan diskuteres om Christopher Frandsens handlinger skyldes hans personlighet, men sett i sammenheng med den manglende velstanden lokalt var trolig sviket mot Hans Pedersen et utslag av fortvilelse, en siste utvei. Resultatet av saken ble at Frandsen måtte levere fra seg de to kyrne samt ei ilagt bot på 2 riksdaler for saksomkostningene.

Mot selveie

Fra nedtegnelsene etter ledingsbergtinget 10. juni 1749 får vi vite at finnejorda på Storjord ble skyldsatt i 1737. Her kan en også lese at jord, etter Christopher Frandsens bortgang, hadde ligget øde. Fra 21. oktober 1746 var så eiendommen igjen i drift, etter at Niels Christensen bygslet det 1 pund 9 mark store bruket. Et interessant notat i denne forbindelse er fogdens erkjennelse om at han har tatt feil av de to gårdene Storjord nr. 27 og Storjord nr. 62 [gamle matrikkelnummer], og har trodd at gården var tilgjengelig for bygsel. Dette forteller oss at den statlige kontrollen over skatteinnkreving i stor grad hang sammen med fogdens kontroll over egne arkiver. Her var i mindre grad systemer som kunne fange opp feil i papirstabelen.

Utover 1760-tallet finner vi en rekke mindre bygsler i Storjord. Dessverre er det for oss, som for fogden, vanskelig å skille de ulike gårdene fra hverandre. Slik kan vi ikke presist angi hvilken av de to gårdene, eller hvilke av brukene som ble bosatt. Fra manntallet over Lødingen fra 1762 vet vi derimot med sikkerhet at Niels Christensen og hans kone var de to eneste beboerne på Storjorden søndre. Usikkerheten rundt brukerne fortsetter fra 1760-tallet og fram mot århundreskiftet. I 1768 er det imidlertid sikkert at Pouel Erichsen bygslet 18 skilling av den ledige jorda under matr.nr. 62 Storjord. Denne var som tidligere nevnt underlagt kongens skattelister etter at de samiske rettighetene opphørte på 1730-tallet. Pouel Erichsen var gift med Marit Henricksdatter til hennes bortgang i 1786. Paret ble foreldre til sønnene Henric f. 1770, og Sivert f. 1773, men Henric gikk bort allerede i 1772, da man ingen kur hadde for koppe-sykdommen.

Niels Christensen, som ble lei-lending på Storjord i 1746, gikk bort i 1772. Etter ham ble 1 pund 9 skilling i gården liggende øde fram til 24. september 1777, da Anders Hendrichsen overtok bygselen. I Folketellinga for 1801 er Anders f. ca 1750, registrert som gårdens eneste oppsitter sammen med kona Susanne Paulsdatter f. ca 1766. Dette var Anders’ andre ekteskap. Med sin avdøde kone Elen Christina Cnudsdatter ble han far til barna; Cnut f. 1780, Christopher f. 1784, Bergitta Elisabeth f. 1791.

Med rettighetene til jorda bundet opp mot ”mannen” i huset, ble hverdagen snudd på hodet for den lille familien på Storjord da Anders Hendrichsen gikk bort i 1802. Fra forhandlingsprotokollen for 1802 finner vi at drifta ble overdratt til Anders, Ole og Daniel Johnsen. I 1802 ble ikke gården ansett å ha noen særlige beskaffenheter. Matr.nr. 62 Storjord ble derfor taksert til 79 riksdaler 16 skilling.

Ved overgangen til 1800-tallet søkte staten å kvitte seg med mange av sine jordeiendommer i Nord-Norge. I Tysfjord ser vi en tendens til at gårdene ble kjøpt opp av bemidlede personer, for så å bli bygslet videre. En sentral skikkelse i oppkjøpet av begge gårdene på Storjord var sogneprest Jacob Parelius Schytte. Fra 1802 til 1804 kjøpte han seg opp til å sitte med om lag halvparten av jorda på de to gårdene. For vår del ble 1 pund 9 skilling i matr.nr. 62 Storjord solgt til sognepresten den 23. januar 1804. Oppkjøpet av gården markerer starten for Storjordens søndres nyere tids historie.

STORJORDEN SØNDRE

• Gnr. 72 Bnr. 1
• med 1,10 mark i skyld
• Matr.nr. 153 L.nr. 252
• med 3 ort 23 skilling i skyld
• Gammel skyld 1 pund 9 skilling

Gårdshistorie for Storjorden søndre

28. januar 1805 kjøpte pastor Jacob Schytte lnr. 252 [bnr. 1] av kongen for 75 riksdaler. Eiendommen inngikk dermed i Schyttes omfattende samling av eiendommer i Tysfjord. Som ellers ble lnr. 252 anskaffet for å innbringe leieinntekter. Bruket ble etter oppkjøpet bygslet videre til Anders Johnsen. Anders f. ca 1746, var gift med både Zidsel Amundsdatter f. 1738 – d. 1801, og Malena Jensdatter f. 1768, men etterlot seg ingen etterkommere.

16. desember 1819 kjøpte Rasmus Christensen på Santorgholmen lnr. 252 og 255 [gnr. 73] for til sammen 120 riksdaler. Christensen kjøpte på lik linje med pastor Schytte Storjorden søndre for å sikre seg inntekter fra leilendinger som bygslet jorda. I den første tida var Ole Christensen oppsitter, mens Jackob Kristian Olsen f. 1827, flyttet hit fra Leiknes rundt 1850. Her giftet han seg med Sara Kristine Kristoffersdatter f. 1825, fra Tortenåsen i Hamarøy. Paret skulle fra 1845 til 1870 bli foreldre til i alt 18 barn; Levion f. 1845, Maren Anna f. 1847, Ole Iver f. 1848, Jens Bertheus f. 1850, Ingeborg f. 1851, Marie Kristine f. 1851, Andreas Gurinius f. 1852, Anne Gurine f. 1855, Dorthea Sofie Vinter f. 1856, Jacobine Magdalene f. 1858, Johanne Nikoline f. 1860, Sandrup Fredrik f. 1862, Kristen Martin f. 1863, Ingeborg Anna f. 1864, Emelia Rebekka f. 1866, Heggelund f. 1867, Randin Angell f. 1869, og Johan Angel f. 1870.

1860-tallet

I herredsbeskrivelsen over Lødingen for 1863 kan vi lese at Jakob Olsen dyrket den 18 mål bygslede jorda med 1 tønne korn og tre tønner potet. Disse ga henholdsvis 4 og 6 fold. Av husdyr finner vi 1 hest, 3 kyr og 12 sauer. Lnr. 252 hadde ingen øvrige beskaffenheter, men utmarksbeitet ble beskrevet som utilstrekkelig, og brukerne var også plaget av frostskader på jord og avlinger. Ved folketellinga i 1865 besto husstanden av Jakob, Sara og deres åtte barn. Gårdsdrifta var omtrent som to år tidligere, hvor familien holdt 1 hest, 4 kyr og 10 sauer.

1870-tallet

Fra 1870-tallet av begynte man i Tysfjord å avskaffe leilendingesystemet. På gårdene i indre- og ytre Tysfjord fikk man dermed langt flere selveiende bønder. 20. mai 1874 mottok Levion Edvard Jakobsen Bergitta Christensens og Hans Stoltenbergs skjøte på lnr. 252 for 100 spesidaler. Ved folketellinga i 1875 finner vi derfor at familien var selveiende bønder med samme husdyrhold og gårdsproduksjon som ti år tidligere. Jakob og Sara var fremdeles ansvarlige for drifta, mens sønnene Levion og Sandrup står oppført som eiere.

Levion Jakobsen giftet seg i 1880 med Marie Kristone Olsdtatter f. 1856, fra Steigen. På Storjorden søndre ble paret foreldre til; Oluffa Eline f. 1881, Jenny Dorthea f. 1883, Bertha Pauline f. 1884, Sigurd Fredrik f. 1886, Harald f. 1888, Johannes f. 1890, Jacob Kristian f. 1892, og trillingene Lovise Marie f. 1896, Severine Jacobine f. 1896, og Signe Ivarda f. 1896. Til tross for at en ny generasjon etablerte seg på gården, fortsatte Jakob og Sara arbeidet med husdyrene.

1900-tallet

Ved folketellinga i 1900 var Levion og Marie bosatt i den ene husstanden på bnr. 1 sammen med sine åtte barn, mens Jakob og Sara Olsen var bosatt sammen med sønnen Angel Jakobsen i ei egen stue. I 1900 huset bnr. 1 i alt tretten personer. Her ble dyrket korn og poteter, og i tillegg til de vanlige firbeinte husdyrene hadde Levion og Marie gått til anskaffelse av fjærkre. Ellers vet vi at Levion og broren Angel arbeidet som fiskere. Ti år senere ser vi tendensen til at gårdsdriftas posisjon ble forskjøvet til fordel for fiskeriene. Produksjonstallene var omtrent de samme som 50 år tidligere, men nå arbeidet Levion, to av sønnene og broren Angel på havet. Dette forteller at bedret teknologien og økonomien i næringa var forbedret.

Storjorden søndre i den nyeste tid

Levion Jakobsen levde fram til 1922. Etter hans bortgang lot arvingene Sigurd Storjord overta skjøtet på bnr. 1 for 2000,- kr. Sigurd f. 1886, ble i 1916 gift med Petra Pedersen f. 1890, fra Bodin i Salten. Paret ble foreldre til Thorstein f. 1915, Rolf 1918, og Randi f. 1923. I Petra og Sigurd tid gjenomgikk gården ei omfattende endring. Fra å ha vært ett stort bruk, med røtter tilbake til 1600-tallet, ble eiendommen i løpet av de neste femti årene delt opp i flere mindre bruk. 22. september 1924 ble bnr. 4 Kvila skilt ut med 0,09 mark i skyld. Her ble Johannes Storjord eier for 200,- kr. 24. august 1936 ble bnr. 7 Solhaug skilt ut med 0,01 mark i skyld og Tysfjord kommune som eier. Siste deling i parets tid på gården ble gjennomført i 1953 da bnr. 9 Heimen ble skilt ut med 0,04 mark i skyld. Fra å ha vært eiere av et 1,10 mark stort bruk i 1923, var landskylda redusert til bare 0,88 mark ved midten av 1950-tallet.

I 2009 var Hans Storjord, barnebarn av Sigurd Storjord, eier av det 0,88 mark store bnr. 1 på gnr. 72 Storjorden søndre.

STORJORDEN SØNDRE

• Gnr. 72 Bnr. 2
• med 2,40 mark i skyld
• Matr.nr. 153 L.nr. 253 / 254
• med 2 ort 22 skilling i skyld
• Gammel skyld 1 pund.

Lnr. 253 og 254 [bnr. 2] var fram til starten av 1800-tallet de resterende restene av den gamle finnejorda på Storjorden søndre. De to brukene var eid av staten, og ble bygslet av ulike oppsittere fram til 1836. Dette året kjøpte Daniel Johnsen skjøtet mot 50 spesidaler og ei årlig jordavgift på 4 skjepper, 1 fjerdekar bygg. Daniel f. 1784 fra Kjårnes, ble gift tre ganger; Mette Marie Jacobsdatter fra Leikenes, Guren Jacobsdatter fra Leiknes f. 1796, og Marie Øysteinsdatter f. 1796 fra Hamarøy. Fra de tre ekteskapene ble han far til syv barn. 26. september 1853 overdro Daniel skjøtet på lrn. 253 / 254 til sønnen Jacob Andreas Danielsen f. 1825, for 75 spesidaler. I 1855 giftet Jacob seg med Milla Dorthea Andersdtr f. 1834 fra Sommerset. I 1857 kom datteren Magdalene Gurine til verden, men allerede samme vinter gikk hun bort. Hva som skjedde med paret etter dette vet vi ikke. Skjøtet ble med tida overført til Ole Andreassen og Martinus Andreas Mathisen, som i 1863 solgte det videre til Johan Jensen Botten og Ole Mikal Jakobsen for til sammen 190 spesidaler. Ved herredsbeskrivelsen over Lødingen fra 1863 ble de to gårdpartene drevet av Johan Jensen og kommunen. På den 41 mål store eiendommen ble det dyrket høy, korn og poteter. Av utsæden på 2 tønner korn og 6 tønner poteter kunne en forvente henholds-vis 4 og 6 fold. Av høyet man høstet kunne de to brukene fø 1 hest, 5 kyr og 18 småfe. I tillegg til jordbruket hadde Storjorden søndre skog til en registrert skatteverdi av 10 spesidaler.

Ved folketellinga i 1865 ble lnr. 253 eid og drevet av Johan Jensen og kona Ølegaard Samuelsdatter. Til å fø seg selv og de to barna; Jens f. 1855 og Johanna f. 1864, kombinerte familien de tradisjonelle næringene jordbruk og fiske. Her fantes nå 1 hest, 2 kyr og 6 sauer. Husdyrholdet ble supplert med korn- og potetdyrking. På kommunens eiendom, lnr. 254 satt Ole Jakobsen som forpakter. Kombinert med fiske på heimsjø og i Lofoten sørget 4 kyr og 10 sauer for mat på bordet. Her ble også dyrket korn og poteter. I 1865 var Ole ugift, men var bosatt på plassen sammen med sin mor Elen Andersdatter og sin søster Beret Jakobsdatter.

1870-tallet

Ved folketellinga i 1875 finner vi at Johan Jensen fremdeles var selveiende gårdbruker og fisker på lnr. 253 Storjorden søndre. Den lille familien hadde nå kvittet seg med hesten, og satt tilbake med 2 kyr og 12 sauer. I 1865 ble lnr. 254, kommunens eiendom, drevet av skolelærer Peder Larssen f. 1838, og kona Ingeborg Olsen f. 1833, med 2 kyr og 5 sauer. I tillegg til arbeidet som lærer virket Peder som bibelselger i Tysfjord. Inntektene var med på å forsørge de fem barna; Barabara f. 1866, Lene f. 1868, Harda f. 1870, Olaf f. 1873, og Petra Sofie f. 1875.

Storjorden søndre deles

De to brukene lnr. 253 og 254, som tidligere hadde vært atskilte, og som nå i tillegg hadde to eiere, ble skilt fra hver i ei skylddelingsforretning avholdt 28. juni 1877. Her ble lnr. 253b/254b Storjorden søndre [bnr. 3], som var kommunens eiendom, skilt ut med 1 ort 11 skilling i skyld. Etter denne tid drev Johan Jensen bruket sammen med Øllegaard Samuelsdatter. I en alder av 70 år, valgte Øllegaard og Johan å overføre skjøtet på bnr. 2 til sønnen Jens Kristian Johansen for 60 spesidaler.

1900-tallet

Jens Johansen fikk oppleve at faren gikk bort i 1898. Etter denne tid ble han boende sammen med sin mor på bnr. 2. I 1900 liv-nærte Jens seg selv og moren sin som selveiende gårdbruker og fisker. Husdyrhold og potetdyrking var grunn-steinene i gårdsdrifta. Ti år senere hadde Jens lagt bort garnene, og hadde i stedet hele sitt fokus rettet mot gården og sin aldrende mor. Øllegaard Samuelsdatter gikk bort i 1911, og etterlot seg sønnen som enslig beboer på bnr. 2. Fram til 1920 drev Jens Johansen Storjorden søndre på egenhånd. 19. april dette året ble eiendommen solgt til Johan Eliassen for 5000,- kr.

Gjennom 1930-tallet finner vi at Johan [Eliassen] Storjord fikk skilt ut to nye eiendommer fra bnr. 2; 1931 – bnr. 5 Østvik med 0,12 mark i skyld og 1936 – bnr. 7 Solhaug med 0,01 mark i skyld. I 1949 ble det også foretatt et jordskifte på teigene i utmarka.

Matrikkelen for 2009 opplyser at Guri P. Isaksen på Storjord har vært eier av det nå 1,07 mark store bnr. 2 siden 1978.

Andre bruksdelinger

Bnr. 3 [lnr. 254] ble skilt ut som et eget bruk på 1600-tallet da nordmenn begynte å slå seg ned på den gamle finnerydninga. Bnr. 3 ble skilt ut som eget bruk i 1877. Eiendommen hadde da i noen tid vært i Tysfjord kommunes eie. Her hadde skole-føreren sitt tilhold, og kunne understøtte lærerlønninga med husdyrhold og fiske. Eiendommen forble uforandret fram til 1932 da bnr. 6 Østvik ble skilt ut med 0,05 mark i skyld. I 1936 kom den foreløpig siste delinga hvor bnr. 7 Solhaug ble skilt ut med 0,01 mark i skyld. I 2009 var Tysfjord kommune fremdeles eier av den 1,14 mark store eiendommen.

Bnr. 4 Kvila ble skilt ut fra bnr. 1 i 1924 med 0,09 mark i skyld og Johannes Storjord som eier. Siden 1962 og 1992 har Thorbjørn Storjord og Ellinor Solberg vært eiere av eiendommen.

Over de neste 80 årene forløp jorddelinga på Storjorden søndre seg som følger; 1930-tallet – 3 bruk, 1940-tallet – 1 bruk, 1950-tallet – 2 bruk, 1960-tallet – 5 bruk, 1970-tallet – 5 bruk, 1980-tallet – 4 bruk, og 1990-tallet – 3 bruk. Gnr. 72 Storjorden søndre besto dermed i 2009 av i alt 32 separate eiendommer.

Referanser

Storjord søndre (Hamarøy gnr. 272) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen