Snøskred i Gullesfjorden

Det store snøskredåret i Gullesfjorden. Dagen vi her tar for oss var torsdag 8. desember 1955.

På denne tiden av året var kvinnfolka stort sett aleine heime, de var «hjemmeværende husmor» med ansvar for hus, fjøs og barn. Mannfolka var ute på arbeid av forskjellige art; noen var på fiske, andre vegarbeid, og atter andre syslet med arbeidsoppgaver som alle lå utafor heimen, for å holde liv i familien. Det var således mødrene og andre bygdesøstre som måtte ta den vanskelige avgjørelsen: Var det trygt å sende ungene på skolen?

8. desember

Tidlig morgen 8. desember, ble alle barna i bygda sendt på skolen. Oddvar Antonsen, nå bosatt i Harstad, forteller:

Det var tålig bra vær på morgenen. Skolebussen var på vei, men foran den kom både en lastebil og rutebussen fra Harstad Oppland Rutebil «Blåbussen». Bussen kom fra Sortland, hvor den var kommet på kvelden, og nå var den på tur tilbake til Harstad.

Lockert Hanssen var vår rolige og sindige skolebussjåfør. Det var mange unger med skolebussen denne dagen, fra førsteklassinger til framhaldsskoleelever, jeg tipper mellom 20 og 30 elever.

Jeg og min beste kamerat Bjarne «Bjarnegutt» Rinaldo var også med, vi gikk annen hver dag på skolen, og i andre klasse.

Jeg er sikker på at skoledagen berget våre to liv den dagen, dette kommer jeg tilbake til. Det var glatt, slik at bilene hadde kjettinger, i Gamvik måtte lastebilen som kjørte først stoppe og ta av en tverrlenke som var løsnet.

I det samme bilen startet opp igjen, hører vegvokter Nils Nilsen på Forøysæter, som sto og så etter bilene, et drønn i området der bilene sto. I etterkant sa de eldste elevene som satt bak i bussen, at de hadde hørt en merkelig lyd bak bussen da den startet opp.

Jeg er nesten sikker på at denne dagen, som var vår skoledag, ble vår redning.

Vi ankom skolen uvitende om at det utover dagen gikk flere snøskred i Pøyla, og langs strekningen fra Kvitelva til og med Gambogsætran. Utover dagen samlet vegvokter Nils Nilsen sammen noen mann med spader, for å se om det var noe de kunne utrette. Deriblant var min onkel Reinholdt Bendiksen.

Våre to gode, omtenksomme lærere Borghild og Hans W How hadde fått informasjon om skredene. Men de valgte ikke å informere oss før skoledagen var slutt.

Jeg husker litt fjernt at vi ble samlet alle elever og informert om skredene, lærene hadde ordnet med mat til oss. De

prøvde å få tak i båt som kunne frakte oss hjem.

Dramatikk Hjemme på Forøysæter på samme tidspunkt, utspant det seg dramatikk. Min mor Liv, og min yngste søster på to år og min eldste søster på 11 år befant seg i huset. Mor hadde tent petromaksen på ettermiddagen, da skredet løsnet og kom mot huset. Det traff med et smell, og et kraftig lufttrykk. Det ble stummende mørkt inne i snøkovet, etterfulgt av en stillhet. Mor sprang mot ytterdøren, men det var ikke mulig å komme ut. Døren var pakket med snø, og vindfanget nesten revet fra. Hun sprang opp på loftet, fikk opp vinduet mot nord og ropte om hjelp flere ganger. Min onkel Reinholdt hørte ropene, men han trodde han hadde hørt feil da ingen av de andre hørte noe, og han slo seg til ro med det. Men det var hans søster Liv han hadde hørt rope om hjelp.

I all panikken som oppsto kom mor på at kjellerdøren på nedsiden av huset slo innover. De fikk raskt på seg ytterklær, og pakket godt inn lillebarnet.

Hun klarte så å grave seg hull i snøen, og stablet noen kasser opp, og krøp ut. Da kom min onkel Anton til unnsetning, han var på besøk i nabohuset hos Alf Olsen. De hadde hørt det kraftige drønnet, og ser da at snø skredet var gått på huset vårt, og de løp ned.

Det var bare flaks at ikke huset ble tatt, med min mor og mine to søstre. Det sies at sist på 40-tallet var spiker billig, huset var solid bygget. Heldigvis hadde hovedtrykket fra skredet truffet mellom huset og fjøset. Der sto en vedskjå, den var det ingen ting igjen av. Den var smadret og feid på havet.

Skoledagen berget oss to, som sagt. Bjarne og jeg som da var åtte år, oppholdt oss ofte i vedskjåen når det var dårlig vær. Jeg er nesten sikker på at denne dagen, som var vår skoledag, ble vår redning. Vi gikk annen hver dag på skolen på den tiden.

Hjemferd Nå hadde lærerne våre få tak i båt som kunne frakte oss hjem. De fikk tak i Håkon Hanssen med reketråleren MK Lomen på 43 fot. Hvor mange elever vi var er jeg ikke sikker på, men rundt 20 elever tror jeg det måtte ha vært.

Vi fikk klar beskjed om å holde oss helt i ro fremme i lugaren i baugen. Vi la ut fra fergekaia på Flesnes utpå ettermiddagen, i retning Forøysæter. Det var stummende mørkt.

De eldste holdt oss minste på fanget, og jeg husker hvor redd jeg var. Vi hadde fått klar beskjed at vi ikke måtte gå ut på

dekk, hvis vi åpnet i kahyttdøren og skipperen fikk lyset mot seg ville han få problemer med nattsynet. En av de eldste guttene slo av lyset i lugaren, og gikk ut på dekk. Han var sikkert urolig for hva som skjedde når vi traff busker og trær, og måtte bakke. Båten passerte med skredlandet på styrbord side, og turen gikk gjennom et belte av snø-sørpe, rekved, telefonstolper og busker og trær revet opp med roten, som rakk helt til Forøya. Skipper Håkon Hanssen hadde et meget stort ansvar med å få oss velberget hjem. Han måtte ofte bakke, og ta en ny kurs og fart for å komme frem. Heldigvis gikk det godt denne gangen også, hvor lang tid dette tok vet jeg ikke.

Jeg husket hvor glad vi ble da vi kom frem til Forøysæter og møtte alle de mange foreldrene og som var kommet for å hente sine barn, de sto oppetter sjøveien til Nils Nilsen. For meg og min søster Lilla ble gleden kortvarig da vi fikk høre at skredet hadde gått på huset vårt, men heldigvis berget mor og våre to søsken seg. I denne perioden før jul og fremover fikk vi bo hos flere naboer, det var mor Liv og far Ole, og seks barn fra to til 11år.

Lenge uten skolegang Det ble antydet at Vesterålsveien, som strekningen ble kalt, skulle ta 2-3 dager å åpne. Det tok hele 7-8 dager før veien ble åpnet. Hellet var at Oval Bømark hadde leid Kolstad Bulldoserdrift til å bryte opp jord på Bømark, og maskinen var ikke i aktivitet. Kolstad ble tilkalt, og kom så raskt han kunne og tok til med åpning av veien, en strekning på ca. tre kilometer, med 8-9 snøskred.

Da veien ble åpnet og skolen startet opp, husket jeg de høye sneskjæringene på opptil to busshøyder.

Det var ikke telefonforbindelse med Gullesfjorden lenger, linjen og stolper var feid på havet av de enorme snømassene. Televerket var i gang med å legge sjøkabel, men det tok tid, med vanskelige arbeidsforhold. Den første sjøkabelen var lekk, og måtte skiftes.

Skolen valgte å holde stengt til veien ble åpnet. Det var få elever som befant seg i skoleområdet Bogen, Flesnes og Holand, av 29 elever i 3. klasse møtte ni, og i første klasse bare tre av ti elever. Skolen var firedelt og hadde også framhaldsskole, i alt fem klasser med til sammen 88 elever året 1955.

Husflytting Vårt hus på Sætran måtte flyttes. Det måtte være en meget tung og krevende tid for våre foreldre å flytte et helt hus med de daværende ressurser, både fysisk og økonomisk, mange barn og begrenset med arbeid for far.

Etter det jeg har forstått i etterkant var det lite hjelp å få fra kommunen. Vi fikk noe hjelp fra Naturskadefondet, men den største hjelpen var med dugnad fra våre fantastiske naboer i hele området.

Sommeren og høsten 1956 ble mur satt opp der huset står i dag, og huset ble hugget fra muren og pipen sikret, før det ble løftet med flere donkrafter, kraftige vaiertaljer og store stolper festet til sylla.

Bulldoser fra Bulldoserlaget Sortland slepte huset etter jordet ca. 250 meter på frossen mark. Vel framme ble de kraftige vaiertaljene festet ved sjøen, og huset ble dratt opp på muren. Denne flyttingen måtte være en fantastisk bragd på den tiden.

Da veien ble åpnet og skolen startet opp, husket jeg de høye sneskjæringene på opptil to busshøyder. Kolstad, og mange av våre fedre, hadde utført en fantastisk jobb, og alle var meget slitne etter den strabasiøse snøryddingen for å åpne den viktige vegstrekningen.

Etter dette ble både vår sindige og rolige skolebussjåfør Lockert og vi alle som var berørt av hendelsen, veldig redde for snøskred. Men skolen var for oss, og våre foreldre, viktig. Når skredfaren var overhengende, satte vi elever oss i bussen slik at vi så opp mot fjellet, dette for å rope til Lockert hvis vi så skred løsnet.

Nye skred i Langvassdalen 8. mars 1956 var en meget trist dag for oss, spesielt for mor. Tre måneder etter skredet på Sætran omkom fem mennesker i skred i Langvassdalen. Tante Mary, onkel Arne, våre to søskenbarn Marie, 12 år, og Alf Kipsgård, 14 år, og tante til mamma, Kristine i nabohuset, omkom.

Tre måneder tidligere hadde Tante Mary sagt til mor: - Kom til oss, der er det ikke skredfare.

Nå synes jeg det ble nok med de forferdelige snøskredene, det ble mye, både jeg og mange med meg i Gullesfjord har stor respekt for naturens krefter. Men det er dessverre mange som ikke forstår de enorme krefter som oppstår i snøskred.

Jeg skjønner hvor vanskelig den vurderingen er for de som må ta den vanskelige avgjørelsen med stengning av utsatte veistrekninger - skal jeg stenge eller ikke i dag? Når det gjelder Rv83, bruk heller beredskapsfergeleiet én gang for mye, enn for lite. Og ikke minst, få opp elektroniske skilt, som også informerer om eventuell stengning grunnet skredfare.