Innbyggernavn

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Innbyggernavn er mer eller mindre faste betegnelser på personer fra et bestemt område. Noen steder har man mer enn ett innbyggernavn, mens andre steder finnes det ikke noe egentlig innbyggernavn, og man bruker i stedet sammensetninger med for eksempel -kvinne, -mann, -borger eller -folk. De kalles også inkolentnavn eller demonym. Inkolent er en svensk nydannelse fra latin incola, som betyr 'innbygger'. Demonym kommer fra gresk δῆμος (demos), 'stamme/folk' og όνομα (onoma), 'navn'.

Betegnelsene som brukes kan ha ulikt presisjonsnivå, for eksempel tilknytning til fylke, kommune eller bygd/by. Hvilket man bruker avhenger av konteksten; en person fra Romedal vil omtale seg selv som romedøl når man vil ned på bygdenivå, men som hedmarking hvis det er fylkestilknytninga som er viktigst. I byene er det også vanlig med innbyggernavn ned på bydels- eller strøknivå. Innbyggernavn er ofte nært knytta til en persons identitet. De henger ofte ved, slik at man ofte kan bli fortalt at en person bor i Trondheim, men er orkdøl. Innbyggernavnet er med andre ord det man er, og ikke nødvendigvis bare hvor man bor. Mange steder er det en uskrevet regel at innflyttere ikke kan bære innbyggernavnet uten videre, se for eksempel en drøfting av innbyggernavnet soning.

Innbyggernavn er stort sett endonymer, det vil si det gruppa kaller seg selv. Men de kan også være eksonymer, det folk utafra kaller dem. Et typisk eksempel er søring, et ord folk nordpå kaller alle fra Sør-Norge, men som folk fra Sør-Norge svært sjelden bruker selv – og om de bruker det er det gjerne i en selvironisk kontekst, for eksempel for å forklare hvorfor man ikke er fullt så vant til kraftig sjø som de nordfra. Som med andre ekso- og endonymer kan de bli tatt i bruk av gruppa det gjelder, for eksempel stril som opprinnelig var nærmest et skjellsord, men som har blitt gruppas eget navn.

Hvordan innbyggernavn dannes varierer. Noen er svært gamle, mens andre er nyere og har kommet som resultat av at nye identiteter oppstår gjennom kommunesammenslåinger, urbanisering og andre prosesser.

Det finnes noen faste mønstre, rett nok med en del unntak:

  • -bygg/-bygg(j)e: Henger sammen med innbygger, brukt i blant annet heimbygg (Heim kommune) og vinbygg (Vinje).
  • -bu: En som bor; for eksempel tysværbu (Tysvær eller jærbu (Jæren).
  • -børing: Uklart opphav som ledd i innbyggernavn, kjent i området ved Oslofjorden, f.eks. askerbøring (Asker og skaubøring (Skoger).
  • -døl: Stednavn som ender på dal/dalen får oftest innbyggernavn på -døl, f.eks. setesdøl fra Setesdal, alvdøl fra Alvdal osv. To kjente unntak er Arendal og Mandal; byidentiteten førte til at -døl var et fremmedelement, og det ble derfor arendalitt og mandalitt i stedet. Andre steder brukes -ing, slik at det blir f.eks. meldaling (Meldal).
  • -gjelding: Knytta til gjeld som i prestegjeld, og oftest brukt om et område som svarer til et tidligere prestegjeld. Kjent i Møre og Romsdal, f.eks. aurgjelding (Aure og tingvollgjelding (Tingvoll).
  • ing: Ledd som brukes for å danne substantiv av andre ord, som sykling og svømming; her danner de et fellesnavn ut fra et egennavn, som østfolding og hedmarking. Kan få fuge-s som i elverumsing (Elverum) og hamarsing(Hamar), fuge-l som i tjømling (Tjøme), forkortelse av stedsnavn som i bæring (Bærum) eller ommlyd som i odøling (Odalen. Navn som slutter på -land får gjerne -lending, som rogalending (Rogaland) og helgelending (Helgeland).
  • -itt: Samme funksjon som -ing, kjent fra arendalitt (Arendal) og mandalitt (Mandal, som begge normalt skulle hatt -døl (se over).
  • -ser/-sar: Samme funksjon som -ing, kjent fra bergenser (Bergen) og tønsbergenser (Tønsberg).
  • -sokning: En som «sokner til» noe, har tilhørighet til. Brukes ofte nettopp på soknenivå.
  • -ung: Samme funksjon som -ing, kjent fra f.eks. skiung (Ski og solung (Solør).
  • -vær: Danna av -vær, norrønt -veri fra verbet verja, 'verge'. Sjeldent, men finnes blant annet i Gudbrandsdalen som lomvær (Lom) og skjåkvær (Skjåk).
  • -væring: Danna av -vær, norrønt -veri fra verbet verja, 'verge'. Særlig utbredt langs kysten i Nord-Norge, som i tromsøværing (Tromsø). Forkortelse av stedsnavnet forekommer, særlig ved bestemt substantivform, som tjøttværing (Tjøtta) og lofotværing (Lofoten).

I flere tilfeller kan vi se at innbyggernavnene forholder seg til lokal uttale av stedsnavnet, selv om skrivemåten på dette avviker. Et eksempel som er nevnt over er skaubøring, der man bruker uttalen skauer i stedet for skrivmåten Skoger. Det samme gjelder for eksempel skjetving, der man bruker uttalen skjetve i stedet for skrivemåten Skiptvet.

Det finnes også innbyggernavn som ikke passer inn i noe mønster. Dette gjelder slikt som trønder (Trøndelag), som er et svært gammel innbyggernavn. En person fra Ulvik kalles ulvikje, mens personer fra Vik kalles vikje for menn og vikja for kvinner. En person fra Stavanger kan kalles en siddis, som angivelig skal komme fra dert engelske ordet citizen, borger – i et av de første eksemplene vi kjenner på bruk av ordet, fra 1924, ble det skrevet Stavanger-Cittisen. En person fra Bergens omland kalles ofte stril, som lenge har vært brukt som et negativt kallenavn på fiskere og bønder fra området. I dag brukes det ofte med stolthet av strilene selv.

Mange steder har ikke noe tydelig innbyggernavn, og som nevnt bruker man da gjerne sammensetninger med for eksempel -kvinne, -mann, -borger eller -folk. Et eksempel på et slikt sted er Oslo, der innbyggernavnet osloenser finnes, men er lite brukt. Innad i byen vil mange identifisere seg med strøknavn, f.eks. prinsdøl (Prinsdal). Osloværing brukes noen ganger, vel oftest med et smil i munnviken, men det er ikke helt urimelig ettersom en person fra Oslofjordområdet også kan kalles en vikværing. Ellers er det ofte man hører oslogutt eller oslojente, også om voksne personer. Dette er noe som finnes også andre steder, og som da gjerne viser til at personen er innfødt og hadde sin barndom på stedet - slike former kan bli brukt som en slags hedersbetegnelser.

Litteratur og kilder