Leksikon:Byfogder

Byfogder nevnes i flere norske byer rundt midten av 1300-tallet, første gang i Bergen i 1337. B. var kongens mann i bystyret og hans stilling var for så vidt en fortsettelse av det tidligere gjaldkere-ombudet. Men til forskjell fra gjaldkeren ble b. nærmere knyttet til byrådet, og dermed til bykommunen. Knut Helle sier at «Når fogden i Bergen (i 1343)...ble underlagt rådmennenes finansielle kontroll, tyder det på at han nå også ble utnevnt av dem, på samme måten som kongen i 1346 foreskrev for fogden i Oslo». (Bergen Bys Historie I s. 504.) Og i et håndskrift fra ca. 1400 mener Helle å finne belegg for at «...byfogden var byens og ikke lenger kongens tjenestemann» (ibid. s. 505). Mot dette har Arnved Nedkvitne innvendt at byfogden gjennom hele middelalderen fortsatte å stå under en viss kontroll av slottshøvedsmannen i Oslo, at han utførte en rekke oppgaver på høvedsmannens vegne, og at han trolig ble tilsatt i samråd mellom byråd og slottshøvedsmann. (Oslo Bys Historie I s. 340) Begge har sannsynligvis rett idet det i Norge ikke uten videre kan ses noen motsetning mellom økt kommunalt selvstyre og statsmakt i middelalderen. Forsåvidt danner b. en parallell til lensmannen, som også utviklet seg til en kombinert bygdefunksjonær og øvrighetstjener etter 1300. (Se lensmann.) Mot slutten av 1500-tallet snudde imidlertid utviklingen, slik at b. igjen mer og mer ble øvrighetens mann i byen.

B. hadde politi-  og påtalemyndighet og han ­oppebar skatt og toll så vel som sakefall (bøter), mot regnskap. Dessuten utførte han en rekke administrative oppgaver i samvirke med byrådet, riktignok underordnet lensherren. I de fleste ­norske byene var det dessuten vanlig at b., både i middelalderen og langt ut i nyere tid, ble hentet fra borgernes egen krets. B.stillingen var sjelden en livstidsstilling, og avlønningen forutsatte lenge at b. var beskjeftiget med borgerlige sysler ved ­siden av. I Oslo var eksempelvis kommunens ­bidrag til b. ca. 1600 lavere enn den lønna b.s medhjelpere fikk. Men i tillegg til «bylønna» kunne b. også påregne finansiell støtte over lenskassa, og dessuten hadde han lenge andel i sakefallet (bøtene). (Knut Sprauten: Oslo Bys Historie II s. 106.)

Etter 1600 gikk utviklingen i retning av å innsnevre b.s funksjonsområde, samtidig som embetet ble bygd ut til en stilling som embetsinnehaveren besatt på livstid. Dette hang sammen med en utvidelse både av de «kommunale» oppgaver og av kongens herredømme over bymyndighetene. Alt på 1500-tallet hadde enkelte byer fått spesialiserte tjenestemenn som trengte seg inn på b.s virkeområde. Viktigst av disse var i første omgang kanskje kemnerombudet. Sam­tidig var rådskorporasjonen under sterk omforming i retning av den magistrat (s.d.) som ble opprettet etter eneveldets innførelse. Magistraten overtok således skatteregnskapene, mens toll- og konsumpsjonsregnskapene ble tolletatens ansvar. Likevel fortsatte b. å føre sikt- og sakefallsregnskap, samt regnskap for arv som tilfalt kongen og for arveavgift også etter 1660. Mot slutten av 1600-tallet ble det i Trondheim og Bergen opprettet egne politimesterembeter, noe som ble vanlig i de neste større byene i løpet av det flg. årh. (jf. politivesen).

Men b.s funksjonsområde ble ikke bare innsnevret, det ble delvis også omformet. Ved de norske byprivilegiene av 30. juli 1662 ble b. regulær underdommer i byens saker (Fogtman I s. 85, jf. byting). B.s dommer kunne appelleres til rådstueretten. Med tiden ble dommervirksomheten den viktigste siden ved b.s arbeid. Av andre rettslige funksjoner b. ble tillagt, kan det nevnes at han sammen med magistraten skulle forestå skifteforvaltningen. Han var vanligvis notarius publicus (s.d.). B. dømte i gjeldskommisjonene i Trondheim og Bergen. B. kom fortsatt til å ha tilsyn med at dommene ble eksekvert, det gjaldt så vel korporlig straff som eksekusjon i boet, og av dette fulgte at han måtte føre regnskap over utgiftene til rettssak og off. tvangsfullføring (delinkventregnskap). I enkelte mindre byer hvor det ikke var noen borgermestere og råd, skulle b. iflg. C.5. no. lov (3–4–1) fungere som magistrat. Utviklingen medførte altså en spesialisering av b.embetet. B.s plass i rettsvesenet ble således betydelig forsterket i tiden etter eneveldets innføring. Samtidig ble altså flere av hans tidligere funksjoner overtatt av nye tjenestemenn. Etter 1660 var b. bare én av en rekke kgl. embetsmenn i byens styre.

I flere byer ble b.embetet sterkt forandret mot slutten av 1800-tallet. Ved opprettelsen av kollegiale byretter i Oslo, Porsgrunn/Skien, Stavan­ger, Bergen og Trondheim mistet b. sin tidligere dommerstatus, men fikk beholde ansvaret for tvangsfullbyrdelse, skifte og notarialforretninger. I de øvrige byene med eget b.embete har imidlertid b. fortsatt som dommer både i sivil- og straffesaker. Dessuten skulle b. etter at magistrat- og rådstueskriverembetene ble avskaffet ved lov av 9. mars 1917, overta en del av magistratens tidligere gjøremål. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.