Kvinnefront (tidsskrift)

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Kvinnefront var et tidsskrift utgitt av organisasjonen Kvinnefronten i 1975 med ansvarlig redaktør Kirsti Ingebricson. I takt med blomstringen av feministiske magasiner på 70-tallet var målet å være et organ og stemme for alle kvinner, og da spesielt undertrykte kvinner i arbeiderklassen.

Innhold

«Endelig har Kvinnefronten fått sin egen avis. Behovet for avisa har vært enormt. Nå skal ikke lenger alle slags feministiske skrifter få stå som talerør for hele kvinnebevegelsen. Nå har vi fått en avis som oppfordrer til kamp mot all kvinneundertrykking.»

Slik ble det første nummeret av Kvinnefront viet inn i 1975. Utsagnet viser behovet organisasjonen Kvinnefronten følte for å skape et nytt magasin. I en tid hvor flere kvinnepolitiske miljøer ytret sine meninger høyt i den offentlige debatten var Kvinnefront et motsvar til det feministiske magasinet Sirene. Hvor Sirene hadde et stort fokus på undertrykt seksualitet var det for mange kvinner andre kampsaker som var viktigere, som kvinners rolle og rettigheter i det mannsdominerte arbeidslivet. Hovedmotivasjonen var å bekjempe det Kvinnefront mente var ideologisk undertrykking av kvinner som distanserte kjønnene, med kampsaker som:

• Krev daghjem
• Krev retten til fagorganisering og full rett til politisk ytring på arbeidsplassen
• Selvbestemt abort
• Bekjemp synet på kvinnen som en salgsvare- bekjemp all pornografi }}

Gratis daghjem

Et av hovedmålene var at alle kvinner skulle ha rett til arbeid, og dermed måtte man forbedre arbeidsforhold samtidig som man tilrettela for at kvinner kunne jobbe. Et eksempel kan man finne i utgave nr.6 fra 1976 hvor kampen om daghjem blir tatt opp. Norske Kommuners Sentralforbund vedtok et forslag om lovendring som gjorde at satsene for barnehageplass økte i takt med inntektene til foreldrene. I praksis vil dette si at for familier med begge foreldre i arbeid måtte betale nesten det dobbelte for å ha barn i barnehagen.

På denne tiden fantes det både barnehager hvor barna var halve dagen og daghjem for hele dagen. Problemet var at disse tilbudene ikke var godt utbredt ei heller rimelige. Kvinnefront engasjerte leserne stort i debatten og argumenterte for at økte satser gjorde tilbudene, og muligheten til å jobbe i det hele tatt, til en luksus for en liten gruppe kvinner med høy inntekt. Flere aksjoner ble satt i gang for å styrke daghjemmene, og Kvinnefronten fungerte som talekanal hvor man kunne fremme viktige budskap, informere om planlagte aksjoner og skape engasjement.

Kvinner i arbeidslivet

I en tid hvor kvinner tok mer og mer plass i arbeidsmarkedet og fikk jobber i fabrikker og kontorer var det fortsatt mangel på vern og rettigheter for denne gruppen. I tillegg til mangel på daghjem var det også flere faktorer som diskriminerte kvinnen i arbeidslivet, som mangel på tarifflønn eller dårlige arbeidsforhold. Tidsskriftets hovedmål var hele tiden å engasjere leseren til å aktivt handle og protestere i mot, og et viktig element her var å etablere fagforeninger. Kvinnefront gikk hardt i mot forestillingen om kvinnen som snill, beskjeden og medgjørlig, og mente all motstand mot fagforeninger og organisering var et synlig bevis på at kvinnene motbeviste denne fremstillingen.

Kvinnefront førte også kampen mot det de kalte et idealiserte bildet av kvinnen som husmor, og argumenterte for at kvinnens rolle ikke var å være mor og husmor. I tilknytning til husmoridealet gikk bladet også ut mot "Reklamepiken", som var husmorskikkelsen ofte vist i reklamer i aviser, ukeblader og kino. Tidsskriftet mente denne skikkelsen var et produkt av kapitalismen ment for å begrense kvinnen. Reklamepiken var ofte en fremstilling av kvinnen som en elegant husmor som alltid pyntet seg for mannen sin, passet på at hjemmet var i topp standard og fødte barn. Skikkelsen ble ofte fremstilt som avhengig av produktene som reklamen viste for å være en god husmor og kone: "Det er hun som bruker Blenda i klessvasken, skurer gulvet med Ajax, skurer kopper med Sunlight, foretrekker Babette bleier til ungene, og lager middag på Elektrolux komfyr".

Tidsskriftet argumenterte i mot denne fremstillingen og mente man sammen måtte kjempe for at kvinner fikk utviklet sin intelligens og selvstendighet utenfor hjemmet og oppfordret leserne til å protestere i mot slike reklamer.

Selvbestemt abort

Et annet viktig tema for tidsskriftet var retten til å bestemme over egen kropp og da spesielt selvbestemt abort. Abortloven trådte i kraft 1.januar 1976 og møtte stor motstand fra start. Den nye loven gjorde det mulig å søke om abort som kunne bli innvilget påbagrunn av noen krav. Problemet var at saken måtte fortsatt vurderes for en nemnd, som ofte var av den konservative sorten. Et av de største motargumentene mot selvbestemt abort var frykten for at abort skulle bli brukt som enkel prevensjon, og mange leger var dermed i mot praksisen. Den fysiske og psykiske belastningen en fødsel og ivaretakelsen av et barn kunne påføre, samt de økonomiske utfordringene mente Kvinnefront at kvinnen selv skulle få lov til å bestemme om hun ønsket å gjennomføre.

Kvinnefront engasjerte stort i mot denne påstanden og brukte innsamlet data for å vise frem statistikk som oftest viste det motsatt, norske kvinner søkte bare om abort når dette var eneste løsning. Den nye abortendringen førte også med seg strengere regler for hvem som fikk abort, og oftest var det unge ugifte kvinner som kom dårligst ut. Kvinnefront fortalte historiene til flere ugifte kvinner som ble gravid til tross for prevensjon. Siden barnet ikke sto i fare for å skade moren ble abort ikke innvilget, men moren ble lenket til et hardt liv med økonomiske problemer grunnet manglende rettigheter rundt jobb og daghjem.

Tidsskriftet kjempet også aktivt for bedre prevensjonsveiledning i grunnskolen, og i tilknytning til abortkampen var nødvendig opplæring av prevensjonsmidler en selvfølge for å unngå uønsket graviditet. Skolen på sin side viet lite tid til slik informasjon som ofte var knyttet til kristendomstimer og morallære. Kvinnefront på sin side brukte saken for å belyse den seksuelle aktivitet til de unge og behovet for nødvendig kunnskap for å unngå å bli gravid i ung aldrer. Ofte var det de unge jentene som ikke turte oppsøke legekontorer eller annen hjelp før det var for sent og de måtte fullføre svangerskapet.

Kampen mot porno

Da porno og annet seksuell underholdning blomstret på 70-tallet ble dette en av Kvinnefrontens mange hjertesaker. Tonen som ble formidlet var hvor skadelig uønsket seksualisering av kvinnen var. Porno gjorde kvinnen om til et objekt, noe som kunne kjøpes og selges. I tillegg til dette skapte porno et bilde av kvinnen som en seksuell skapning som likte all nytelse, selv brutalitet og voldtekt. Tidsskriftet ble brukt som en talekanal for å informere og oppfordre andre kvinner til å kjempe i mot porno, samtidig som det jevnlig informerte om aksjoner planlagt av kvinnegrupper. En av disse aksjonene blir nevnt i en utgave av Kvinnefront fra 1978 hvor en kvinneforeningsgruppe fra Oslo oppfordrer andre til å bli med på deres vellykkede "pornoaksjon pr.postodre". Oppfordringen var å samle inn annonser til postordrebestillinger på porno og fylle ut disse med fiktivt navn og ekte adresse. Målet var å skape problemer og ekstra arbeid for pornoprodusenten.

Kvinnefront mente også at kvinnen ofte ble seksualisert og utsatt for diskriminerende reklame. "Reklamepiken" som er nevnt over ble ofte, i tillegg til å få idealistiske egenskaper, ofte fremstilt veldig seksualisert. Et eksempel på dette kan man finne i den første utgaven av Kvinnefront fra 1977 med tittelen "Kvinner eller fliser til salgs?". Innlegget ble postet etter at redaksjonen oppfordret leserne til å sende inn diskriminerende reklame, og viser flere bilder hentet fra en brosjyre for salg av baderomsfliser. På alle bildene er kvinnen hovedmotivet med sin nakne kropp og innskriver responderer frustrert: " Men det jeg er så eitrende forbanna for, er at nakne damer brukes for å selge fliser" . Kvinnefront tok også selvkritikk på denne artikkelen fordi de i ettertid fikk kritikk og forsto at de gjennom å dele bildene i sitt eget blad solgte reklamen videre.

Kilder og litteratur

• Kvinnefront. Utg. Kvinnefronten. xx#. 1977. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Eksterne lenker til artikler nevn:

• Gratis daghjem
• Kvinner i arbeidslivet
• Selvbestemt abort
• Prevensjonsundervisning
• Kampen mot porno