Anne Pedersdotter (d. 1590)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Anne Pedersdotter endte sitt liv på bålet på Galgebakken i Bergen.

Anne Pedersdotter, ofte omtalt som Anne Absalons (død 1590 i Bergen) var gift med læreren og historikeren Absalon Pederssøn Beyer, og ble femten år etter hans død dømt for trolldom og brent på Nordnes i Bergen.

Det er ikke kjent når hun ble født eller hvem som er hennes foreldre, men vi vet at lagmann i Trondheim Søfren Pederssøn var hennes bror. Ut fra når hun gifta seg kan vi anta at hun ble født omkring 1530. Første gang vi hører om henne er i 1552, da hun kom sammen med Absalon Beyer fra København til Bergen. De gifta seg kort tid etter dette. I løpet av ekteskapet fødte Anne åtte barn, fire jenter og fire gutter. Av disse vokste tre opp: Cecilie Absolonsdotter, Susanna Absalonsdotter og Absalon Absalonssøn.

Anne Pedersdotter og mannen tilhørte det øvre sosiale skikt i Bergen. De hadde nær kontakt med blant annet lensherre Erik Rosenkrantz og hans kone Helvig Hardenberg.

I 1560-åra oppsto det rykter om at Anne Pedersdotter drev med trolldom, og det ble ført en sak mot henne i 1570. Hun ble da frikjent, og tidlig i 1570-åra kom et brev fra kongen som bekrefta dette.

Absalon Pederssøn Beyer døde i 1575, og etter hans død ble Anne mer og mer isolert. Ryktene om trolldom blussa opp igjen, og våren 1590 kom en formell anklage. Den ble raskt fulgt av flere anklager, og en rekke borgere stilte som vitner mot henne.

Saken mot henne inneholder mange elementer som er typiske for samtidas rettspleie. Habilitetsspørsmål var i liten grad problematisert, og flere av de som opptrådte i saken hadde flere roller. Vitnemål virker også velregissert, og skyldspørsmålet var i stor grad avgjørt før prosessen i det hele tatt begynte.

Den første anklagen kom fra Adrian van Buckskott, som stevna henne den 21. mars 1590. Anne var da sengeliggende, og sønnen Absalon møtte på hennes vegne. To dager senere ble hun stevna på ny, og sendte igjen sønnen. Anklagen fra van Buckskott gikk ut på at hun hadde drept hans kone Tollichen Henrichsdatter med trolldom. Det var et krav ved trolldomssaker om at man ikke bare hadde brukt magi, men at den hadde blitt brukt til å forgjøre noen eller noe i ond hensikt, maleficium. Tollichen Henrichsdatter skal ha hatt en uforklarlig sykdom, med symptomer på at hun var forgjort, og på dødsleiet beskyldte hun Anne Pedersdotter for å stå bake dette. En uttalelse på dødsleiet ble tillagt stor vekt i rettsprosesser, da man mente at den som snart skulle stå overfor Gud ikke ville fare med løgn. Adrian van Buckskott hadde sørga for at det var flere vitner til disse uttalelsene. Det ble også oppgitt et motiv, nemlig at Anne Pedersdotter hadde vært mot at Tollichens sønn Hans Rønnepog skulle få gifte seg med Annes datter Susanna. Under prosessen kom det fram at det nok ikke var så enkelt. Susanna var ei vakker, ung kvinne som hadde hatt flere beilere, og Hans Rønnepogs foreldre hadde vært sterkt mot ekteskap mellom de to. De sendte ham til Spania, der han giftet seg med ei annen kvinne, Anna. Hun ble syk og døde bare noen uker etter bryllupet. Da Hans kom tilbake til Bergen var han fortsatt forelska i Susanna. Han ble nok en gang sendt bort, nå til Frankrike. Motivet som ble oppgitt var dermed svakt, men sammen med andre anklager skulle det være nok.

Av andre anklager mot Anne Pedersdotter kan nevnes at hun skulle ha drept biskop Geble Pederssøn for at mannen skulle ta over bispeembetet. Hun skulle også ha forgjort Anna Snidkers, ha forheksa naboen Franz Skredder så han ble gal og ha drept Anne Hermandsdotters fire år gamle sønn. Anna Snidkers hadde fra tidligere av en høne å plukke med Anne Pedersdotter, som hadde anklaga henne for trolldom. I det tilfellet fikk altså Anne Pedersdotter smake sin egen medisin. På toppen av det hele kom også en historie om at hun hadde forgjort naboens pæretre, en anklage som nok hadde rot i at hennes sønn Absalon hadde vært på pæreslang der som barn. Anne Pedersdotter skal også ha vært på heksesabbat på Lyderhorn, og en av gangene hun var der skal hun ha kommet seg dit ved å bruke tjenestepika Elina som ridedyr.

Totalt var det 48 personer som vitna mot henne, 25 menn og 23 kvinner. De fleste hadde kjent henne gjennom mange år. Enkelte av dem var lagrettemenn, og satt dermed som dommere samtidig som de var vitner. Det var få som ville forsvare henne. Da hun senere ble ført til retterstedet var det to prester som markerte seg tydelig som motstandere av dommen. Hans Jørgenssøn og Jens Christenssøn gikk sammen med henne, og gjorde høylytt uttrykk for at de mente hun var uskyldig. De irettesatte også folk som sto langs veien for å se på opptoget. Etter at bålet hadde brent ned skal Hans Jørgenssøn ha tatt på levningene, noe som var svært sjokkerende for de som så på. De to prestene hadde også talt fra prekestolen mot byens myndigheter om saken. Hans Jørgenssøn ble som straff suspendert fra sokneprestembetet, mens Jens Christenssøn fikk en skarp reprimande. Annes sønn Absalon, som var residerende kapellan ved Bergen domkirke da prosessen begynte, forsvarte ikke sin mor. Trolig var det viktigere for ham å distansere seg, etter at han ved de to første rettsmøtene hadde møtt for mora.

I april 1590 felte lagmann Povel Helliesen dom over Anne Pedersdotter. Hun ble ført til Galgebakken på Nordnes, der hun ble brent på bålet.

I 1908 skrev Hans Wiers-Jensen en dramatisering av hennes liv, Anne Pedersdotter. Stykket ble satt opp på Nationaltheatret samme år, med Johanne Dybwad i rollen som Anne Pedersdotter. I 1943 ble dette stykket filmatisert av Carl Theodor Dreyer som Vredens dag. Hennes liv ble også til en opera; Edvard Fliflet Bræins Anne Pedersdotter hadde premiere på Den Norske Opera i 1971.

Litteratur