Fattigkommisjon

Fattigkommisjoner ble oppretta i byer og prestegjeld fra midten av 1700-tallet, og hadde ansvaret for å føre tilsyn med fattigstellet. I byene var det magistraten som var ansvarlige for kommisjonene, mens det på landsbygda gjerne var sokneprest og lensmannen, som i sin tur var underlagt amtmannen. I 1845 ble de underlagt herreds- eller bystyrene, og fortsatte sin virksomhet som kommunale organer. Først etter andre verdenskrig ble det vanlig at fattigkommisjonene endra navn til forsorgsstyre og etter hvert sosialstyre. I dag er de praktiske oppgavene primært lagt til sosialkontorene, som er kommunale, men inngår i NAV, mens styret av dette ligger under helse- og sosialstyrer på kommunalt nivå.

Historie

I middelalderen var det primært kirka som drev arbeid for fattige. I byene fant man hospitaler, og på landsbygde ble en fjerdedel av tienden, bondeluten, satt av til fordel for fattige. I Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 het det at de som ikke hadde slektninger med tilstrekkelige midler skulle forsørges på omgang på gårdene i bygda. Dette ble kalt husgang, og utvikla seg til legdssystemet.

Etter reformasjonen var kirkas mulighet til å hjelpe fattige sterkt svekka, ikke minst i byene der klostre ble oppløst og hospitalene derfor fikk langt dårligere vilkår. Det ble også jobba hardt for å avskaffe bondeluten. I Christian IVs Norske Lov fra 1604, som i stor grad var en oversettelse av Landslova, ble de gamle bestemmelsene allikevel videreført. Noe senere i Christian IVs regjeringstid (1588–1648) ble det bestemt at hvert sokn skulle bygge fattighus, og at det skulle settes opp en fattigblokk, ei bøsse der man kunne gi almisser. Om dette noen gang ble gjennomført er usikkert, og det er lite trolig at alle sokn hadde et eget fattighus på noe tidspunkt. Holdningene til fattige endra seg også, og fra midten av 1600-tallet begynte man å bygge tukthus der de skulle lære seg å arbeide, men som i praksis fungerte som straff for fattigdom.

Rundt midten av 1700-tallet begynte staten å erkjenne ansvaret for å organisere et forsorgsvesen. Det kom en rekke resolusjoner gjennom århundret, og et av resultatene av disse var opprettelsen av fattigkommisjoner.

Organisering

Fattigkommisjonene ble fra starten underlagt stiftsdireksjonens kontroll. I byene sto man nokså fritt til å organisere dette, men det vanlige var at soknepresten og et medlem av magistraten satt i kommisjonen. I tillegg kunne de ha med seg noen av de eligerte menn, eller magistraten kunne oppnevne andre borgere. På landsbygda var det gjerne soknepresten og medhjelpere, lensmannen og to menn som ble utnevnt av amtmannen etter forslag fra fogden. Det var ikke uvanlig at fattigkommisjonen var identisk med skolekommisjonen, og de omtales derfor også som bygde- eller sognekommisjoner.

I byene ble det oppretta fattigkasser for å dekke utgiftene, og pengene i disse kom primært fra legater, inntekter fra jordegods og frivillige gaver. Allerede i 1740-åra ble det klart at man også måtte spe på med noe skattepenger. Noen byer innførte en fattigskatt, og nokså raskt ble dette bestemt som et nasjonalt tiltak. For å kreve inn denne skatte ble det utnevnt taksérborgere.

På landsbygda innførte man det danske legdssystemet. En legd er ei gruppe gårder eller en større gård som skulle utføre eller finansiere noe, og systemet ble også brukt i forbindelse med for eksempel militær beredskap (soldatlegder). Fattige ble, som under middelalderens husgang, sendt på omgang mellom gårdene. Plikten til å ta imot fattige var i utgangspunktet basert på landskylda. Man kunne kjøpe seg fri ved å betale en fast avgift. De som ikke var bønder, for eksempel håndverkere og handelsfolk, kunne ble ilagt en fattigskatt som i byene.

I 1845 kom en ny lov om fattigstellet, som plasserte fattigkommisjonene som en del av det kommunale selvstyret, underlagt herredsstyret. Kommisjonene fikk da rett til å utlikne skatt og å fordele midler. En ny lov fra 1863 begrensa retten til å utlikne skatt, og ble av mange sett som et tilbakeskritt for fattigvesenet.

Etter andre verdenskrig begynte man å endre navn og omorganisere kommisjonene. For eksempel skifta Oslos fattigkommisjon navn til Forsorsstyret i 1948 og til Sosialstyret i 1964. I 1988 ble det hele lagt over til Helse- og sosialkomiteen i Oslo bystyre. Andre kommuner har hatt en tilsvarende utvikling.

Kilder og litteratur

• Fattigkommisjon i Norsk historisk leksikon.
• Fattigvesenet på Wikipedia på bokmål og riksmål.