Leksikon:Trolldomsprosesser

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Se også Trolldomsprosessane i lokalhistoriewiki.nos hoveddel.

Trolldomsprosesser. Rettssaker mot mennesker anklaget for trolldom. Trass i middelalderlovgivning om trolldom kjennes bare én sak før reformasjonen, nemlig saken mot Ragnhild med tilnavnet Tregagås, som skulle ha brukt magiske midler for å få opphevet sitt eget ekteskap (DN XIII, s. 112–115, se H.E. Næss: Lov og dom i norske trolldomsprosesser 1536–1617, s. 71f).

Trolldomsprosesser ble først ført på 1400-tallet. De må ses i lys av kampen mellom pavedømmet og reformatoriske bevegelser og religionskrigene på 1500–1600-tallet, idet mennesker som av de respektive regimer ble ansett som avvikere i forhold til autoriserte dogmer og det herskende religionssyn, ble utsatt for forfølgelse. Prosessene i Norge pågikk etter reformasjonen i tidsrommet 1539–1710, med enkeltprosesser helt fram til 1800-tallet. Prosessene ble ført både mot kvinner og menn. Også barn ble anklaget. Det er kjent cirka 900 saker. En rekke av disse (cirka 200) var injuriesaker som en person med rykte for trolldom selv initierte. Flertallet av prosessene fant sted i årene 1618–1670. Samlet ble cirka 300 kvinner og menn henrettet for trolldom i Norge. Henrettelsen skjedde ved bålbrenning, oftest etter forutgående halshogging. Flertallet av anklagede og henrettede var kvinner (cirka 80 %). Det var sterke variasjoner i forholdet mellom henrettede menn og kvinner i Europa, med menn i flertall i enkelte regioner. Henrettede personer i Europa (og New England) er anslått til 20 000 av et samlet antall tiltalte, cirka 100 000.

Norske trolldomsprosesser ble kraftig påskyndet av felles dansk-norsk trolldomslov av 12.10.1617. Straff for maleficium (skadevoldende trolldom) var forvisning, for diabolisme dødsstraff. Diabolismetilståelser (tilståelser om et forhold mellom tiltalte og djevelen) ble ofte oppnådd ved bruk av (uhjemlet) tortur eller trussel om tortur. Torturbruk førte til kjedeprosesser, der tiltalte utla andre som medskyldige. De fleste kjedeprosessene fant sted i Finnmark med cirka 70 henrettede personer (nesten alle kvinner) som resultat.

For å framdrive tilståelser i trolldomsprosesser ble det brukt flere torturformer, som strekkbenk, klyping med gloende tenger og annet. Spesielt for trolldomsprosesser var vannprøven, som ble ansett som en gudsdom (se dette), altså et bevis som forutsatte medvirkning fra Guds side: Den tiltalte ble bundet på hender og føtter og kastet på sjøen (som var iskald). Datidsuttrykk for prøven var «å probere på sjøen». Fløt tiltalte, var det tegn på skyld. Sank tiltalte, var han/hun uskyldig fordi vannet som dåpens rene element tok imot den tiltaltes legeme. Tiltalte var bundet med line, og kunne heises opp. H.N.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.