Arne Gunneng
Arne Christian Gunneng (født 1. desember 1914 i Kristiania, død 8. mars 1989) var utdannet jurist, og arbeidet hele yrkeskarrieren i utenrikstjenesten. Han hadde flere ambassadørposter, blant annet i Washington.
Familie
Arne Gunneng var sønn av fabrikkeier Andreas Christian Gunneng (1881-1950) og Jenny Grønholdt (1881-1971), og ble gift i 1939 med Ingrid Fleischer (1914-1997).
Liv og virke
Gunneng tok examen artium i 1933 og ble cand. jur. i 1937. Han var dommerfullmektig i Follo 1939-1940, sekretær i Finansdepartementet i 1940 og var ved Forsyningsdepartementet 1940-1945.
I 1945 ble Gunneng ambassadesekretær i Washington før han ble byråsjef i Utenriksdepartementet i 1948. I 1950 ble han charge d’affaires i Warzawa og i 1951 ambassaderåd i Stockholm. Han ble ambassaderåd ved Norges delegasjon til NATO samt Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid i Paris i 1952.
I 1955 ble Gunneng ambassadør i Ottawa, i 1959 ble han ekspedisjonssjef i politisk avdeling i Utenriksdepartementet, før han ble ambassadør Stockholm i 1962.
I 1966 ble Gunneng ambassadør i Washington, fra 1973 var han ambassadør i Roma og til sist var han ambassadør i Haag 1978-1983.
Gunneng ble kommandør av St. Olavs Orden i 1965.
Ettermæle
Mal:Thumb høyre I en nekrolog i Aftenposten 13. mars 1989 av Bjørn Heimar ble Arne Gunneng beskrevet slik (utdrag):
| Arne Gunneng var en fremragende representant for vårt lands utenrikstjeneste. I 38 år arbeidet han som utenriksembedsmann, efterhvert på de mest krevende poster både hjemme og ute. … I den første efterkrigstid satte Halvard M. Lange sitt preg på norsk utenrikspolitikk. Arne Gunneng ble en av utenriksministerens nære medarbeidere. Han fikk gå i en god skole. Arne Gunneng hadde en naturlig kontaktskapende evne. … Men han var ikke bare menneskelig og faglig så rikt utrustet. Han var også en begavet pianist. I årenes løp har tallrike norske og utenlandske venner kunnet glede seg over hans musikalske talent. | ||
Arne Gunneng er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo. Tittelen ambassadør er benyttet på gravminnet.
Kilder og referanser
- Aftenposten 13. mars 1989, nekrolog.
- Hvem er Hvem 1973