Theodor Damm Møinichen (f. 1872)

Theodor Damm Møinichen

Foto: Agderposten 1957

Theodor Damm Møinichen var født i 1872 og døde i Arendal i 4. juli 1957. Møinichen var politimester på Rjukan og i Arendal.

Disse glimtene fra hans liv speiler dels hans egne holdninger, men også krevende situasjoner og en rolleutførelse i tråd med forventningene fra hans overordnete. Men ofte var han midt i lokalsamfunnets mange spenninger og konflikter.

Familie

Theodor Damm (også skrevet Dahm) Møinichen ble født på Lurøy i Nordland 23. mai 1872 Foreldrene var Johan Ludvig Heiberg Møinichen (1838-1915) og Emma Constance Gunnestad (d 1924).

Møinichen var gift med Alfhild Kunig(1883-1963).

Alfhild og Theodor Møinichen fikk:

• Valborg Møinichen, født 25. februar 1911. Hun ble gift med Arild Elmenhorst. Valborg døde i 1972..

Politiarbeid

1911- 1917: Rjukan

1914

I mai 1914 var spenningen høy på Rjukan. Politimester Møinichen nekter arbeiderne å arrangere demonstrasjonstog syttende mai. Tre svenske og fire nordmenn ble arrestert på Rjukan og transportert til Kristiania. Det ankom også militære styrker til Rjukan, innkvartert på politistasjonen. Det ble avholdt "et stormende møte i Folkets hus, hvor man drøftet spørsmaalet om streik og direkte aktion". Møtet sendte en deputasjon på fem mann til politimestere Møinichen med krav om at de arresterte måtte løslates. Man truet med at om ikke disse ble løslatt "vilde arbeiderne selv bestemme hvad der skulde gjøres". "Stemningen er meget alvorlig. Socialisterne bebreider politiet at det har optraadt utfordrende, men den almindelige mening gaar i motsat retning."

I Vestfold Arbeiderblad siteres krasse ord om Møinichen fra Bartsberg-Demokraten:

En stakkar. "Politimester Møinichen paa Rjukan har spillet en ynkelig rolle under de optøier som fandt sted der oppe 17' mai, ved sin optræden mot arbeiderne paa den dag, ved at negte dem at demonstrere for sine synsmaater.

Funksjonærene og krigsgale borgere har fuldstændig hat ham i sine hænder, og som et viljeløst redskap har han lat sig drive til at begaa den ene dumhet efter den anden.

Selv oplyser han nu efterpaa, at han ikke hadde bedt om assistance fra borgernes side; men allikevel har han set dem forsyne sig med gummibatonger fra politikamret og med disse banket løs paa mængden paa en maate, som mere bidrog til at opirre de demostrerende end at opretholde ordenen, som jo skal være hans og hans medhjelperes pligt.

Politimesteren har indrømmet, at han trodde langt bedre paa, at arbeiderne vilde holde ro og orden, men han var ikke sikker paa borgerne, derfor maatte han optræ. Og hans optræden gik såa ut paa at angripe de efter hans eget sigende fredelige arbeidere, istedetfor de borgerlige, som han selv frygtet uroen vilde komme fra. Det beviser tydelig, hvordan han har sat stillingens autoritet paa spil, for at kunne tækkes -forsvars-rumlerne" i deres fanatiske agitasjon. Det beviser ogsaa, at han har været et redskap i deres hænder.

Tilkaldelsen av militær beviser yderligere den nervøsitet og det fuldstændige tap av herredømmet over sig selv, som han har været utsat for, saa forsaavidt burde man kanske ikke si saa meget om det, han har gjort, men bare beklage, at det norske retsvæsen benytter sig av folk med saa liten ballance.

Politimester Møinichens optræden fra den stund, da han lot sig drive til at negte arbeiderne retten til at demonstrere for sine krav, og til nu, naar han uttaler sin anger og lover bod og bedring og aldrig mer vil la sig- lede av „for-svarsvennerne" til at begaa overgrep mot arbeiderne, er saadan, at man ikke kan finde en bedre betegnelse paa ham, end — en stakkar, skr. "Br.-Dem.".

1915

Oppfordring til militærstreik: I et foredrag i februar 1915 omtaler ungsocialisten Solli den tidligere regjering som en forbryterbande, og oppfordrer til militærstreik. Dette var ulovlig og politimester Møinichen igangsatte undersøkelser.

1916

Vinsaken paa Rjukan. I mars 1916 er Møinichen aktor i en sak der åtte kjøpmenn på Rjukan anklages for å ha solgt alkoholholdig vin uten bevilling. Vinen ble solgt som alkoholfri, og kan ha gjæret under lagring.

1917: politimester i Arendal

1921

Arendals nye politimester I Tiden, Arendals radikale avis får en innsender plass til dette krasse innlegget mot Møinichen i 1921:

"Arendals nye politimester. At «V. T.» er et godfjottet organ under den nuværende styrelse vet vi nok, mein naar redaktionen gir sig av med at kaste glorie . omkring den utnævnte, politimester Møinichen, særlig om 'hans «takt og konduite», da maa det betegnes som — ja hvad synes De — la os si smisk.

Hele byens befolkning er ikke beigetetret for den politimester byen mu er paanødet —tverimot, mange beklager at vi nu skal miste den nuværende dygtige og elskværdige politimester, og istedet faa poIitifulmægtigen Møinichhen som politimester.

At han er stor og b r e d, det vet vi - i sine egne tanker, noget i likhet med avsatte Wilhelm, og at han har en del venner blandt kammerater, det kan saa godt tænkes, men byens befolkning er ikke begeistret over politimesterskiftet.

Det sted hvor Møinichen kom fra var efter forlydende ikke bedrøvet over at de blev ham kvit.

En almindelig byens borger, men en hater av humbug.

1931

Møinichens kommentarer om fanter

"Sørlandet sterkt plaget av Fantene. Politimesteren i Arendal vil gjøre Slutt paa deres omflakkende Liv. Han vil ha dem tvangsbosatt i særskilte Kolonier.

Avisene paa Sørlandet har i den siste tid stadig inneholdt besværinger over at fantefølgene iaar er til større plage enn noensinne. Det synes aa være blitt en plutselig økning i fanterasen, de reker rundt i sine skøiter over alt og gjør ugagn hvor de kommer frem, paastaaes det.

Et Arendalsblad har hatt et intervju med politimester Møinichen i Arendal om saken og han mener at der nu maa gjøres noget for aa bremse litt paa fanteuvesenet. Han foreslaar blandt annet at der blir oprettet særskilte kolonier, for eksempel paa større øier, hvor fantene kan tvangsbosættes, og at de blir innført i manntall.

— Er det saa galt at slike foranstaltninger skulde være nødvendig? spør "T. T." politimesteren i en telefonsamtale med ham forleden.

— Ja, det er riktig nok at det iaar er værre enn noensinne. Det kommer vel av den store arbeidsløshet. Det er iallfall den fantene skylder paa, naar vi forsøker aa knipe dem. De paastaar at de ikke kan skaffe sig noget arbeide. Min mening er at man bør gjøre det som gjøres kan for aa holde dem samlet, saa myndighetene kan ha litt kontroll med dem. De fastboende er redd dem. Det paastaaes at de har en egen lur maate aa stjele paa. Det fiske, som det paastaaes at de driver, bestaar visstnok vesentlig i at de stjeler fisk fra andre folks bruk. Jeg har nu sittende her tre fanter, som har drevet aalefiske paa den maate. Nu er der enkelte fanter som har slaatt sig ned hist og her. Men der hvor en fant bor, blir det som en slags skysstasjon for alle fanter. Derfor mener jeg at det var bedre aa ha dem samlet paa bestemte steder.

— Men omflakkingen er jo hele fantens liv?

— Ja, det er sant. En fant har et maal her i verden, det er aa skaffe sig en skøite, som han kan flakke omkring med. Men jeg tror der kan gjøres meget for aa hindre dem i aa farte omkring slik. For eksempel ved en lovbestemmelse om at de skal melde sin ankomst og avreise hos politimyndighetene i hvert dsitrikt de besøker. Og ved at deres skøiter blir innregistrert paa samme maate som fiskefartøiene."

1934

Tumulter i Arendal 17de mai: Med undertittelen "Politimesteren støttet fascistene" referer Smaalenenes Social-Demokrat 18/5 1934 fra hendelsene i Arendal dagen før. Kommunistene hadde tillyst et møte, og politiet hadde tillatt dette. Men motdemonstranter fra Unge Høire, Fædrelandslaget] (omtalt som Fe-laget) og NS forstyrret møtet og forlangte at det røde flagget ble fjernet. Avisen forteller at politimesteren og hans menn ikke gjorde noe for å stoppe motdemonstrantene, men til og med forsøkte å ta ned det røde flagget. Etter at det ble tumulter beordret politimesteren at lastebilen med talestol ble kjørt ned til politistasjonen. Det refereres - fra sosialistisk side: "Politimesterens optreden betegnes som hodeløs og der hersker berettiget forbitrelse over hans optreden".

1935

31. juli 1935 besøkte en kortesje med biler fra NS Arendal om kvelden. Uten tillatelse varslet man - ved høyttalerbil - møte på Torvet klokken 20 med tale av NS' nestkommanderende, advokat hjort. Møinichen hadde forbudt møtet, men bidro allikevel til at det ble gjennomført - "for å unngå bråk!".

Politimester Møinichen i Arendal hadde som nevnt nektet Nasjonal Samling å tale på torvet i Arendal. «Tiden» har idag spurt ham med hvilken begrunnelse han tillot møtet allikevel. Han svarer: Jeg fikk først henvendelse fra Nasjonal Samling om å få holde møtet ved 13-tiden. Ved 16-tidcn kom en ny henven- delse, men begge ganger blev anmodningen avslått under henvisning til at det var fare for uroligheter, og at den samlede Arendals-presse var indignert over det forrige besøk.

N.S.-representantene hevdet at denne beslutning var grunnlovsstridig og meddelte at de tross min bestemmelse vilde ta under overveielse å holde møte. Jeg sa da til dem, sier politimesteren videre, at jeg måtte ta mine forholdsregler. N.S.-representantene anførte at det ikke vilde bli uroligheter, for noen bråkmakere som hadde iulgt med fra Oslo, var nu reist hjem igjen.

— Blev det sagt hvem disse bråkmakere skulde være?

— De nevnte et navn, men jeg husker det ikke.

— Var det noen som tilhørte arbeiderpartiet?

— Det kan jeg ikke si. Jeg forstod det som det skulde være kommunister, men spurte ikke nærmere om det. Da vi kom på torvet var det også ganske stille og rolig, og jeg undlot da å gripe inn for ikke å lage bråk. Jeg fant det klokere å sørge for de fornødne forføininger efterpå. Saken er således av mig innrapportert til justisdepartementet.

Igår som forrige gang de optrådte i Arendal og laget spetakler, optrådte nazi-yngelen i uniform. Et selskap Oslo-folk, som ferierte på Sørlandet (det er kanskje dem det siktes til som skal ha fulgt efter fra Oslo!), fikk anledning til på nært hold å studere deres optreden på Hulandssanden i forrige uke. En av dem forteller til oss at quislingene optrådte helt ugenert og frekt i uniform. De hadde brune skjorter med svart slips, og skjortene var forsynt med armbind og initialer. Flere av dem var også forsynt med gummikøller."

Krigsår og avskjed

Politimester Møinichen gikk av som politimester i Arendal i 1942.

1957: Politimester Møinichen 85 år

Einar Gauslaa skrev denne omtalen i Agderposten 28/5 1957:

"Fhv. politimester Th. D. Møinichen fyller 85 år idag. Han trakk seg tilbake i 1942 og har i de senere år bodd på Røde Kors Aldershjem.

Det er sjelden å se ham på byen nå, årene drar jo på. Vi savner hans karakteristiskre skikkelse i gatebildet, - for ennå er det pondus og verdighet over vår gamle politimester.

Politimester Møinichen var en populær mann, - han hadde alltid en skarp replikk, han var i det hele tatt den rene mester til å finne rammende uttrykk for en situasjon. Det var noe staslig med ham, og hans måte å konversere på røpet at han hadde fått en fin oppdragelse i et meget kultivert miljø.

Noe som gjorde et uutslettelig inntrykk på politimesteren var kroningshøytideligheten i Trondhjem. Han var da politifullmektig i denne gamle ærværdige stad og hadde ansvaret for trafikken. Det var litt av en byrde som ble lagt på hans unge skuldre, og han følte hvilket stort ansvar han hadde.

Når man i de senere år har snakket med politimesteren har han gjerne dvelet ved årene i Trondheim - de står for ham som de virkelig store og begivenhetsrike år med kroningshøytideligheten som klimaks.

Og han dveler ved minnene fra dengang og drar fram navn som Beichmann, Mossin og Jelstrup. De har gjort et dypt inntrykk på ham som de suverene embetsmenn de var innenfor norsk politivesen.

Det var allerede i 1891 at Møinichen ble knyttet til politiet, og i denne etat forble han til avskjeden i 1942. Etter Trondheim ble han i 1911 plitimester på Rjukan, og her ble det også en tid rik på dramatiske opplevelser. Rjukan sto inne i en periode som var preget av intens industriell utbygging med alt det liv som anleggsfolk og rallare fører med seg. Demonstrasjoner og ordensforstyrrelser var periodevis en dagligdags foreteelse, og Møinichen ble satt på mangen hard prøve. Roligere fikk han det da han i 1917 ble utnevnt til politimester i Arendal, og vi tror han likte seg her i byen. Hans lynne kom egentlig vel først her til sin rett. Han kunne jo selv være blid som hele landsdelen er det, - morsk kunne han også være, men det får jo være en politimester tillatt. Hans sans for humor glattet imidlertid ut så mangen situasjon, og karakteristisk var vel hans bryske og samtidig så avvepnende og menneskelige innstilling til de gamle kjenninger av politiet, de som stadig befolket arresten på grunn av visse svakheter. Han hadde jo såpass menneskekunnskap at han visste det måtte noe i retning av en naturkatastrofe til for å få endret disse karenes livsførsel, og ut fra den synsvinkel formet hans opptreden overfor dette klientell seg. Det var så meget midt i tragedien som kunne bringe lys over situasjonen, og med sitt våkne blikk for slikt var Møinichen øyeblikkelig på pletten med en av sine replikker.

Møinichens veldige interesse for politiarbeide gjorde ham igrunnen fattig på hobbyer. Men etter at han trakk seg tilbake, syslet han litt med memoarer, og vi hadde i sin tid den glede å kunne gjengi noen av hans erindringer her i Agderposten. Typisk for disse erindringsbilleder var det at kroningshøytideligheten fikk en dominerende plass. Dette skyldes ikke bare den omstendighet at den var Møinichens store, uforglemmelige opplevelse, men også hans uendelige kongetroskap og ukuelige hengivenhet overfor vår høye monark.

For oss avisfolk var politimesteren en grei mann å ha med å gjøre. Han tok seg aldri selv høytidelig, og han møtte oss med åpen tillitsfullhet, og han beseiret oss med sin uomtvistelige sjarm.

Vi slutter oss til den lange rekke av gratulanter som idag benytter anledningen til å bringe den populære politimester sin hjertelige hilsen. Eg."

Eksterne lenker

• Theodor Damm Møinichen i Historisk befolkningsregister