Kjeldearkiv:Minner fra krigen 1940-1945 i Lillestrøm: Bombingen 29.04.1944.

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

I forbindelse med frigjøringsmarkeringen i 1995 ga Skedsmo kommune ut et hefte med minner fra krigsårene 1940-1945. Bidragsyterne var medlemmer i Lillestrøm historielag. Teksten nedenfor er skrevet av Reidun Glømmi.


Bombingen av Lillestrøm 29.04.1944

Sent på kvelden 28. april startet 50 Lancasterfly og 4 Mosquitos fra England med Kjeller som mål. På Kjeller foregikk montering og reparasjoner av tyske fly og annet krigsmateriell, og det var viktig for de allierte å uskadeliggjøre fabrikken.

28. april det året var en fin og klar vårkveld. Vi sa alltid når vi la oss en slik kveld, at i natt er det fint bombevær. Ganske riktig. Etter en stund hørte vi de tunge tanksene komme drønnende gjennom gata, og en stund etter gikk flyalarmen. Klokka hadde da passert 24.00, og vi var kommet til 29.04.

Vanligvis pleide tyskerne å begynne evakueringen av materiell lenge før flyalarmen gikk, men denne natten var en unntagelse. Det virket som om tyskeme ikke var så godt forberedt som de pleide være. Tanksen kom ikke så langt som til skjulestedet ved Borgenbrua før flyene var over Lillestrøm. Tyskerne begynte å skyte fra tanksen i tettbebyggelsen i Lillestrøm. Om det hadde noen hensikt, vet jeg ikke, men det ga oss en uhyggelig følelse, når prosjektilene fløy mot flyene.

Flere av våre naboer var henvist til vårt tilfluktsrom. Det var ikke alltid vi var like flinke til å gå i kjelleren, men denne natten var de fleste av våre naboer og de i familien som bodde hjemme, gått ned. Inngangen til kjelleren var fra utsiden av huset, og vi måtte gå ut for å komme ned i kjelleren. Flyene begynte å slippe bomber, og hele huset ristet flere ganger. En gang 1øftet hele huset seg fra grunnmuren, og vi kunne se at det var lyst som dagen ute. Vi trodde det brant et sted, og jeg ble sendt opp for å sjekke.

Det synet som møtte meg da jeg kom opp fra kjelleren, glemmer jeg aldri. Tusenvis av lysbomber hang i luften, og hagen var full av plankebiter. Det var flott og uhyggelig på samme tid. Jeg oppdaget at blendingsgardinene for vinduene var føket opp p.g.a. ristingen, og jeg måtte gå inn for slukke lyset. Om tyskerne eller nazistene hadde oppdaget at vinduene var ublendet, ville det få store konsekvenser.

På veg inn i huset snublet jeg nesten over en svært ung tysker som hadde søkt tilflukt på vår veranda. Han var ikke eldre enn meg selv og lå med armene over hodet og gråt. Jeg var nesten fristet til å invitere ham ned i kjelleren til oss. Det var vondt å se hvor redd han var. Han hadde forlatt tanksen sin under noen store piletrær vi hadde i porten, og om han var blitt oppdaget, ville han sikkert fått stor straff. Jeg hoppet derfor over ham og gikk inn i huset. Der møtte det meg et forferdelig syn, flere vindusruter var knust, og krukkesett og pyntegjenstander var falt ned og knust. Jeg slukket lysene og for ned i kjelleren igjen for nå hørte jeg flydur på nytt.

Jeg fortalte de andre i kjelleren hva jeg hadde sett, og alle var spent på å komme seg opp av kjelleren. Da "faren over" gikk, kunne vi gå opp og ta det hele i øyesyn. Plankebiter og glass lå overalt, og restene etter lysbombene lå strødd rundt hele hagen som små, sorte prikker. Jeg forsto ganske snart at dette ikke var alt, men at ødeleggelsen måtte være større i nærheten. Jeg løp ut til Sørumsgaten og fikk se at der "Bakkerhuset" pleide ligge, var det kun rester og et stort, gapende hull ved muren. En bombe hadde falt tett inntil kjellerveggen og trykket den inn. Om den også hadde skadet en vann- og kloakkledning, vet jeg ikke, men hele området var fullt av store hull fylt med leirvelling.

Jeg kjente Bakkerfamilien godt, da vi pleide å handle i butikken der. Det var ikke meget vi kunne gjøre, men jeg ble stående der lenge på grunn av at moren til en av de omkomne hadde hørt om bombingen og ville være med og hjelpe til. Uten noe å grave med kunne vi ikke gjøre stort. Jeg fikk beskjed av de som var fra Røde Kors og kommunen at jeg måtte prøve å holde henne unna, slik at de kunne komme til. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men hadde store problemer med å få henne til å forstå at det var best vi holdt oss unna, slik at de som var trenet til slikt arbeide, kunne få jobbe i fred.

Det var en vond natt. Hennes datter omkom i ruinene, likeledes svigersønnen og hans familie, i alt 8 mennesker. De omkomne var Karoline og Emil Kristiansen Bakker, Ivar og Ella Bakker, døtrene Selma og Ella, samt to kvinner, Ragnhild Lund og Ingrid Hansen, som hadde søkt tilflukt i kjelleren da flyalarmen gikk.

Litt lenger bort i gaten hadde huset til Melberg fått en fulltreffer. Der omkom fire mennesker, men to overlevde. Elise Melberg og hennes mann Hans, naboene Lina og August Moe og deres sønn Per, samt Erling Evensen, som leide hybel hos Melberg, oppholdt seg i kjelleren denne natten. Hans Melberg og Erling Evensen var skadet, men de overlevde. De andre fire omkom. En norskamerikaner som bodde i nabohuset hadde ikke gått i kjelleren denne natten. Han overlevde, men var sterkt oppskåret av glassplinter, da alle vinduene i huset ble blåst ut.

12. sivile mistet livet denne aprilnatten, en natt ingen av oss som opplevde den vil glemme.