Nils-Aslak Valkeapää

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
En ung Valkeapää fotografert mellom 1962 og 1965
Foto: Rovaniemi bybibliotek

Nils-Aslak Valkeapää (født 23. mars 1943 i Palojoensuu i Enontekis, Lappland i Finland, død 26. november 2001 i Espo i Finland, begravet i Birtavarre i Gáivuotna-Kåfjord i Troms) var en nordsamisk multikunstner; forfatter, komponist, musiker, joiker og illustratør. Han var en av de mest fremtredende samiske kunstnerne i siste halvdel av 1900-tallet.

Han var den første samiske forfatter som mottok Nordisk råds litteraturpris, for lyrikksamlingen Beaivi áhčážan, utgitt i 1988, norsk oversettelse Solen, min far i 1991. Han mottok i 1993 musikkprisen Prix Italia for fuglesymfonien Goase dušše. Valkeapää skrev flere diktsamlinger, som var rikt illustrert med egne tegninger, malerier og fotografier, i tillegg til etnografisk billedmateriale. Han gav også ut album med tradisjonell joik og egne komposisjoner.

Han er også kjent for et bredere norsk publikum for å ha åpnet OL på Lillehammer 1994 med en samisk joik og for musikken til filmen Veiviseren fra 1987.

Valkeapää vokste opp i en reindriftsfamilie og var nært knyttet til arbeidet i familien. Han sa imidlertid senere i livet at han selv aldri kunne drive med reindrift, da han ikke drepe, og derfor heller ikke slakte dyr. Faren var den finske reindriftssamen Johannes Valkeapää, mens moren Ellen Susanna Bals var same fra Norge, som i sin ungdom flyttet med rein til Uløya i Nord-Troms. Familien bodde i Finland, men da moren ble enke, flyttet hun til Skibotn i Storfjord kommune ved Lyngenfjorden i Norge. I 1996 flyttet også Valkeapää til Skibotn. Han fikk norsk statsborgerskap i 2001.

I november 2001 reiste han til Japan, men døde i Espo i Finland på vei hjem. Han ble gravlagt i Birtavarre i Kåfjord på statens bekostning. Før han døde ga han uttrykk han at han hadde fått gjort det han skulle, og at han ikke fryktet den siste vandringen på jorden.

Ettermæle

Huset hans, Lásságammi, brukes nå som kunstner- og forskerbolig, og eies av en stiftelse med samme navn.

Han var en slektning og gudfar for den samiske artisten Niko Valkeapää.

Seksualitet

Etter Valkeapääs død har hans seksualitet blitt et tema. Forsker Marjut Aikio tok opp dette i 2013, og kunne fortelle at han var bifil og at dette er dokumentert blant annet i hans brevkorrespondanse. Han ble klar over denne legningen ganske tidlig i livet, og hadde forhold til både menn og kvinner fra ung alder. Den første gangen han skrev om det var i 1966, på et tidspunkt der seksuelle forhold mellom menn fortsatt var forbudt. Etter at dette forbudet ble oppheva i 1972 valgte hans fortsatt å skule sin legning. Aikio forklarer dette med at det læstadianske synspunktet på homofili står svært sterkt i det samiske samfunnet, og at han var redd for reaksjonen til sin egen familie. Det var kjent blant hans nærmeste venner at han blant annet besøkte homseklubber i Helsingfors noen ganger, men alle som kjente til det var diskrete. Aktivist Lemet Ánde Stueng fra Karasjok mente at Valkeapää nok også frykta for sin anseelse som kunster dersom hemmeligheten om hans legning kom ut, og fikk tilslutning fra Aikio på dette.

Eksterne lenker