Helsevesenet
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Helsevesenet definerer vi gjerne som det samla system av institusjoner og tjenester som finnes for å behandle sykdommer og skader, yte omsorg til pleietrengende og styrke folkehelsa. Hovedfokuset i denne artikkelen er å gi en oversikt over hvordan helsevesenet har utvikla seg fra middelalderens religiøse institusjoner til dagens system.
I middelalderen
De første helseinstitusjonene i
Opprinnelsen til dagens helseinstitusjoner er middelalderens hospitser og fattighus knyttet til kirker og klostre. Det eldste kjente sykehuset i Norge er Trondhjem Hospital, som har vært i drift på samme eiendom fra før 1277. Allerede på 1500-tallet begynte staten å utvikle et offentlig helsevesen i Norge. Hensikten var til å begynne med å få ansatt en universitetsutdannet lege, medicus, eller physicus i hvert av stiftene i Danmark-Norge, senere også i hvert amt og i kommunene. Etter hvert ble det opprettet stillinger både for offentlige jordmødre og for leger over hele landet.
I gruvebyene ble stadslegene opprinnelig kalt bergfysici. Physici eller medici hadde bare tillatelse til å behandle «innvortes sykdommer». Skader og sykdommer som gjorde det nødvendig med kirurgiske inngrep, ble behandlet av chirurgici, som var utdannet i samsvar med håndverkstradisjonene, det vil si først og fremst ved å gå i lære hos en mester. Disse kirurgene ble kalt badskjær eller feltskjær. Chirurgici utgjorde frem til begynnelsen av 1800-tallet en egen offentlig etat, slik som legeetaten. Kirurgutdannelsen fikk opp gjennom 1700-tallet et økende universitetspreg, og de to etatene ble slått sammen allerede før 1814.
I Norge ble alle offentlige legestillinger, både de nyopprettede og de tidligere fysikater og kirurgikater, etter hvert besatt med leger utdannet ved Universitetet i Oslo eller likeverdige universiteter. Likeledes ble de offentlige jordmorstillingene besatt med kvinner som hadde gjennomgått en sertifisert utdanning, først i Danmark og senere i Norge. I 1900 var det 1144 jordmødre og 890 leger i landet.
Helsevesen. Grunnlaget for et offentlig norsk helsevesen ble lagt på 1600-tallet med opprettelsen av stadsfysikusstillinger (Bergen 1606, Kristiania 1626, Trondheim og Kongsberg 1660). Det var magistraten (se dette) som tilsatte stadsfysikus/-medikus (jamfør også bartskjær).
Neste fase kom i tiden omkring 1730. I 1736 ble det innført en kirurgisk eksamen for Danmark-Norge, og det ble etablert en sentral ledelse av «medisinalvesenet», lagt til kanselliet (se dette). Også det lokale helsestellet ble nå bedre organisert. Det ble blant annet oprettet fysikus/medikusstillinger også i landdistriktene, for eksempel en amtsmedikus for Smålenene i 1729. Særlig frykten for epidemier ble en pådriver i arbeidet med å skape et helsevesen. I sjøfartsbyene ble det opprettet karantenekommisjoner, og ved reskr. av 13. mai 1737 ble det påbudt å opprette såkalte sunnhetskommisjoner i stiftsbyene. Disse kommisjonene skulle bestå av en magistratsperson, en av de fremste borgerne (jamfør eligerte menn), en medikus eller chirurgus og en høyere offiser.
Karantene- eller sunnhetskommisjonene ble omorganisert i 1848/49. De skulle fra nå av bestå av en magistratsperson som formann, en lege, en representant for tolletaten og en sjøkyndig mann. I 1860 ble kommisjonen omgjort til en såkalt helsekommisjon under ledelse av en lege. Fortsatt skulle det være representanter for magistraten eller politietaten, militæret pluss en representant for det nye bystyret. På landet var det fram til 1860 fogden (se dette) som hadde plikt til å iverksette de nødvendige tiltak når epidemier truet.
I 1803 ble det opprettet et sentralt sunnhetskollegium eller Collegium Medicum i København som skulle forestå ledelsen av medisinalvesenet. De forskjellige lokale øvrigheter ble pålagt å sende innberetninger om sykdommer, særlig veneriske sykdommer, kopper eller andre epidemier, statistikk over dødelighet, praktiserende leger, jordmødre, kvakksalveri med mer til det nye kollegiet. I 1804 ble det i tillegg opprettet en egen karantenedireksjon for Danmark-Norge. Krigsårene fra 1807 gjorde det nødvendig å etablere et eget sunnhetskollegium for Norge (1809), som i prinsippet skulle være underordnet det tilsvarende kollegiet i København. Det norske sunnhetskollegium ble i 1815 erstattet av et medisinalkontor, som fram til 1818 lå under 3. departement, 1819–1845 under kirkedepartementet, 1846–78 under indredepartementet og 1878–91 under justisdepartementet.
Etter sirkulære fra kirkedepartementet av 23. august 1830 ble alle legene i landet pålagt å sende innberetninger om helsetilstanden i sitt distrikt, om epidemier, om værets innflytelse på sunnhetstilstanden, om meteorologiske observasjoner, fattig- og sykepleien og mye mer. Medisinalinnberetningene fra begynnelsen av 1800-tallet og ut århundret gir meget verdifull informasjon av sosial- og kulturhistorisk art. Rapportene er ordnet amtsvis. (Riksarkivets registratur yver arkiv frå kriseinstitusjonar 1807–1814; samme: Registratur over medisinalinnberetninger 1835–1921.) S.I.