Vinjeboka
Vinjeboka er den eldste norske svarteboken, datert til slutten av 1400-tallet. Vinjeboka ble funnet i sammenheng med rivning av den forfalne stavkirken i Vinje i Telemark i 1796. Her fant arbeiderne boka, på 4,8 x 7,0 cm, gjemt bort under gulvplankene.
Vinjeboka i dag
Vinjeboka oppbevares i dag i Oslo Katedralskoles bibliotek, og er i svært god stand, noe som tyder på at den var gjemt på et tørt sted i Vinje stavkirke. Boka har en gang vært innbundet i brunfarget skinn, men mangler i dag permer. Merker på boka tyder på at permene har blitt revet av, sannsynligvis gjort av den som forøkte å få plass til den mellom to gulvplater i stavkirken der den ble gjemt og senere funnet igjen. Tross for avrivning av permene er få av bokas sider blitt borte, det er i dag trolig kun to som mangler av det originale sideantallet.
Innhold og bruk
Vinjeboka inneholder besvergelser, legeråd for mennesker og dyr, spesielt for hester, private notiser, og hymner til Jomfru Maria. Innholdet kan deles opp i 66 deler, hvor hver del utgjør for eksempel et råd eller en hymne, og disse kan igjen deles i tre grupper. Den første gruppen inneholder medisinske og praktiske råd for både mennesker og dyr, hvorav besvergelser inkluderes i ca. halvparten. Den andre gruppen er Mariahymnene, og den tredje gruppen er diverse opptegnelser og notiser av betydning for Vinjebokas opprinnelige eier, eventuelt arvtager eller liknende. I Vinjeboka. Utg. Solum. Oslo. 1993. Digital versjon på Nettbiblioteket, en utgivelse av Vinjeboken fra 1993, med innledning av Oskar Garstein, deles innholdet opp som følger: Legeråd og besvergelser, del 1-49, Mariahymner, del 50-61, Diverse opptegnelser, del 62-66. Del 66 er ikke en opprinnelig del av Vinjeboka, men ble trolig til i sammenheng med dens oppdagelse, og innholdet er en notis angående funnet av Vinjeboka. Basert på dette, og at det sannsynligvis var 12 ulike personer som har bidratt til Vinjeboka, kan innholdet settes opp på følgende måte:
| Bidragsyter | Del i Vinjeboka | Innhold |
|---|---|---|
| 1 | 1-4 | Legeråd med tilhørende besvergelser |
| 2 | 5 | Hjelp til å innhente rømlinger |
| 3 | 6-8 | Råd om å avgjøre skyldspørsmål ved tyveri, samt å helbrede hundegalskap |
| 4 | 9-11 | Veien til rikdom, maktfullkommenhet, og å herske over medmennesker |
| 5 | 12-13 | Besvergelser og råd for å vinne en kvinnes kjærlighet |
| 6 | 14 | Hvordan lindre en kvinne i barselnød |
| 7 | 15-17 | Hvordan man kan formulere artigheter og bevingende ord |
| 8 | 18-49 | 32 forskjellige legeråd, med og uten tilhørende magiske besvergelser. Inkluderer hvordan man behandler de fleste sykdommer som kan ramme hester. |
| 9 | 50 | Mariahymne |
| 10 | 51-61 | Mariahymner |
| 11 | 62-64 | Private notiser, deriblant forslag til en stamboksinskripsjon |
| 12 | 65 | Religiøst utsagn som særlig uttrykker ærefrykt og respekt for Jomfru Maria |
Vinjebokas bruk er først og fremst tilknyttet presten, som i senmiddelalderen hadde en bred rolle i (lokal)samfunnet. Det var presten som ble tilkalt for anliggender både på medisinsk og sakralt nivå, og det var ikke uvanlig å tilkalle han dersom en hadde problemer med husdyr. Det er altså bokas innhold, og særlig det store antallet legeråd for hester, som knytter dens bruk til presten. For å rekke rundt sitt sogn var nemlig presten mye på hesteryggen, og var som nevnt også den naturlige person å tilkalle for problemer med husdyr. Tilknytningen til prester forklarer også Vinjebokas historie: den gikk trolig i arv fra en prest til den neste, og havnet slik til slutt under gulvplankene i Vinje stavkirke.
Omtrent 30% av bokens legeråd ledsages av besvergelser, hvis hensikt var å forskere virkningen av særlig legeråd og medisiner. Til forskjell fra andre svartebøker, inneholder Vinjeboka få hemmelige tegn og symboler i sine besvergelser. Noen ukjente tegn forekommer ved et fåtall besvergelser, men det mest brukt symbolet er korset. Blant annet krykkekorset, som brukes 14 ganger, det greske korset, som brukes 11 ganger, og Mantuakorset, som brukes kun fire ganger. Korsenes funksjon som forsterkende symbol i besvergelsene avslører at Mantuakorset nok ble ansett som viktigst eller kraftigst, og det greske korset som svakest. Konklusjonen stammer fra at korset brukes midt i teksten for å forsterke det som står før, og at det greske korset brukes i mindre viktige besvergelser, mens krykkekorset og Mantuakorset forekommer i viktigere besvergelser, og sistnevnte gjerne i sammenheng med dens høydepunkt.
Boka inneholder et stort antall Mariahymner. Disse er preget av en inderlighet, som er illustrerende for opphavspersonens inntrykk av Jomfru Maria. Det kommer frem at Maria ikke bare forstås som Kristi Mor, men også Guds Mor, så vel som den evige Jomfru som fødte sin sønn uten synd. Hymnene fremmer særlig Maria som den som alene formidler frelse til alle botferdige. Et aspekt det er verdt å understreke er at hymnene er uregelmessige når det kommer til struktur og antall linjer i versene, men, som Garstein påpeker, oppklares dette så fort en blir oppmerksom på at de sannsynligvis er ment til å synges, fremfor opplesning som dikt. Det blir nemlig tydelig at en regelmessighet kan oppnås ved å gjenta den siste linjen i de versene i hymnen som har færre linjer enn de andre. Derfor har gjerne nyligere utgivelser av Vinjeboka skrevet inn symboler som viser dette, noe originalen er uten.
Håndskrift
Håndskriften i Vinjeboka er varierende, noe som tyder på at dens eier har latt andre skrive i den etter hvert som de kom i kontakt med mennesker som hadde verdifull informasjon, eller at boken har hatt flere eiere. Det er uansett sikkert at flere personer har bidratt til dens innhold, og grunnlaget for bestemmelsen om 12 ulike bidragsytere, som vist i tabellen over, stammer nettopp fra de ulike håndskriftformene. Det er likevel ikke alltid tydelig om man har å gjøre med en eller flere personers håndskrift når de ulike delene av Vinjeboka sammenliknes. Samtlige variabler, som bytte eller spissing av skriveredskapet, gjerne fjærpenn, kan bidra til noe ulik håndskrift, og gjør det derfor ikke helt sikkert om variasjonene i skriften skyldes et individ eller skriveredskaps variasjoner, eller flere skrivere. Det er likevel bred enighet om at det er 12 bidragsytere i Vinjeboka, og at deres bidrag er i samsvar med tabellen over.
Kilder
- Vinjeboka. Utg. Solum. Oslo. 1993. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Tveito, Olav. «Svarteboka» frå Vinje som bidrag til temaet fromhet og folklore i Tidsskrift for teologi og kirke, 2005, Vol. 76, s. 212-229.