Leksikon:Pant

Pant. Den som gir p., kalles p.setter, den som får p., kalles p.haver eller p.mann. P. finnes i tre hovedformer i eldre tid: bruks-p., under-p. og hånd-p. Det første brukes utelukkende og det andre for det meste i forbindelse med fast eiendom.

I. Bruks-p. ble utformet i senmiddelalderen, og var den dominerende pantsettingsmåte for fast eiendom i 1500- og 1600-årene. Ved b. overtok panthaveren pantsetterens rett til alle leieinntekter – landskyld og bygselavgifter – av en eiendom. Betegnelsen b. kan sies å være misvisende, i den forstand at panthaveren sjelden selv tok den pantsatte eiendommen i bruk.

Den som hadde b., sto i nesten samme stilling som en eier. I jordebøker og matrikler ble det ofte ikke gjort forskjell på b. og eiendom, og det var alltid panthaveren som svarte skatt av eierinntektene (odels- og rosstjenesteskatt). Det som i praksis skilte b. fra eiendom, var at panthaveren ikke kunne erverve odelsrett, og at pantsetteren, eieren, hadde løsningsrett. Det kunne være satt en løsningstid for b., f.eks. 6 åremål, dvs. 18 år, og da ofte slik at pantet ikke kunne løses i løpet av tidsrommet. Ble det ikke løst i rett tid, gikk det over til å bli panthaverens fulle eiendom. Men ofte var ingen frist satt, og hvorledes forholdet da ble avviklet, er ikke klart. Dokumenter om b. kalles pantebrev. De er i formverket beslektet med skjøter (s.d. ), og ble gjerne tinglyst som dem.

B. ble fortrengt av under-p. i tiårene rundt 1700; det holdt seg lengst i avsides bygder. I 1800-årene ble b. tatt opp igjen i indre strøk på strekningen Mjøsa-Vest-Agder, men i mer beskjedent omfang. Dokumentene kalles dels pantebrev, dels bruksobligasjoner. De var utstedt for lang tid, ofte 99 år, men opptil 1000 år forekom. Den faktiske bruk av pantet var nå formålet. B. gjaldt ofte eiendomsparseller som ble skilt ut som egne bruk, og transaksjonene var helst kamuflerte eiendomsoverdragelser; slik unngikk man påbudet om skylddeling og risikoen for odelspåtale.

II. Den andre hovedformen av p. er under-p. Betegnelsen finnes sporadisk på slutten av 1500-tallet, men da (og av og til senere) anvendes den ensbetydende med bruks-p. Det egent­lige u. ble først noenlunde vanlig en tid etter 1650, og bredte seg da utover fra byene, dit det var kommet fra Danmark og Nord-Tyskland. Fullt utviklet skiller det seg klart fra bruks-p. Istedenfor jordleie får p.haveren årlig rente etter en bestemt rentefot, p.setteren beholder eierens disposisjonsrett, og står fortsatt som eier i matrik­ler o.l., uten hensyn til gjeldsbyrden. I senere tid er dokumenter om slike transaksjoner gjerne kalt p.obligasjoner, men betegnelsen p.brev forekommer også her, og var mer vanlig i den eldste tiden.

Utbredelsen av under-p. har nær sammenheng med overgangen til bondeselveie. Kjøperne dekket sitt kapitalbehov for en stor del gjennom p.obligasjoner; bruks-p. ville ha gjort dem til landskyldbetalende leilendinger. Långiverne foretrakk p.obligasjonene, fordi de ga bedre renteinntekter enn landskylda. Under-p. var imidlertid ikke begrenset til fast eiendom, men ble også gitt i skip, i tømmer og endog i løsøre. Det siste ble forbudt i 1857. Også p.obligasjoner ble tinglyst, trolig med større konsekvens etter hvert.

III. Hånd-p. betegner oftest løsøregjenstander som overlates p.haveren til sikkerhet. K.J.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med ev. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.