Auto-Tarifforeningen
Auto-Tarifforeningen var navnet på bilforsikringsbransjens interesseorganisasjon. Foreningen ble stiftet i 1913. I sine første år var den i praksis et priskartell, og vedtok både felles premietariff og felles forsikringsvilkår for tilsluttede forsikringsselskaper. Men økende konkurranse i bransjen tvang i 1919 foreningen til å oppgi sin prisdikterende politikk. Foreningens virksomhet gikk deretter i dvale. Først i 1927 klarte medlemmene å enes om ny tariff, som med mindre endringer bestod gjennom 1930-årene.
Historie
Auto-Tarifforeningen ble stiftet den 31. mars 1913 av Forsikringsselskapet Norden ved avdelingssjef Cai Tvermoes, av Sigyn ved direktør Theodor Hansen, av Winterthur ved generalagent O.A. Krohn og av Zürich ved generalagent Alfred Aarberg.[1] Den 8. april samme år ble navnet Auto-Tarifforeningen fastsatt, sikkert med Brand-Tarifforeningen som forbilde.
Overgangen fra løst samarbeid til bransjeforening ble foranlediget av motorvognloven av 1912, som forsikringsselskapene mente ville medføre dyrere bilforsikringer.[2] En av foreningens første handlinger var derfor å vedta felles premietariff og felles forsikringsvilkår for tilsluttede selskaper.
Bilforsikringsbransjen fikk raskt flere tilbydere, herunder norske tilbydere som Viking og utenlandske tilbydere som engelske The Motor Union. Men priskonkurransen uteble. Tilnærmet alle nykommere ble medlem av Auto-Tarifforeningen, som dermed kunne fortsette å diktere hva kundene skulle betale.[3]
Likevel ble foreningens prisdiktat stadig utfordret av markedet. Ikke minst møtte de motbør fra Kongelig Norsk Automobil-Klub, som forhandlet frem forsikringsavtaler til sine medlemmer. Men avgjørende ble det at forsikringsselskapet Norske Atlas til tross for flere henstillinger fra Auto-Tarifforeningen nektet å melde seg inn.[4] Følgelig ble pris- og vilkårssamarbeidet i 1919 oppgitt.[5]
Samme år ble Auto-Tarifforeningens virksomhet i praksis avviklet. Foreningen ble likevel ikke nedlagt, for håpet var at tariffen en dag kunne returnere. Særlig fra 1922 til 1923 ble det gjort flere forsøk på å gjeninnføre fellestariffen, men alle strandet.[6] Først i begynnelsen av 1927 klarte et stort flertall av Norges bilforsikringsselskaper å samle seg om ny tariff – da helst kalt overenskomst.[7]
Med unntak av mindre endringer for å bringe den i samsvar med forsikringsavtaleloven av 1930, bestod 1927-tariffen gjennom det meste av 1930-årene.[8] Tariffen kom seg også noenlunde helskinnet fra Trustkontrollen for automobilforsikring.[9]
Fra 1913 til 1938 hadde Auto-Tarifforeningen vel 47 medlemmer.[10]
Referanser
- ↑ Lorange 1938:13.
- ↑ Lorange 1938:13.
- ↑ Bemerkning: K. Lorange, som skrev bok om og på vegne av Auto-Tarifforeningen, pekte i 1938 på første verdenskrig som delforklaring på hvorfor priskartellet ble opprettet av fire forsikringsselskaper og deretter fikk stor tilslutning fra enda flere selskaper.
- ↑ Lorange 1938:54.
- ↑ Lorange 1938:56.
- ↑ Lorange 1938:69 ff.
- ↑ Lorange 1938:90.
- ↑ Lorange 1938:108.
- ↑ Lorange 1938:124 ff.
- ↑ Lorange 1938:224-225.
Litteratur
- Holst-Larsen, J. 1963. Auto-Tarifforeningen : en oversikt over foreningens virksomhet 1938-1963, utgitt i anledning av foreningens 50 års jubileum. Utg. Auto-Tarifforeningen. Oslo. 1963. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Lorange, K.. Auto-Tarifforeningen 1913-1938 : et bidrag til automobilforsikringens historie i Norge. Utg. Foreningen. Oslo. 1938. Digital versjon på Nettbiblioteket.