Agrarfascisme
Agrarfascisme, også kalt bondefascisme var i Norge en egen og mindre retning innen Nasjonal Samling som vektla bondens og landbrukets betydning for den nasjonale identiteten, og at denne sektoren måtte være styrende for landets politikk. Agrarfascismen kjennetegnes av en autoritær antiparlamentarisme, odelsbonderomantikken og rasetenkning.
Ordet
Prefikset agrar brukes om noe som angår jordbruk eller jordbrukere, mens begrepet fascisme er en samlebetegnelse på flere, beslektede politiske ideologier og bevegelser som har høyreekstremisme, autoritarianisme og ytterliggående nasjonalisme til felles.
Slektskap
Agrarfascismen hadde et slektskap med den tyske nasjonalkonservative og bonderomantiske völkisch-bevegelsen og Blut og Boden-ideologien.
Denne stammer fra en jordbruksideologisk overbevisning om sammenhengen mellom bonden og hans jord, og en mærmest mytisk sammenheng mellom folket, dets bosettingsområder og nasjonen. Dette var et tankesett som var utbredt i flere europeiske land, hvor bonden ble romantisert, idealisert og sett på som en livsbejaende kraft, i motsetning til det moderne og fordervete livet i byene.
I Norge
I de politisk urolige økonomiske nedgangstidene i 1920- og 1930-åra oppsto det flere ytterliggåendee politiske retninger, også på den politiske høyresiden. Den økonomiske depresjonen på landsbygda medførte et stort antall tvangsauksjoner, og etablering av støtteorganisasjonen Bygdefolkets krisehjelp. Det var en uenighet om hva som kunne bringe bondestanden ut av dette uføret.
Også Julussakonflikten i 1927 synliggjorde den politiske spittelsen og poarisering blant skogsarbeiderne mellom streikende organisert i Norsk Skog- og Landarbeiderforbund og streikebrytere i såkalte «frie arbeiderlag», støttet av Den Nasjonale Legion som også var ved Austmarkakonflikten på den samme tiden. Mange av arbeiderne i begge leire hadde også små gårdbruk, ofte i store økonomiske problemer.
På den ytterste politiske høyrefløyen oppsto også en agrarfascistisk tenkning i deler av den norske bondestanden i åra før krgen, og denne politiske retningen splittet bøndene.
I agrarfascistisk tenkning ble odelsbondestanden sett som det sunne og rotekte befolkningselement i den norske nasjonen. Den utgjør landets naturlige aristokrati med en slags herrerett til landet. I forlengelsen av dette sto retningen for en autoritær, rasistisk og rasehygiensk politisk linje.
Særlige eksponenter for denne retningen var Ivar Sæter (1864–1945) og Olga Bjoner (1887–1969).
Kilder og litteratur
- Lunde, Jon Vegard. Hjemmefronten på Hedmarken og i Østerdalen. B. 1 : Motstand og ikke-motstand : 1940-42, særlig ss. 73–78. Utg. Lunde pressetjeneste. Lillehammer. 1998. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Feiring, Trond: «Bondefascisme og skogsbygdsfascisme. NS i Tolga og Elverum under krigen» i Årbok for Glåmdalen 1989, s.71-86, utg. av Austmannalaget, Elverum 1989. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Meyer, Bjørn Steinar: Førerkvinnen. Sandnes, 2017. ISBN: 978-82-8233-426-6. Digital versjon på Nettbiblioteket
- En skremmende beretning om agrar-fascisme, Nationen, 8. oktober 2017
- Reaksjonær samling: Om agrarfascisme og mørke strømninger i Kristen-Norge med Terje Emberland, podcast, Til barrikadene, 11. februar 2026