Vis kilden til Auto-Tarifforeningen

'''[[Auto-Tarifforeningen]]''' var navnet på [[bilforsikring]]sbransjens [[interesseorganisasjon]]. Foreningen ble stiftet i [[1913]]. I sine første år var den i praksis et [[priskartell]], og vedtok både felles premietariff og felles forsikringsvilkår for tilsluttede forsikringsselskaper. Men økende [[konkurranse]] i bransjen tvang i [[1919]] foreningen til å oppgi sin prisdikterende politikk. Foreningens virksomhet gikk deretter i dvale. Først i [[1927]] klarte medlemmene å enes om ny tariff, som med mindre endringer bestod gjennom [[1930-årene]].

== Historie ==
Auto-Tarifforeningen ble stiftet den [[31. mars]] [[1913]] av [[Forsikringsselskapet Norden]] ved avdelingssjef [[Cai Tvermoes]], av [[Sigyn (forsikring)|Sigyn]] ved direktør Theodor Hansen, av [[Winterthur]] ved generalagent O.A. Krohn og av [[Zürich (forsikring)|Zürich]] ved generalagent Alfred Aarberg.<ref>Lorange 1938:13.</ref> Den [[8. april]] samme år ble navnet Auto-Tarifforeningen fastsatt, sikkert med [[Brand-Tarifforeningen]] som forbilde.

Overgangen fra løst samarbeid til bransjeforening ble foranlediget av [[motorvognloven av 1912]], som forsikringsselskapene mente ville medføre dyrere bilforsikringer.<ref>Lorange 1938:13.</ref> En av foreningens første handlinger var derfor å vedta felles premietariff og felles forsikringsvilkår for tilsluttede selskaper.

Bilforsikringsbransjen fikk raskt flere tilbydere, herunder norske tilbydere som [[Viking Forsikring|Viking]] og utenlandske tilbydere som [[engelsk]]e [[The Motor Union]]. Men priskonkurransen uteble. Tilnærmet alle nykommere ble medlem av Auto-Tarifforeningen, som dermed kunne fortsette å diktere hva kundene skulle betale.<ref>Bemerkning: K. Lorange, som skrev bok om og på vegne av Auto-Tarifforeningen, pekte i 1938 på første verdenskrig som delforklaring på hvorfor priskartellet ble opprettet av fire forsikringsselskaper og deretter fikk stor tilslutning fra enda flere selskaper.</ref>

Likevel ble foreningens prisdiktat stadig utfordret av markedet. Ikke minst møtte de motbør fra [[Kongelig Norsk Automobil-Klub]], som forhandlet frem forsikringsavtaler til sine medlemmer. Men avgjørende ble det at forsikringsselskapet [[Norske Atlas]] til tross for flere henstillinger fra Auto-Tarifforeningen nektet å melde seg inn.<ref>Lorange 1938:54.</ref> Følgelig ble pris- og vilkårssamarbeidet i [[1919]] oppgitt.<ref>Lorange 1938:56.</ref>

Samme år ble Auto-Tarifforeningens virksomhet i praksis avviklet. Foreningen ble likevel ikke nedlagt, for håpet var at tariffen en dag kunne returnere. Særlig fra [[1922]] til [[1923]] ble det gjort flere forsøk på å gjeninnføre fellestariffen, men alle strandet.<ref>Lorange 1938:69 ff.</ref> Først i begynnelsen av [[1927]] klarte et stort flertall av Norges bilforsikringsselskaper å samle seg om ny tariff – da helst kalt overenskomst.<ref>Lorange 1938:90.</ref>

Med unntak av mindre endringer for å bringe den i samsvar med [[forsikringsavtaleloven av 1930]], bestod 1927-tariffen gjennom det meste av [[1930-årene]].<ref>Lorange 1938:108.</ref> Tariffen kom seg også noenlunde helskinnet fra [[Trustkontrollen for automobilforsikring]].<ref>Lorange 1938:124 ff.</ref>

Fra 1913 til 1938 hadde Auto-Tarifforeningen vel 47 medlemmer.<ref>Lorange 1938:224-225.</ref>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Holst-Larsen, J. [[1963]]. ''Auto-Tarifforeningen : en oversikt over foreningens virksomhet 1938-1963, utgitt i anledning av foreningens 50 års jubileum''. Utg. Auto-Tarifforeningen. Oslo. 1963. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2014040908118}}.
* Lorange, K.. ''Auto-Tarifforeningen 1913-1938 : et bidrag til automobilforsikringens historie i Norge''. Utg. Foreningen. Oslo. 1938. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2016090848011}}.

{{DEFAULTSORT:Auto-Tarifforeningen}}
[[Kategori:Etableringer i 1913]]
[[Kategori:Bilisme]]
[[Kategori:Forsikring]]
{{bm}}