Kolerakirkegårder
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Kolerakirkegårder ble anlagt mange steder i Norge i perioden 1832–1873. Det ble allerede i 1832, det første året kolera opptrådte i Norge, bestemt at man fortrinnsvis skulle gravlegge ofre for sykdommen på egne gravplasser. Noen steder ble de anlagt nær den vanlige kirkegården, mens man andre steder la dem et stykke unna. En del av kolerakirkegårdene ble senere tatt i bruk som vanlige gravlunder, noen har forsvunnet og noen står igjen som minnesmerker.
Bakgrunn
Grunnlaget for opprettelsen av kolerakirkegårder var en provisorisk forordning fra regjeringa. Det ble fastslått at begravelse burde – det var ikke satt noe absolutt krav – skje avsondra fra de vanlige kirkegårdene. Gravlundene skulle ligge utafor kjøpstedenes grenser. De skulle også ligge mer enn 50 alen, det vil si drøyt 31 meter, fra kirke eller bebodd hus. Jorda skulle være tørr og dyp nok til at man kunne får graver med dybde på fire alen, det vil si 2,5 meter. Dersom dette ikke var mulig å oppnå i noenlunde nærhet til kirkene, skulle man opprette gravlunder på fritt og høytliggende mark.
Det ble også fastslått at begravelse skulle skje med lukka kista, og så raskt som mulig etter dødsfallet. Det skulle ikke være flere med i begravelsen enn at man kunne føre kista til graven og senke den ned. Man skulle ikke samles ved båren i sørgestue, og fortrinnsvis skulle kista kjøres på vogn framfor å bli båret til graven. Kista skulle heller ikke tas inn i kirka eller annen bygning.
Denne forordninga førte til at man noen steder oppretta kirkegårder i påvente av katastrofen. Et eksempel på dette er en kolerakirkegård på Nomeland i Valle kommune, som det aldri ble bruk for ettersom sykdommen ikke spredte seg dit. De fleste steder ble kolerakirkegårder oppretta etter behov.
Kjente kolerakirkegårder
Oversikten er på ingen måte fullstendig, og kan gjerne utvides.