Vis kilden til Absalon Pederssøn Beyer

{{thumb|Absalon Pedersson Beyer stone, Vangen kirke, Aurland, July 2009.jpg|Minnebauta over Absalon Pederssøn Beyer i fødekommunen Aurland. Dødsåret som er angitt her er galt, han levde 1528–1575.}}
'''[[Absalon Pederssøn Beyer]]''' (født [[1528]] i [[Aurland]], død [[9. april]] [[1575]] i [[Bergen]]) var prest, lærer, forfatter og historiker. Han var med å på legge en ny kurs i [[Den norske kirke]] i generasjonen etter [[reformasjonen]] gjennom sine bidrag til åndelig fornyelse og sitt fokus på viktigheten av lærdom.

Beyer ble født på gården [[Skirdal (Aurland)|Skirdal]] i Aurland. Foreldrene er ukjent, ut over at faren må ha hett Peder eller Per. De døde tidlig, og han vokste opp hos farbroren inntil han seks år gammel ble sendt til [[Bergen katedralskole]]. Der ble han tatt inn hos superindentent [[Gjeble Pederssøn]], som etter hvert bekosta universitetsstudier for Beyer. I [[1544]] ble han sendt til [[København]] for å studere. Han bodde hos biskop Peder Palladius av Sjælland, og Gjeble Pederssøn betalte hans livsopphold i de fem årene han studerte.

I [[1549]] var Beyer tilbake i Bergen på et kort besøk, og Gjeble Pederssøn omtalte ham da som sin sønn og arving. Om han rent faktisk adopterte ham er usikkert. Deretter reiste Beyer videre til Wittenberg, der han studerte under Filip Melanchton i to år. I [[1551]] tok han magistergraden i København, og han vendte så tilbake til Norge. Med unntak av et par senere Danmarksreiser ble han i Norge resten av livet. Året etter han kom tilbake gifta han seg med [[Anne Pedersdotter (d. 1590)|Anne Pedersdotter]]. Han ble da svoger til lagmann [[Søfren Pederssøn]], som også hadde studert i Danmark og bodd hos Palladius. Absalon og Anne fikk åtte barn, fire jenter og fire gutter. Tre av dem vokste opp: [[Cecilie Absolonsdotter]], [[Susanna Absalonsdotter]] og [[Absalon Absalonssøn]].

Absalon Beyer ble i [[1553]] utnevnt til den første ''lector theologiæ'' ved Bergen katedralskole. Han var også lesemester, det vil si rektor, i tre perioder. I [[1560]] ble han notarius ved [[domkapittel|domkapitlet]], og i [[1566]] ble han utnevnt til slottsprest på [[Bergenhus festning|Bergenhus]]. Han hadde tidligere, i [[1556]], avslått et tilbud om å bli [[diakon|erkedegn]] og lektor ved domkapitlet i [[Trondheim]]. I sin undervisning benytta han skuespill for å levendegjøre latinen, noe som var ukjent i Norge på denne tiden. Idéen kom fra tyske [[humanisme|humanister]]. I forlengelse av dette satte han også opp stykker på dansk, som ble spilt for byens befolkning. Med dette ble han den første norske teaterregissør vi kjenner til. Premiereforestillingen fant antagelig sted sommeren eller høsten [[1562]] på kirkegården mellom [[Bergen domkirke|Domkirken]] og skolen. Stykket het ''Adams fall'', og var vel så mye ment som folkeopplysning som underholdning. Det ble oversatt fra fransk og bearbeida av Absalon. Det ble senere oppført flere andre stykker, noen av dem skrevet lokalt. Det ble satt opp både tragedier og komedier. Mest populært ble ''Tragœdia de Imaginibus'', som berørte aktuelle spørsmål for byens innbyggere knytta til konflikter mellom kirken og borgerskapet.

Hans store trang til å drive folkeopplysning kan delvis settes i sammenheng med hans oppfatning av bergensernes livsførsel. I sin dagbok skrev han en gang «Væ dig Bergen du fule Sodomæ og Gomorrhæ søster», og han holdt refsende prekener i kirken. 

Absalon var en ivrig dagbokskribent. Hans dagbok har blitt kjent som ''[[Liber Capituli Bergensis]]'', «Bergens kapittelsbok», hvilket er en misvisende tittel. Den dekker årene 1552 til 1572 og er det desidert viktigste kildeskrift til norsk kultur- og sosialhistorie i perioden. Noen av årene har bare et par innførsler, og årene 1553–1557 mangler helt. Noen år, som 1571, er svært godt dekka. Bergen var det nærmeste man kom en storby i Norge, og i dagboka blir alle sider ved bylivet beskrevet. Dels er det bare nokså tørre gjengivelser, og dels kommenterer Beyer ut fra sitt verdisyn. Han forteller også om sitt eget privatliv, blant annet at datteren ble satt i skole hos en kvinnelig lærer og lærte å lese på bare tolv uker. Han lar her stoltheten over datteren komme tydelig fram. Notatene i dagboka kan være svært varierende. Han nevner alle slags kirkelige handlinger han er involvert i, været, forbrytelser, selvmord, [[pesten 1565–1567]] og så videre. Språket er 1500-tallets dansk-norsk, ofte ispedd latinske ord. 1560 er ført på latin, mens 1561 er ført på latin ut november, og skifter så til dansk-norsk i desember. Dagboka har vært kjent hele tiden, men først i [[1858]] ble den utgitt i sin helhet.

Som historiker er han kjent for verket ''Om Norgis Rige''. Dette var et bestillingsverk fra lensherre [[Erik Rosenkrantz]], kjent som en av [[bergenshumanistene]]. For ettertiden framstår Absalon Beyer som den fremste i denne kretsen, som opprinnelig ble dannet rundt lensherre [[Christoffer Valkendorf]]. ''Om Norgis Rige'' er en historisk-topografisk oversikt. Den kombinerer fakta med allegorier, på en måte som er typisk for humanistene. En rød tråd i verket er en uvilje mot innlemmelsen i Danmark i [[1536]], uten at det kommer noe direkte angrep på Danmark. Hans kur for problemene er heller ikke å bryte båndet med Danmark, selv om han sørger over tapet av den norske adel og mangelen på et eget fyrstehus. Han mener i stedet at man må knytte tettere bånd mellom nordmenn og det danske kongehuset, slik at Norge ikke bare blir «en fed ladegaard» under Danmark. Han tror også at Norge kan komme til å bli en sterk nasjon igjen, og fører et språk som kan minne om det man kjenner fra [[1814]], der han framhever folkets dygd, manndom og styrke. Absalon har en negativ innstilling til [[hansaforbundet|hanseatene]] i Bergen, og roser Erik Rosenkrantz for måten han takler dem på. Verket ble først distribuert bare i avskrifter, og ble trykt først i [[1781]]. 

Beyer hadde en høy posisjon i Bergen, men sto også som en sentral person i presteskapet i konflikten med byens verdslige myndigheter. I [[1560-åra]] kom den såkalte [[bildestriden i Bergen|bildestriden]], der borgerne led nederlag. I  Beyers siste leveår ble kona Anne Pedersdotter anklaget for å være heks, noe som åpenbart var en hevnakt etter denne og andre strider. Hun ble frikjent for anklagene. 

Femten år etter Absalons død ble Anne Pedersdotter igjen stilt for retten som heks. Denne gang var anklagen blant annet at hun hadde kastet sykdom på Gjeble Pederssøn for at Absalon skulle kunne bli biskop. Hun hadde nå en langt lavere status, ettersom hun fikk understøttelse av byen og ikke hadde en mann som kunne forsvare henne. Prestene hevda at hun var uskyldig, men saken ble ført for en verdslig domstol, og denne gang ble hun dømt. I [[1590]] ble hun brent på [[Nordnes (Bergen)|Nordnes]].

[[Absalon Beyers gate]] i [[Sandviken]] i Bergen har fått navn etter presten og historikeren. Gata er den eneste i Norge med dette navnet.