Bruker:Mbakkel2/kladdeside8
Da jeg var gutt på Torstrand i 1960– og 1970-årene, gledet jeg meg alltid til at det ble vinter, for da ble det så mange forskjellige lekemuligheter.
Var det tilstrekkelig med snø i hagen til Reipbanegata 4, så laget jeg en snømann. Vi oppbevarte koks i uthuset. To koksbiter tjente som øyne. Husker ikke om snømannen fikk en gulrotnese, men jeg tror at jeg satte på den en lue eller et skjerf. Og tegnet en munn med fingeren.
Noe annet som jeg syntes var morsomt, var å lage en flaskebakke av snø. Ei brusflaske tjente som skihopper. Litt senere kjøpte mor en «ordentlig» skihopper til meg med tunge metallski som satte utfor bakken.
Men det jeg likte aller best, og som jeg kunne holde på med i timevis, var å ake. Jeg fikk tilfeldigvis se et bilde av et lyseblått akebrett på nettsiden til Digitalt Museum nylig, og bildet ga meg minner. Det var mitt akebrett, som Elly kjøpte hos Albert Bøe og som var i produksjon 1965–1970. En liten bakke i nærheten av Gassverket egnet seg ypperlig til aking. Gassverket, sa de voksne, fordi det hadde vært et gassverk der fram til 1952. Da jeg var liten, var det ingeniørvesenet som holdt til i en bygning der oppe. Arild Ingebrigtsen og jeg var noen skikkelige råtasser der vi satte nedfor fjellknausen mellom Reipbanegata og Jernbanegata, suste utfor en liten skråning i full fart – så vi kjente det ristet i ryggen – og landet i gården til Istre. Det er utrolig hva en våger når en er barn.
Om vintrene var det sparkstøttingene som erstattet syklene som framkomsmiddel for oss unger. Jan Eggum sang om kor er alle heltane. Jeg spør: Hvor har det blitt av sparkstøttingene?
Jeg leste i Donald Duck & Co. om Donald Duck-mesterskapet i langgrenn for barn. Jeg tenkte at det kunne ha vært morsomt å delta i. Så mor kjøpte et par langrennsski til meg hos Albert Bøe. Min bestekamerat Geir Ingebrigtsen og jeg gikk på sørpeføre fra Reipbanegata, gjennom Dronningens gate til vi kom ut i Furumua, der det var gode skiforhold. Jeg klarte kun å gå på flatmark. Geir klarte å gå skråningen opp mot Tjøllingveien (tvers overfor Alfred Andersen). «Hva skal jeg gjøre nå?» spurte jeg. «Gå fiskebein», svarte Geir. Men jeg lærte meg aldri det, så dette ble både første og siste gang at jeg gikk på ski. Farvel Donald Duck-mesterskap. Skiene ble forøvrig forært til en auksjon på Torstrand skole, og på forsiden til ØP kunne man se en stolt overlærer Liv Høeg fotografert med skiene mine i hånden.
Min far Anker Bakkeli var i sin tid en meget lovende juniorløper på skøyter og vant mange pokaler. Som senior gikk han blant annet i parløp med Knut Bjørnsen, som da var junior. Min mor Elly var også meget flink til å gå på skøyter. Det sies at eplet ikke faller så langt fra stammen, men eplet mitt falt så langt fra stammen at det måtte ta buss hjem – uten skøyter. Min mor kjøpte et par skøyter av typen Ving hos Albert Bøe. På Frams skøyteis satte jeg på meg skøytene. Elly prøvde å lære meg. Ja, hun tok til og med på seg skøytene for å vise meg. Det er slik at når jeg ikke lærer meg en ting med én gang, gir jeg opp. Jeg gjorde det, så det ble aking som ble min eneste form for vintersport.
Om vintrene kjøpte ikke Elly vinterdekk til familiens Ford Taunus 12m. Hun satte den isteden i garasjen ved Fram stadion, som hun leide av Rimstad. Om våren, da snøen var smeltet, begav mor og jeg meg til garasjen. Vi satte oss inn i bilen. Hun vred om tenningsnøkkelen. Bilen ville ikke starte på første forsøk, heller ikke på andre eller tredje, men kanskje på fjerde. Den hostet og harket. Lukten av bensin var for meg selve lukten av våren.