Absalon Pederssøn Beyer

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Minnebauta over Absalon Pederssøn Beyer i fødekommunen Aurland. Dødsåret som er angitt her er galt, han levde 1528–1575.

Absalon Pederssøn Beyer (født 1528 i Aurland, død 9. april 1575 i Bergen) var prest, lærer, forfatter og historiker. Han var med å på legge en ny kurs i Den norske kirke i generasjonen etter reformasjonen gjennom sine bidrag til åndelig fornyelse og sitt fokus på viktigheten av lærdom.

Beyer ble født på gården Skirdal i Aurland. Foreldrene er ukjent, ut over at faren må ha hett Peder eller Per. De døde tidlig, og han vokste opp hos farbroren inntil han seks år gammel ble sendt til Bergen katedralskole. Der ble han tatt inn hos superindentent Gjeble Pederssøn, som etterhvert bekosta universitetsstudier for Beyer. I 1544 ble han sendt til København for å studere. Han bodde hos biskop Peder Palladius av Sjælland, og Gjeble Pederssøn betalt hans livsopphold i de fem årene han studerte.

I 1549 var Beyer tilbake i Bergen på et kort besøk, og Gjeble Pederssøn omtalte ham da som sin sønn og arving. Om han rent faktisk adopterte ham er usikkert. Deretter reiste Beyer videre til Wittenberg, der han studerte under Filip Melanchton i to år. I 1551 tok han magistergraden i København, og han vendte så tilbake til Norge. Med unntak av et par senere Danmarksreiser ble han i Norge resten av livet. Året etter han kom tilbake gifta han seg med Anne Pedersdotter. Han ble da svoger til lagmann Søfren Pederssøn, som også hadde studert i Danmark og bodd hos Palladius. Absalon og Anne fikk åtte barn, fire jenter og fire gutter. Tre av dem vokste opp: Cecilie Absolonsdotter, Susanna Absalonsdotter og Absalon Absalonssøn.

Absalon Beyer ble i 1553 utnevnt til den første lector theologiæ ved Bergen katedralskole. Han var også lesemester, det vil si rektor, i tre perioder. I 1560 ble han notarius ved domkapitlet, og i 1566 ble han utnevnt til slottsprest på Bergenhus. Han hadde tidligere, i 1556, avslått et tilbud om å bli erkedegn og lektor ved domkapitlet i Trondheim. I sin undervisning benytta han skuespill for å levendegjøre latinen, noe som var ukjent i Norge på denne tiden. Idéen kom fra tyske humanister. I forlengelse av dette satte han også opp stykker på dansk, som ble spilt for byens befolkning. Med dette ble han den første norske teaterregissør vi kjenner til. Premiereforestillingen fant antagelig sted sommeren eller høsten 1562 på kirkegården mellom Domkirken og skolen. Stykket het Adams fall, og var vel så mye ment som folkeopplysning som underholdning. Det ble oversatt fra fransk og bearbeida av Absalon. Det ble senere oppført flere andre stykker, noen av dem skrevet lokalt. Det ble satt opp både tragedier og komedier. Mest populært ble Tragœdia de Imaginibus, som berørte aktuelle spørsmål for byens innbyggere knytta til konflikter mellom kirken og borgerskapet.

Hans store trang til å drive folkeopplysning kan delvis settes i sammenheng med hans oppfatning av bergensernes livsførsel. I sin dagbok skrev han en gang «Væ dig Bergen du fule Sodomæ og Gomorrhæ søster», og han holdt refsende prekener i kirken.

Absalon var en ivrig dagbokskribent. Hans dagbok har blitt kjent som Liber Capituli Bergensis, «Bergens kapittelsbok», hvilket er en misvisende tittel. Den dekker årene 1552 til 1572 og er det desidert viktigste kildeskrift til norsk kultur- og sosialhistorie i perioden. Noen av årene har bare et par innførsler, og årene 1553–1557 mangler helt. Noen år, som 1571, er svært godt dekka. Bergen var det nærmeste man kom en storby i Norge, og i dagboka blir alle sider ved bylivet beskrevet. Dels er det bare nokså tørre gjengivelser, og dels kommenterer Beyer ut fra sitt verdisyn. Han forteller også om sitt eget privatliv, blant annet at datteren ble satt i skole hos en kvinnelig lærer og lærte å lese på bare tolv uker. Han lar her stoltheten over datteren komme tydelig fram. Notatene i dagboka kan være svært varierende. Han nevner alle slags kirkelige handlinger han er involvert i, været, forbrytelser, selvmord, pesten 1565–1567 og så videre. Språket er 1500-tallets dansk-norsk, ofte ispedd latinske ord. 1560 er ført på latin, mens 1561 er ført på latin ut november, og skifter så til dansk-norsk i desember. Dagboka har vært kjent hele tiden, men først i 1858 ble den utgitt i sin helhet.

Som historiker er han kjent for verket Om Norgis Rige. Dette var et bestillingsverk fra lensherre Erik Rosenkrantz, kjent som en av bergenshumanistene. For ettertiden framstår Absalon Beyer som den fremste i denne kretsen, som opprinnelig ble dannet rundt lensherre Christoffer Valkendorf. Om Norgis Rige er en historisk-topografisk oversikt. Den kombinerer fakta med allegorier, på en måte som er typisk for humanistene. En rød tråd i verket er en uvilje mot innlemmelsen i Danmark i 1536, uten at det kommer noe direkte angrep på Danmark. Hans kur for problemene er heller ikke å bryte båndet med Danmark, selv om han sørger over tapet av den norske adel og mangelen på et eget fyrstehus. Han mener i stedet at man må knytte tettere bånd mellom nordmenn og det danske kongehuset, slik at Norge ikke bare blir «en fed ladegaard» under Danmark. Han tror også at Norge kan komme til å bli en sterk nasjon igjen, og fører et språk som kan minne om det man kjenner fra 1814, der han framhever folkets dygd, manndom og styrke. Absalon har en negativ innstilling til hanseatene i Bergen, og roser Erik Rosenkrantz for måten han takler dem på. Verket ble først distribuert bare i avskrifter, og ble trykt først i 1781.

Beyer hadde en høy posisjon i Bergen, men sto også som en sentral person i presteskapet i konflikten med byens verdslige myndigheter. I 1560-åra kom den såkalte bildestriden, der borgerne led nederlag. I Beyers siste leveår ble kona Anne Pedersdotter anklaget for å være heks, noe som åpenbart var en hevnakt etter denne og andre strider. Hun ble frikjent for anklagene.

Femten år etter Absalons død ble Anne Pedersdotter igjen stilt for retten som heks. Denne gang var anklagen blant annet at hun hadde kastet sykdom på Gjeble Pederssøn for at Absalon skulle kunne bli biskop. Hun hadde nå en langt lavere status, ettersom hun fikk understøttelse av byen og ikke hadde en mann som kunne forsvare henne. Prestene hevda at hun var uskyldig, men saken ble ført for en verdslig domstol, og denne gang ble hun dømt. I 1590 ble hun brent på Nordnes.

Absalon Beyers gate i Sandviken i Bergen har fått navn etter presten og historikeren. Gata er den eneste i Norge med dette navnet.

Kilder