Mannfjord (Hamarøy gnr. 238)

Mannfjord (lulesamisk: Spællábahta)
Fylke:	Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune:	Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.:	238

Gården Mannfjord er den innerste gården i Mannfjorden, en av Tysfjordens sidearmer. Grensen er i vest trekt mot Klubbvik ved et elveleie. I nord strekker grensen seg mot den 853 meter høye Muletind. Fra nord til sørvest er gården omkranset av fjellene Lemåsen [601 m.], Mannfjellet [1035 m.], Øvre Goppefjell [1048 m.], Tverrfjellet [944 m.], Rieppe [725 m.], Betsegama [1250 m.] og Bjørnfjell [1051 m.]. I vest grenser ''Mannfjord ''mot ''Mannfjord-allmenningen'' og gården ''Grunnfjord ''ved Eidryggen. Navnet ''Mannfjord ''kan utledes fra det nærliggende Mannfjellet, som ruver 1035 meter over gården. Jordsmonnet i ''Mannfjord ''består av mineraljord fra is- og elveavleiringer, delvis på tidligere havbunn. Jorda består derfor av variable kornstørrelser og sortering. Dette gir plassen alt fra lav til meget høy bonitet. '''Mannfjord i de eldste tider''' Gården ''Mannfjord''<nowiki> er ei gammel finne-rydning, som ligger innerst i Mannfjorden i Tysfjord. Gården ble for første gang nevnt i en skriftlig kilde i 1667, da det i matrikkelen dette året ble beskrevet at ”wid Mandefiord ligger et slette, heder Storuig, […] bruges under bete [av] Inder och Ytter Tornes” Som det senere vil bli sett på, finner vi også denne bruksformen i gårdens nyere historie. Da her ikke fantes noen permanent bosetning ble ikke Mannfjord taksert, men regnet med i verdien av Tørnesgårdene. Første an-tydning til permanent bosetning finner vi i årene rundt 1700. Skattelistene for 1711 forteller blant annet at Ellif Rierersen ”find” og Olle Ellifsen ”find” i ”Mandfjord” nå ble avkrevd 12 skilling hver i ekstraskatt. Av navnene kan vi anta at de to var far og sønn, og var trolig bosatt på rydningsplassen sammen med flere familiemedlemmer. Selv om man nå kunne snakke om ei mindre permanent bosetting i Mannfjord, ble rydninga avfolket i løpet av det neste tiåret. Et sikkert tegn på dette er at plassen ikke ble tatt med i matrikkel-arbeidet for 1723.

Da Mannfjord ble skyldsatt 5. juni 1776 hadde gården allerede hatt over 10 års rydningsfrihet. Oppsitter Clemet Olsen opplyste i forbindelse med skyldsettings-arbeidet at forrige bruker Anders Andersen var ansvarlig for ryddinga av gården. Dette forteller oss for det første at gården hadde vært uten samiske oppsittere siden 1760-tallet. Sekundært forteller det at plassen må ha vokst igjen siden første runde med bosetning på 1700-tallet. Da Anders Andersen en gang på 1760-tallet bosatte seg i Mannfjorden må derfor gården ha framstått slik vi i dag finner mange av Tysfjords fraflyttede bruk – øyensynlig uberørt av menneskehånd. Matrikulerings-kommisjonen fra 1776 forteller videre at Mannfjord var jevn og slett, men at jorda var tørr og skrinn. Denne ga mulig til å så ei tønne korn, og plassen kunne ellers fø 2 kyr og 20 småfe. Som ei gjenvokst tidligere finnerydning, var det tilstrekkelig med brensel å oppdrive, og en liten furuskog ga tilgang til tømmer. Tilgangen på fisk ble ansett til gjennomsnittlig, for fisket på heimsjøen sørget for daglig bordhold. På bakgrunn av gårdens forfatning ble Mannfjord skyldsatt for 18 mark.

MANNFJORD

Gnr. 38 Bnr. 1

med 2,41 mark i skyld

Matr.nr. 121 Lnr. 199

med 4 ort og 2 skilling i skyld

Gl. 18 mark

Gårdshistorie for Mannfjord

Skyldsettinga av gården i 1776 dannet grunnlaget for et framtidig salg. 16. mai 1792 ble det avholdt auksjon over deler av kongens eiendom i Tysfjord. Her var matr.nr. 121, lnr. 199 et av auksjons-objektene. Høyeste bud på Mannfjord ble lagt inn av Willum Jacobsen Lind, som sikret seg eiendommen for 15 riksdaler. [Som det har blitt sett på under gnr. 37, fulgte trolig også Klubbvik med som en underliggende husmannsplass i dette salget.] To år senere, 15. oktober 1794 mottok Lind kongeskjøte på gården, og var dermed offisielt å regne for eier.

Året etter overtakelsen, 4. november 1795, bygslet Lind bort halvparten av gården [9 mark] til Ole Arntsen. 22. september 1796 ble de resterende 9 mark av Mannfjord bygslet videre til Peter Joensen f. ca 1751. Peter drev gården sammen med kona Malena Mortensdatter f. ca 1742, som i fødte guttene Morten og Christian i 1785 og 1787. Sønnene ble senere bosatt på Skarberget.

1800-tallet

Folketellinga for 1801 beretter at Mannfjord var bosatt av to husholdninger, hvor Peter Joensen, Malena Mortensdatter og sønnen Christian utgjorde den første. Den andre familien var Johannes Wahl f. ca 1752, kona Agnis Ericsdatter f. ca 1847, og deres tre barn. I folketellinga blir Johannes oppført som husmann med jord. Hvilken umatrikulert jordpart familien bodde på blir ikke opplyst. I forbindelse med matrikuleringsarbeidet i 1802 ble Mannfjord oppført med 2 oppsittere. Ettersom husmenn ikke var å regne for oppsittere, må man anta at Ole Arntsen var den andre oppsitteren på gården under Willum Jacobsen Lind. At han ikke ble tatt med i folketellinga i 1801 kan skyldes at han periodevis hadde inntektsgivende arbeid andre steder i Tysfjorden. Fra 1802 får vi forøvrig vite at Mannfjord ikke hadde noen videre ”herligheter” og at eiendommen dermed ble taksert til middelverdien 25 riksdaler.

Beskrivelsen etter forhandlings-protokollen av 17. august 1818 er den første helhetlige nedtegnelsen vi finner over drifta av gården. Mannfjord, som fremdeles var et proprietærgods eid av Lind-familien, hadde nå én oppsitter [navnet er ikke nedtegnet]. Jorda, som var anset for å være tørr og sandig, ble benyttet til korndyrking, hvor man fra en utsæd på 2 tønner bygg kunne høstes 3 fold. Av husdyr ble det holdt 1 hest, 4 kyr, 2 kalver og 20 småfe. En forutsetning for det høye antallet husdyr var utmarksbeitet, som i Mannfjord var godt. Av andre beskaffenheter hadde gården noe tilgang på brensel, men ikke tilstrekkelig til at brukerne var selvforsynte. Den tidligere nevnte furuskogen ble også nå benyttet til vedlikehold av husene. På heimsjøen var det mulig å skaffe fisk til bordhold. Samlet sett ble gården derfor gitt proporsjonstallet 6. Sammenligner vi med nabogårdene, finner vi at Klubbvik fikk tallet 3, Tørnes søndre tallet 10 og Tørnes nordre tallet 7.

Skiftende eierforhold

1800-tallet ble en urolig epoke på eiersida i Mannfjord. Fra 1844 til 1876 skulle gården blant annet komme til å gå gjennom hele sju eierskifter. Det første av skiftene fant sted 24. februar 1844, da Elsebe Rener mottok auksjonsskjøtet på eiendommen for 66 spesidaler. Tre år senere, 27. mai 1847, overdro hun så skjøtet til Jacob Winæs og lensmann Kjelsberg for 50 spesidaler. I 1851 ble lensmannen eneier av gården etter å ha kjøpt Winæs’ jord i både Mannfjord og Klubbvik. Først i 1860 ble skjøtet på eiendommen overtatt av en familie bosatt på gården. 27. september dette året overtok Jens Peder Kristensen skjøtet på Mannfjord for 400 spesidaler.

I de første årene etter overtakelsen var Jens Kristensen f. 1828, sammen med kona Abigel Pauline Hansdatter f. 1834, de eneste brukerne av plassen. Herreds-beskrivelsen, som ble utarbeidet i for-bindelse med matrikkelen av 1863, beretter at så også var tilfelle tre år etter overtakelsen. Gården hadde 22 mål åker og dyrket eng, og 2 mål dyrkingsland. Fra utslåttene ble det høstet 8 lass høy. Av korn ble det sådd 1 ½ tønne bygg, og av tønne satte Jens og Abigel 3 tønner. Av dette kunne man i et normalt år forvente seg henholdsvis 4 og 5 fold. Av husdyr holdt familien 1 hest, 3 storfe og 20 småfe. Ellers kan man se at utmarksbeitet var å regne for tilstrekkelig, at skogen ble taksert til 35 spesidaler, og at laksefisket ga ei årlig inntekt på om lag 3 spesidaler. Selv om Mannfjord var alminnelig lettbrukt var gården utsatt for frost. Det ble derfor foreslått et fradrag i skylda på 10 %, fra 4 ort og 2 skilling til 3 ort og 8 skilling.

Hvor vidt Jens og Abigel noen gang utnyttet alle jordressursene på gården er usikert, men 31. mai 1864 utstedte familien festeseddel på gårdparten Ørnneset til Amund Paulsen og kona. De to husstand-ene skulle utgjøre kjernen av bosetting i Mannfjord i de neste ti årene. Folketellinga for 1865 forteller at Jens Kristensen og Abigel Hansdatter drev den ene parten av lnr. 199 med 1 hest, 3 kyr og 11 sauer. I tillegg til husdyrene ble det sådd 1 tønne bygg og satt 4 tønner poteter. I tillegg til de to voksne besto familien nå av fire barn. Til å hjelpe seg på gården huset Jens og Abigel også to tjenestejenter og én tjenestedreng. Dent andre bruket under lnr. 199 ble drevet av Amund Paulsen f. 1826, og Elen Ane Hansdatter f. 1838. I 1865 hadde de to fått barna Kristine f. 1860, Johanna f. 1862 og Hans Peder f. 1865. På Ørnneset holdt familien 3 kyr og 10 sauer, og sådde 3/4 tønne korn og satte 3 tønner potet.

Ny leilendingsepoke

Jens Kristensens periode som selveier av gården varte ikke lenger enn til 15. september 1871, da skjøtet på gården ble tilbakeført til lensmann Kjelsberg for 120 spesidaler. Lensmannens andre eierskaps-periode ble kortvarig. Allerede 20. september 1872 solgte Kjelsberg Mannfjord til Jørgen Berntsen på Storå for 200 spesidaler. I folketellinga for 1875 finner vi derfor at Jens Kristensen var leilending og Amund Paulsen husmann under Jørgen Berntsen. Jens og Abigale drev den indre delen av gården med 1 hest, 2 kyr, 9 sauer og 1 gris, og sådde til sammen 1 ¼ tønne korn. Vi finner også at det ble satt 4 tønner poteter. Om hus-standen vet vi at familien i 1875 besto av syv barn, hvor Hansine Karoline Kristine f. 1858 var eldste datter. Dette året huset Abigel og Jens også tjenestedrengen Jacob Ingebrigt, og brødrene Niels Andreas og Hans Olai Pedersen, som begge livnærte seg som fiskere. På Ørnneset finner vi at Amund Paulsen og Elen Hansdatter drev småbruket med 2 kyr, 13 sauer og 1 gris. Også her ble åkerlandet brukt til å dyrke korn og poteter, med en utsæd på henholdsvis 1 og 3 tønner.

Nye krefter overtar

I 1876 giftet Hans Olai Pedersen seg med Hansine, Abigel og Jens’ datter. Sammen kjøpte de tilbake gården fra Jørgen Berntsen Storå, 19. mai 1876, for 325 spesidaler. Etter å ha mottatt skjøtet over Mannfjord var et av Hans Olais første prosjekter å bygge nytt våningshus. Etter en serie skylddelinger er huset i dag å finne på eiendommen til bnr. 8 Solbakken. Husbygginga ga både forbedret bolig-standard og mer plass å boltre seg på for familien, som i 1900 utgjorde hele 14 personer. Ved århundreskiftet finner vi også at Mannfjord hadde gjennomgått en endringsprosess. Et vesentlig trekk ved utviklinga var at Ørnneset siden 1880 hadde ligget ubebodd, og kun blitt benyttet til gressleie. Jekteskipper Arnt Olaf Mikalsen f. 1874, var også et nytt ansikt på gården. I de siste årene av 1890-tallet slo han seg ned på en uryddet jordpart, og startet opp arbeidet med dyrke opp bureisingsbruket sitt. I 1899 ble han så gift med Hans Olai og Hansines datter, Karen f. 1876. Folketellinga for 1900 gir en god beskrivelse av den samtidige gårds-utviklinga, hvor storfamilien til Hans og Hansine var plassens eneste selveiere, Ørnneset lå ubebodd, og Arnt Mikalsen og Karen Hansdatter var i ferd med å etablere seg som egen husstand.

Av folketellinga for 1910 kan vi se at det med etableringa av rydningsbruket på Storvollen hadde fulgt med en stor barneflokk. Arnt Olaf og Karen hadde nå fått syv barn, og i løpet av tida i Mannfjorden skulle familien bli velsignet med ytterligere seks barn.

Mannfjord deles

I de siste årene før hans bortgang startet Hans Olai Pedersen arbeidet med å dele opp gården i Mannfjorden. I løpet av 1912 og 1913 ble bnr. 2 Ørnneset og bnr. 3 Storvollen skilt ut med henholdsvis 0,62 og 0,21 mark i skyld. 3. mars 1913 overtok sønnen Hagerup f. 1881, skjøtet på bnr. 2, mens svigersønnen Arnt Olaf Mikalsen ble eier av bnr. 3. Den gjenværende jorda av bnr. 1 ble fordelt på sønnene Peder f. 1888, og Alfred f. 1896, som overtok hver sin halvdel. Brødrene drev gårdsbruket under delt eierskap fram til 18. mai 1934, da bnr. 4 Stormyr ble skilt ut med 0,79 mark i skyld og Peder Hansen som eier og bruker. Ettersom Arnt Olaf på bnr. 2 livnærte seg som fisker, var Alfred og Peder å regne som de eneste husdyreierne på plassen. Et estimat gjort i ettertid beregnet det samlede husdyrantallet rundt 1935 til å være; 1 hest, 6 kyr, 3 halvmarksokser, 20 sauer og 20 høner.

Alfred Hansen slo seg ned på gården sammen med kona Kima Larsen f. 1895, og fikk med tida barna; Martin Kristian Marselius f. 1921, Henny Hansine f. 1923, og Lars Ulrik f. 1928. Alfred var eier av gården inntil 1967, da skjøtet ble overført til barna. Pr. 2009 var Bjørg, Karl, Bjørn Martin og Kjell Bjerkenes eiere av gnr. 38, bnr. 1 Mannfjord i Mannfjorden.

ØRNNESET

Gnr. 38 Bnr. 2

med 0,62 mark i skyld

Bruksnavnet Ørnneset ble første gang benyttet rundt 1860, da Amund Paulsen mottok festeseddel på plassen, og bosatte seg her med kone og seks barn. Etter at blant annet yngstedatteren, Emilie f. 1874, døde i 1880, flyttet familien fra gården. Bruket har siden den gang ligget ubebodd. Etter at skjøtet ble overdratt til Hagerup Hansen i 1913, ble jorda brukt til å supplere gårdsdrifta hans på Tørnes, hvor han var bosatt med kona Anne Helmine Kristiansen f. 1885. I tillegg til høysanking ga skogen på Ørnneset gode inntekter.

Etter Hagerups bortgang i 1957 ble sønnen Hans Nordgård eier. Pr. 2009 sto hans arvinger oppført i skjøtet på gnr. 38, bnr. 2 i Mannfjorden.

STORVOLLEN

Gnr. 38 Bnr. 3

med 0,21 mark i skyld

Rydningsbruket Storvollen ble etablert i årene før 1900 av Arnt Olaf Mikalsen [Oluf Mikalsen], som i 1899 giftet seg med gårdseier Hans Pedersens datter, Karen f. 1876. Sammen fikk de tolv barn; Alfhild f. 1900, Ingvald f. 1901, Hans f. 1902, Olea f. 1904, Gunnar f. 1906, Julie f. 1908, Peder f. 1910, Jentoft f. 1911, Kaare f. 1914, Mikal f. 1916, Ingeborg f. 1918, og Jenny f. 1921. Paret ble selveiere den 3. mars 1913, etter at Storvollen hadde blitt skilt ut som eget bruksnummer den 11. september 1912. Oluf og Karen drev nå småbruket i kombinasjon med hans arbeid som jekteskipper. I løpet av 1920-årene ble gårdsdrifta trappet ned, og Oluf fokuserte innsatsen sin på havet rundt fiskeriene.

Matrikkelutkastet for 1950 forteller at Oluf fremdeles var grunneier i Mannfjorden. Siden 1991 har Thorfinn J. Jakobsen vært eier av det 0,21 mark store bruket.

STORMYR

Gnr. 38 Bnr. 4

med 0,79 mark i skyld

Gårdparten Stormyr ble benyttet som et selvstendig bruk fra 1913, da Alfred og Peder Hansen overtok skjøtet fra sine foreldre på bnr. 1 Mannfjord. Peder, som ble eier av Stormyr, bodde fram til overtakelsen på Tørnes, hjemplassen til kona Kristine Amalie Jensen. Da de flyttet til Mannfjord våren 1913 fikk Kristine med seg noen husdyr hjemmefra; kua Alperos, geita Nøkkla og geitekillingen Hoppifjell. I årene etter etableringa ble husstanden velsignet med en stor barneflokk, med; Hans f. 1914, Gundhild Jensine f. 1916, Hansine f. 1918, Karl f. 1930, og Edit f. 1933.

Plassen Stormyr ble drevet som en del av bnr. 1 fram til 18. mai 1934, da eiendommen ble skilt ut som eget bruk, bnr. 4, med 0,79 mark i skyld. De to satt som grunneiere fram til Kirstines bortgang i 1966 og Peders bortgang i 1976. Pr 2009 var Karstein Sandvik, Ann-Iren Hansen og Steinar R. Hansen eiere av gnr. 38, bnr. 4 Stormyr i Mannfjorden.

Videre bruksdelinger

Bnr. 5 Solvang ble i 1957 skilt ut fra bnr. 1, med 0,01 mark i skyld. Siden 1988 har Marita Bjerkenes vært eier av eien-dommen.

Bnr. 6 Solås ble i 1957 skilt ut fra bnr. 1, med 0,01 mark i skyld. Siden 1994 har Jan Tony Seljenes vært eier av eien-dommen.

Bnr. 7 Tverrelvstua ble i 1966 skilt ut fra bnr. 1, med 0,01 mark i skyld. Siden 1968 har Kjell Arne Bjerkenes vært eier av eiendommen.

Bnr. 8 Solbakken ble i 1966 skilt ut fra bnr. 4, med 0,01 mark i skyld. Siden 1968 har Hansine Kristoffersens arvinger vært eiere av eiendommen.

Bnr. 9 Kjellervollen ble i 1967 skilt ut fra bnr. 1, med 0,01 mark i skyld. Karl, Bjørn og Kjell Bjerkenes har siden skyldsettinga vært eiere av eiendommen.

Slektshistorie for Mannfjord (Hamarøy gnr. 238)

Mannfjord (Hamarøy gnr. 238) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen