Offentlig skrifte
Offentlig skrifte eller åpenbart skriftemål (latin: absolutio(nis) publica) var et virkemiddel i kirketukten, der den som hadde begått en moralsk forseelse måtte skrifte for menigheten under gudstjenesten. Ordningen ble innført kort tid etter reformasjonen, og senere ble det utstedt flere forordninger som presiserte hvilke moralske forseelser det var som skulle føre til offentlig skrifte. Praksisen ble avskaffet gradvis fra 1767, og i løpet av de første tiårene av 1800-tallet forsvant det offentlige skrifte helt.
I katolsk tid og i den første tida etter reformasjonen praktiserte man privat skrifte, der den enkelte legger fram sine synder og laster for Gud og presten, og deretter mottar syndsforlatelsen. Etter reformasjonen erstatta man dette med et offentlig skrifte. Første gang dette blir nedfelt skriftlig er i Ribe-artiklene fra 1542, der det heter at mord, blodskam og andre åpenlyse laster skulle skriftes offentlig. I 1617 ble det ved forordning bestemt at de som begikk leksikon:leiermål skulle gjennomføre offentlig skrifte, og dette skulle bli en av de vanligste grunnene til at folk måtte stille seg opp foran menigheten. Ugifte soldater ble mot slutten av 1600-tallet fritatt for dette. Det førte med seg den noe underlige situasjon at kvinnen, ofte ei ung tjenestejente, måtte skrifte sin brøde mens mannen slapp unna. Ved siden av av leiermål er det særlig nattverdsforsømmelse som går igjen i listene. Man finner også et ikke utbetydelig antall kvinner som har «ligget sine barn i hjel». Ut over disse større kategoriene forekommer det en rekke andre ting som førte til offentlig skrifte, blant annet bakfulle menn som kasta opp i kirken eller på annen måte forstyrra gudstjenesten. I en periode måtte gifte par som fikk sitt første barn mindre enn ni måneder etter bryllupet også stå til offentlig skrifte. Dersom forseelsen også var straffbar etter verdslig lov ville en straffesak og eventuell verdslig straff komme i tillegg. Det offentlige skrifte kunne også bli kombinert med annen skamstraff, som å måtte stå i gapestokken.
I 1767 ble offentlig skrifte for leiermål avskaffa ved forordning, og i 1790 tok man også bort skrifte for nattverdsforsømmelse. Med dette forsvant det meste av skriftemålene, og i løpet av de første tiårene av 1800-tallet døde praksisen helt ut.
Adelspersoner var i hele perioden unntatt fra offentlig skrifte. Man kunne også betale seg ut av det. Teologisk må det ha vært noe problematisk, ettersom det er en ordning som er til forveksling lik den Luther kritiserte i salget av avlatsbrev.
I kirkebøkene er det i perioden hvor offentlig skrifte ble praktisert angitt hvem som skriftet og hva de hadde gjort. Betegnelsene som brukes kan være noe vanskelig tilgjengelig for mange, men er stort sett nokså rett fram i sin omtale av hva som har skjedd. Typiske årsaker er at noen har blitt «besovet» eller «beligget» (hatt samleie), «afhold fra Sacramentet» eller «ei været til Herrens bord» (nattverdsforsømmelse), «løsagtigheds tanke og forsæt» (utilbørlig oppførsel av seksuell art, uten at det har vært gjensidig) og «kommen for tidlig med sin hustru» (fått barn før ni måneder etter bryllup).
Kilder
- Skriftemål II i Norsk historisk leksikon
- Hovdhaugen, Einar: Slektsgranskning, Landbruksforlaget 1984