Snøskred i Gullesfjorden
De store snøskredene i Gullesfjorden i Kvæfjord. Dagen vi her tar for oss var torsdag 8. desember 1955.
På denne tiden av året var kvinnfolka stort sett aleine heime, de var «hjemmeværende husmor» med ansvar for hus, fjøs og barn. Mannfolka var ute på arbeid av forskjellige art; noen var på fiske, andre vegarbeid, og atter andre syslet med andre arbeidsoppgaver som alle lå utafor heimen, for å holde liv i familien. Det var således mødrene og andre bygdesøstre som måtte ta den vanskelige avgjørelsen: Var det trygt å sende ungene på skolen?
8. desember
Tidlig morgen 8. desember, ble alle barna i bygda sendt på skolen. Oddvar Antonsen, nå bosatt i Harstad, forteller: «Det var tålig bra vær på morgenen. Skolebussen var på vei, men foran den kom både en lastebil og rutebussen fra Harstad Oppland Rutebil «Blåbussen». Bussen kom fra Sortland, hvor den var kommet på kvelden, og nå var den på tur tilbake til Harstad. Lockert Hanssen var vår rolige og sindige skolebussjåfør. Det var mange unger med skolebussen denne dagen, fra førsteklassinger til framhaldsskoleelever, jeg tipper mellom 20 og 30 elever. Jeg og min beste kamerat Bjarne «Bjarnegutt» Rinaldo var også med, vi gikk annen hver dag på skolen, og i andre klasse. Jeg er sikker på at skoledagen berget våre liv den dagen, dette kommer jeg tilbake til. Det var glatt, slik at bilene hadde kjettinger, i Gamvik måtte lastebilen som kjørte først stoppe og ta av ei tverrlenke som var løsnet på kjettingen. I det samme bilen startet opp igjen, hører vegvokter Nils Nilsen på Forøysæter et drønn i området der bilene sto. (Han sto og så etter bilene). I etterkant sa de eldste elevene som satt bakerst i bussen, at de hadde hørt en merkelig lyd bak bussen da den startet opp. Jeg er nesten sikker på at denne skoledagen, ble vår redning.»
]]
På skolen
«Vi ankom skolen, totalt uvitende om at det utover dagen gikk flere snøskred i Pøyla, og langs strekningen fra Kvitelva, til og med Gambogsætran. Utover dagen samlet vegvokter Nils Nilsen sammen noen mann med spader, for å se om det var noe de kunne utrette. Deriblant var min onkel Reinholdt Bendiksen. Våre gode, omtenksomme lærere Borghild og Hans W How hadde fått informasjon om skredene. Men de valgte ikke å informere oss før skoledagen var slutt.
Jeg husker litt fjernt at vi ble samlet alle elever og informert om skredene, lærene hadde ordnet med mat til oss. De prøvde å få tak i båt som kunne frakte oss hjem, skreda hadde jo sperra vegen i ei lang strekning.»
Dramatikk
«Heime på Forøysæter ble det svært dramatisk. Min mor Liv, den yngste søstra mi på to år og min eldste søster på 11 år, befant seg alle i huset. Mor hadde tent petromaksen i det skredet løsnet og kom mot huset. Det traff med et smell, og utløste med det et kraftig lufttrykk. Det ble stummende mørkt inne i snøkovet, etterfulgt av en stillhet. Mor sprang mot ytterdøra; det var ikke mulig å komme ut. Døra var pakket med snø, og vindfanget delvis revet fra. Hun sprang opp på loftet, fikk opp vinduet mot nord og ropte om hjelp flere ganger. Min onkel Reinholdt hørte ropene, men han trodde han hadde hørt feil da ingen av de andre hørte noe, og slo seg derfor til ro med det. Men det var altså hans søster Liv han hadde hørt rope om hjelp.
I all panikken som oppsto kom mor på at kjellerdøra på nedsiden av huset slo innover. De fikk raskt på seg ytterklær, og pakket godt inn lillebarnet. Mor klarte så å grave seg hull gjennom snøen, og stablet noen kasser opp, og krøp ut. Da kom min onkel Anton til unnsetning, han var på besøk i nabohuset hos Alf Olsen. De hadde også hørt det kraftige drønnet, og så da at snøskredet var gått på huset vårt, og de løp ned.
Det var vel egentlig bare flaks at ikke huset ble tatt, med min mor og mine to søstre. Det sies at sist på 40-tallet var spiker billig, huset var solid bygd. Heldigvis hadde hovedtrykket fra skredet truffet mellom huset og fjøset. Der sto en vedskjå, den var smadret og feid på havet. Intet var igjen av sjåen. Skoledagen berget oss, som sagt. Bjarne og jeg som da var åtte år, oppholdt oss ofte i vedskjåen når det var dårlig vær. Jeg er rimelig sikker på at denne dagen, som var en skoledag, ble vår redning. Vi gikk annen hver dag på skolen på den tiden.»
Heimferd
«Da skolen var slutt hadde lærerne fått tak i båt som kunne frakte oss hjem. Det var Håkon Hanssen med reketråleren MK «Lomen» på 43 fot som skyssa oss heimover. Hvor mange elever vi var er jeg ikke sikker på, men rundt 20 elever tror jeg det måtte ha vært. Vi fikk klar beskjed om å holde oss helt i ro fremme i lugaren i baugen. Vi la ut fra fergekaia på Flesnes utpå ettermiddagen, i retning Forøysæter. Det var stummende mørkt. De eldste holdt oss minste på fanget, og jeg husker hvor redd jeg var. Vi hadde fått klar beskjed at vi ikke måtte gå ut på dekk. For om vi da åpnet kahyttdøren og skipperen fikk lyset mot seg, ville han få problemer med nattsynet. En av de eldste guttene slo av lyset i lugaren, og gikk ut på dekk. Han var sikkert urolig for hva som skjedde når vi traff busker og trær, og måtte bakke. Båten passerte skredlandet på styrbord side, og skøyta gikk gjennom et belte av snø-sørpe, rekved, telefonstolper og busker og trær som var revet opp med roten. Forholdene var slik helt til vi nådde Forøya. Skipper Håkon Hanssen hadde, og kjente på det meget stort ansvaret han var tiltross med å få oss velberget hjem. Han måtte ofte bakke, ta en ny kurs og tilfart for å komme frem. Heldigvis gikk det godt denne gangen også. Hvor lang tid denne turen varte vet jeg ikke, men det føltes veldig lenge.
Jeg husket hvor glad vi ble da vi kom frem til Forøysæter og møtte alle foreldrene som var kommet for å hente barna sine. De sto oppetter sjøveien til Nils Nilsen. For meg og min søster Lilla ble gleden kortvarig, da vi fikk høre at skredet hadde gått på huset vårt. Men heldigvis, det hjalp godt at mor og våre to søsken berget seg. I denne perioden før jul og fremover fikk vi bo hos flere naboer; mor Liv og far Ole, og seks barn fra to til 11år.»
Lenge uten skolegang
«Det ble antydet at det ville ta to-tre dager å åpne Vesterålsveien, som strekningen ble kalt. Men det gikk sju-åtte dager før veien ble åpnet. Hellet var at Oval Bømark hadde leid Kolstad Bulldoserdrift til å bryte opp jord på Bømark, og at denne maskina ikke var i drift da dette skjedde. Kolstad ble tilkalt. Han kom så raskt han kunne og tok til med åpning av veien, en strekning på ca. tre kilometer der det hadde gått åtte-ni snøskred.
Da veien ble åpnet og skolen startet opp, husket jeg de høye snø-skjæringene på opptil et par busshøyder. Gullesfjorden hadde ikke telefonforbindelse med utenverdenen lenger. Linja og stolper var feid på havet av de enorme snømassene. Televerket var i gang med å legge sjøkabel, men det tok tid med de vanskelige arbeidsforholdene. Den første sjøkabelen de la var lekk, og måtte skiftes.
Skolen ble stengt til veien ble åpna. Det var få elever som befant seg i skoleområdet Bogen, Flesnes og Holand. Av de 29 elevene som gikk i 3. klasse møtte ni, og i første klasse bare tre av ti elever. Skolen var firedelt og hadde også framhaldsskole, i alt fem klasser med til sammen 88 elever.»
Husflytting
«Huset vårt på Sætran måtte flyttes. Det må ha vært en tung og krevende tid for foreldrene våre å flytte et helt hus med de tilgjengelige ressurser de hadde, både fysisk og økonomisk. Her var mange barn og det var begrenset med arbeid for far.
Etter det jeg har forstått i etterkant var det lite hjelp å få fra kommunen. Vi fikk noe hjelp fra Naturskadefondet, men den største hjelpen var med dugnad fra våre fantastiske naboer i hele området. Sommeren og høsten 1956 ble muren satt opp der huset står i dag. Så ble huset hogd fra muren, og pipa sikret. Deretter ble huset løftet med flere donkrafter, kraftige vaiertaljer og store stolper festet til sylla.
En bulldoser fra Bulldoserlaget Sortland slepte huset etter jordet, ca. 250 meter på frossen mark. Vel framme ble de kraftige vaiertaljene festet ved sjøen, og huset ble dratt opp på muren. Denne flyttingen må ha være en bragd på den tiden.»
Skolegang som tilnærmet normalt
«Da veien ble åpnet og skolen startet opp, kom jeg i erindring om de høye snø-skjæringene på opptil to busshøyder. Kolstad, og mange av fedrene hadde utført en fantastisk jobb, og alle var meget slitne etter den strabasiøse snøryddingen for å åpne den viktige vegstrekningen.
Etter dette ble både vår sindige og rolige skolebussjåfør Lockert og alle andre som var berørt av hendelsen, veldig redde for snøskred. Men skolen var viktig for oss, og våre foreldre. Når skredfaren var overhengende, satt ungene i bussen slik at vi kunne se opp mot fjellet, dette for å rope til Lockert hvis vi så skred løsnet.»
Nye skred i Langvassdalen
«8. mars 1956 ble en meget trist dag for oss, spesielt for mor. Tre måneder etter skredet på Sætran omkom fem mennesker i skred i Langvassdalen. Tante Mary, onkel Arne, våre to søskenbarn Marie på 12 år, og Alf Kipsgård, 14 år, omkom sammen med mors tante Kristine, som bodde i nabohuset.
Tre måneder tidligere hadde Tante Mary sagt til mor: - Kom til oss, der er det ikke skredfare. Nå synes jeg det ble nok med de forferdelige snøskredene, det ble mye, både jeg og mange med meg i Gullesfjord har stor respekt for naturens krefter. Men det er dessverre mange som ikke forstår de enorme krefter som oppstår i snøskred.»
Riksveg 83 gjennom Gullesfjorden
«Jeg skjønner hvor vanskelig vurderingen må være for de som må ta den vanskelige avgjørelsen med stengning av utsatte veistrekninger; skal vi stenge eller ikke i dag? Mitt råd til alle når det gjelder Rv83 er: Bruk heller beredskapsfergeleiet én gang for mye. Og ikke minst, få opp elektroniske skilt, som også informerer om eventuell stengning grunnet skredfare.»
Kilde
- Antonsen, Oddvar: «Det store snøskredåret i Gullesfjorden» i Harstad Tidende 16. mars 2019