Vis kilden til Innbyggernavn

'''Innbyggernavn''' er mer eller mindre faste betegnelser på personer fra et bestemt område. Noen steder har man mer enn ett innbyggernavn, mens andre steder finnes det ikke noe egentlig innbyggernavn, og man bruker i stedet sammensetninger med for eksempel -kvinne, -mann, -borger eller -folk. De kalles også ''inkolentnavn'' eller ''demonym''. Inkolent er en svensk nydannelse fra [[latin]] ''incola'', som betyr 'innbygger'. Demonym kommer fra gresk δῆμος (demos), 'stamme/folk' og όνομα (onoma), 'navn'. 

Betegnelsene som brukes kan ha ulikt presisjonsnivå, for eksempel tilknytning til fylke, kommune eller bygd/by. Hvilket man bruker avhenger av konteksten; en person fra [[Romedal]] vil omtale seg selv som ''romedøl'' når man vil ned på bygdenivå, men som ''hedmarking'' hvis det er fylkestilknytninga som er viktigst. I byene er det også vanlig med innbyggernavn ned på bydels- eller strøknivå. Innbyggernavn er ofte nært knytta til en persons identitet. De henger ofte ved, slik at man ofte kan bli fortalt at en person bor i Trondheim, men er orkdøl. Innbyggernavnet er med andre ord det man ''er'', og ikke nødvendigvis bare hvor man bor. Mange steder er det en uskrevet regel at innflyttere ikke kan bære innbyggernavnet uten videre, se for eksempel en drøfting av innbyggernavnet ''[[Son#.C2.ABSoning.C2.BB|soning]]''.

Innbyggernavn er stort sett [[Eksonym og endonym|endonymer]], det vil si det gruppa kaller seg selv. Men de kan også være [[Eksonym og endonym|eksonymer]], det folk utafra kaller dem. Et typisk eksempel er ''søring'', et ord folk nordpå kaller alle fra [[Sør-Norge]], men som folk fra Sør-Norge svært sjelden bruker selv – og om de bruker det er det gjerne i en selvironisk kontekst, for eksempel for å forklare hvorfor man ikke er fullt så vant til kraftig sjø som de nordfra. Som med andre ekso- og endonymer kan de bli tatt i bruk av gruppa det gjelder, for eksempel ''stril'' som opprinnelig var nærmest et skjellsord, men som har blitt gruppas eget navn.

Hvordan innbyggernavn dannes varierer. Noen er svært gamle, mens andre er nyere og har kommet som resultat av at nye identiteter oppstår gjennom kommunesammenslåinger, urbanisering og andre prosesser. 

Det finnes noen faste mønstre, rett nok med en del unntak:

* -bygg/-bygg(j)e: Henger sammen med innbygger, brukt i blant annet ''heimbygg'' ([[Heim kommune (1911-1963)|Heim kommune]]) og ''vinbygg'' ([[Vinje kommune|Vinje]]).
* -bu: En som bor; for eksempel ''tysværbu'' ([[Tysvær kommune|Tysvær]] eller ''jærbu'' ([[Jæren]]).
* -børing: Uklart opphav som ledd i innbyggernavn, kjent i området ved [[Oslofjorden]], f.eks. ''askerbøring'' ([[Asker kommune|Asker]] og ''skaubøring'' ([[Skoger kommune|Skoger]]).
* -døl: Stednavn som ender på dal/dalen får oftest innbyggernavn på -døl, f.eks. ''setesdøl'' fra [[Setesdal]], ''alvdøl'' fra [[Alvdal kommune|Alvdal]] osv. To kjente unntak er [[Arendal]] og [[Mandal]]; byidentiteten førte til at -døl var et fremmedelement, og det ble derfor ''arendalitt'' og ''mandalitt'' i stedet. Andre steder brukes -ing, slik at det blir f.eks. ''meldaling'' ([[Meldal kommune|Meldal]]).
* -gjelding: Knytta til gjeld som i [[prestegjeld]], og oftest brukt om et område som svarer til et tidligere prestegjeld. Kjent i [[Møre og Romsdal]], f.eks. ''aurgjelding'' ([[Aure kommune|Aure]] og ''tingvollgjelding'' ([[Tingvoll kommune|Tingvoll]]).
* ing: Ledd som brukes for å danne substantiv av andre ord, som sykling og svømming; her danner de et fellesnavn ut fra et egennavn, som ''østfolding'' og ''hedmarking''. Kan få fuge-s som i ''elverumsing'' ([[Elverum kommune|Elverum]]) og ''hamarsing''([[Hamar]]), fuge-l som i ''tjømling'' ([[Tjøme kommune|Tjøme]]), forkortelse av stedsnavn som i ''bæring'' ([[Bærum kommune|Bærum]]) eller ommlyd som i ''odøling'' ([[Odalen]]. Navn som slutter på -land får gjerne -lending, som ''rogalending'' ([[Rogaland]]) og ''helgelending'' ([[Helgeland]]).
* -itt: Samme funksjon som -ing, kjent fra ''arendalitt'' ([[Arendal]]) og ''mandalitt'' ([[Mandal]], som begge normalt skulle hatt -døl (se over). 
* -ser/-sar: Samme funksjon som -ing, kjent fra ''bergenser'' ([[Bergen]]) og ''tønsbergenser'' ([[Tønsberg]]).
* -sokning: En som «sokner til» noe, har tilhørighet til. Brukes ofte nettopp på [[sokn]]enivå.
* -ung: Samme funksjon som -ing, kjent fra f.eks. ''skiung'' ([[Ski kommune|Ski]] og ''solung'' ([[Solør]]).
* -vær: Danna av -vær, norrønt -veri fra verbet ''verja'', 'verge'. Sjeldent, men finnes blant annet i [[Gudbrandsdalen]] som ''lomvær'' ([[Lom kommune|Lom]]) og ''skjåkvær'' ([[Skjåk kommune|Skjåk]]).
* -væring: Danna av -vær, norrønt -veri fra verbet ''verja'', 'verge'. Særlig utbredt langs kysten i [[Nord-Norge]], som i ''tromsøværing'' ([[Tromsø]]). Forkortelse av stedsnavnet forekommer, særlig ved bestemt substantivform, som ''tjøttværing'' ([[Tjøtta kommune|Tjøtta]]) og ''lofotværing'' ([[Lofoten]]).

I flere tilfeller kan vi se at innbyggernavnene forholder seg til lokal uttale av stedsnavnet, selv om skrivemåten på dette avviker. Et eksempel som er nevnt over er ''skaubøring'', der man bruker uttalen ''skauer'' i stedet for skrivmåten [[Skoger kommune|Skoger]]. Det samme gjelder for eksempel ''skjetving'', der man bruker uttalen ''skjetve'' i stedet for skrivemåten [[Skiptvet kommune|Skiptvet]].

Det finnes også innbyggernavn som ikke passer inn i noe mønster. Dette gjelder slikt som ''trønder'' ([[Trøndelag]]), som er et svært gammel innbyggernavn. En person fra [[Ulvik herad|Ulvik]] kalles ''ulvikje'', mens personer fra [[Vik kommune|Vik]] kalles ''vikje'' for menn og ''vikja'' for kvinner. En person fra [[Stavanger]] kan kalles en ''siddis'', som angivelig skal komme fra dert engelske ordet ''citizen'', borger – i et av de første eksemplene vi kjenner på bruk av ordet, fra 1924, ble det skrevet ''Stavanger-Cittisen''. En person fra [[Bergen]]s omland kalles ofte ''stril'', som lenge har vært brukt som et negativt kallenavn på fiskere og bønder fra området. I dag brukes det ofte med stolthet av strilene selv.

Mange steder har ikke noe tydelig innbyggernavn, og som nevnt bruker man da gjerne sammensetninger med for eksempel -kvinne, -mann, -borger eller -folk. Et eksempel på et slikt sted er [[Oslo]], der innbyggernavnet ''osloenser'' finnes, men er lite brukt. Innad i byen vil mange identifisere seg med strøknavn, f.eks. ''prinsdøl'' ([[Prinsdal (strøk)|Prinsdal]]). ''Osloværing'' brukes noen ganger, vel oftest med et smil i munnviken, men det er ikke helt urimelig ettersom en person fra Oslofjordområdet også kan kalles en ''vikværing''. Ellers er det ofte man hører ''oslogutt'' eller ''oslojente'', også om voksne personer. Dette er noe som finnes også andre steder, og som da gjerne viser til at personen er innfødt og hadde sin barndom på stedet - slike former kan bli brukt som en slags hedersbetegnelser.

==Litteratur og kilder==

* [https://www.sprakradet.no/sprakhjelp/Skriverad/navn-pa-steder-og-personer/Innbyggjarnamn/ Innbyggjarnamn], Språkrådet.
* {{WP-lenke|Innbyggernavn|nb}}.
* [https://snl.no/inkolentnavn Inkolentnavn] i ''Store norske leksikon''.
* {{WP-lenke|Siddis|nb}}.

[[Kategori:Innbyggernavn|  ]]
{{bm}}