Landhandel

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Martinius Foseids landhandel på Lillestrøm i 1903.
Foto: Ukjent / Akershusbasen
Både kjøp og salg: Landhandlerne kjøpte varer lokalt og solgte dem videre. Annonse i Indtrøndelagen 20. juli 1906.

Landhandel var opprinnelig betegnelsen på handel etter kongelig bevilling som foregikk utafor byene. Etter at byenes spesielle handelsprivilegier bortfalt fortsatte man å bruke ordet om butikker på landet, og særlig var det vanlig at landhandelsbegrepet ble knytta til butikker med et bredt vareutvalg. Etterhvert ble betegnelsen erstatta av dagligvareforretning de fleste steder, og vareutvalget ble snevra inn. Men navnet er bevart noen steder, kanskje mest for å ta vare på tradisjoner.

Skillet mellom by og land innen handel ble lovfesta alt i 1299. En rettarbot slo da fast at alle kjøpmenn skulle flytte varene sine til byen og selge dem der. Retten til å drive handel var knytta til krav om borgerskap i en kjøpstad. Dette førte til problemer for folk som bodde på landet, som kunne ha svært lang vei til nærmeste by. Det ble åpna for en begrensa handel på landet, først gjennom kremmere som reiste rundt med varene sine, med svært strenge begrensninger. Dette var de første landhandlere.

Først i 1842 kom en vesentlig endring i denne ordninga. Men det var fortsatt begrensninger, ikke minst kunne landhandlerne fortsatt ikke ha faste utsalgssteder. Importvarer kunne de heller ikke selge, men de sto nå friere til å handle med norske varer. Landhandlerne måtte drive sin virksomhet et godt stykke unna byene; ordninga var fortsatt ment bare som en nødløsning for de som bodde for langt unna. Begrunnelsen som gis for begrensningene er blant annet at man var redd for at bøndene skulle gå bort fra landbruket og i stedet begynne med handel, og at de ville begynne den reneste kjøpefest på landet. Det som nok var en betydelig viktigere grunn var kjøpmennenes lukrative monopol på handel med mange varer, og også de skatter og avgifter handel og vareinnførsel ga til byene.

Forskjellen mellom by og land ble gradvis jevna ut, først gjennom utglidninger og senere gjennom lovendringer. I 1857 fjerna man kravet om kongelig bevilling for landhandlere. I stedet skulle de ha handelsbrev fra fogden. Landhandlerne kunne nå opprette faste utsalgssteder, o de fikk også rett til å selge visse utenlandske varer, som fargestoffer, kaffe, sukker og tobakk. I 1866 kom enda en lovendring, og nå kunne landhandlerne importere varer direkte. Den siste viktige begrensninga var at landhandel kun måtte drives på en viss avstand fra byene.

I 1874 falt også kravet om avstand til byen bort. Det var nå bare mindre forskjeller igjen: Bykjøpmennene hadde enerett på utskiping fram til 1882, og deres enerett på kommisjonshandel holdt seg helt til 1907. Lov om handelsnæring av 1907, som trådte i kraft 1. juli 1908, gjorde bare på et par særpunkter uten nevneverdig betydning forskjell på by og land.

Landhandlene kunne etter lovendringene tilby et bredt sortiment varer til samme vilkår som i byene. I bygder over hele landet holdt landhandelsbegrepet seg inntil godt inn i etterkrigstida, og som nevnt brukes det fortsatt av en del butikker. Mange butikker som starta som landhandler har overlevd gjennom å gå over til samvirkelagsmodellen eller i senere tid ved å gå inn i butikkkjeder.

Kilder