Statsborgerskap
Statsborgerskap er et rettslig bånd mellom en stat og en person, som utløser både rettigheter og plikter. Vanlige rettigheter er oppholds- og arbeidsrett, stemmerett, valgbarhet og retten til pass. Av plikter er verneplikt vanlig, og i enkelte land er det også stemmeplikt ved valg. På Lokalhistoriewiki er det naturlig å fokusere på norsk statsborgerskap; for informasjon om statsborgerskap i andre land, se litteraturoversikten nederst i artikkelen.
Innfødsrett
Innfødsrett er den vanligste måten å oppnå norsk statsborgerskap på. Det er ikke det samme som statsborgerskap - man kan ha innfødsrett uten å være norsk statsborger, og man kan være norsk statsborger uten å ha innfødsrett. Det er uansett naturlig å starte med dette konseptet i en oversikt over norsk statsborgerskap.
Som navnet antyder handler det om å være innfødt. Dette er ikke definert ut fra etnisk opphav, men ut fra foreldrenes statsborgerskap. Det er i dag to grupper som får innfødsrett:
- Den som er født i Norge med minst én forelder som var norsk statsborger ved fødselstidspunktet, og som dermed fikk norsk statsborgerskap ved fødselen.
- Den som er født i utlandet med minst én forelder som var norsk statsborger og ikke borger i annet land, og som dermed fikk norsk statsborgerskap ved fødselen.
I tillegg kommer:
- Personer som er naturalisert, eller meddelt innfødsrett, gjennom stortingsvedtak. Dette forekommer i praksis ikke lenger, da det ikke har noen praktisk funksjon under dagens lovgivning.
Innfødsrett ble innført i dansk-norsk lovgivning i 1776, og ble videreført i Grunnloven av 1814. Hensikten var å demme opp for at det ble for mange med utenlandsk bakgrunn, og særlig tysk, i statsforvaltninga. Derfor var det tidligere slik at bare den som hadde innfødsrett og statsborgerskap kunne besitte embeter. For å gjøre det mulig for utenlandskfødte å få embeter der det var ønskelig, kunne Stortinget naturalisere personer gjennom enkeltvedtak. I dag er dette endra, slik at man også kan ha embeter etter ti års botid i riket, og dermed faller behovet for stortingsvedtak bort. Det er også unntak for universitetsembeter, legeembeter og konsulembeter, der det ikke er krav til botid. For å bli statsråd må man ha norsk statsborgerskap, men ikke nødvendigvis innfødsrett.
Mens man kan si fra seg eller miste statsborgerskapet, vil innfødsretten beholdes. Ved søknad om å gjenoppta norsk statsborgerskap vil dette kunne føre til en noe enklere saksgang. Innfødsretten var blant annet svært viktig for nordmenn som vendte tilbake etter lengre opphold i USA og andre land i perioder med mye utvandring.
Ervervelse av statsborgerskap
Det er to hovedprinsipper for hvordan man får statsborgerskap: Jus solis, det vil si fødsel i riket, eller jus sanguinis, det vil si ved avstamning. I Norge er sistnevnte regelen; dersom man har minst én norsk forelder får man norsk statsborgerskap ved fødselen. Dette er også utvida til å gjelde ved adopsjon av barn med utenlandsk statsborgerskap.
Det finnes ett unntak der man følger jus solis, nemlig hittebarn som blir funnet i Norge. Dette skjer heldigvis ytterst sjelden i dag, men dersom et barn blir funnet og foreldrene er ukjente, vil barnet få norsk statsborgerskap inntil noe annet eventuelt blir tilfelle.
For de som ikke har norsk statsborgerskap fra fødselen er det mulig å søke. Hovedregelen er at personen må ha oppholdt seg lovlig i Norge i minst sju år i løpet av en tiårsperiode, at man har gjennomgått obligatorisk norskopplæring og at man ikke er dømt til frihetsstraff eller annen særreaksjon som følge av et straffbart forhold. Borgere i nordiske land har en noe annen prosess, og der er kravet bosetning siste sju år, at man har fylt 18 år og at man ikke har blitt straffedømt i løpet av de sju årene.
Rettigheter og plikter
Norsk statsborgerskap utløser visse rettigheter. Man har automatisk arbeids- og oppholdstillatelse i riket, og også en lovfesta rett til å reise inn i Norge uavhengig av eventuelle andre restriksjoner. Mens stemmerett i kommunestyre- og fylkestingsvalg er avhengig av botid, er stemmerett i stortingsvalg avhengig av statsborgerskap. For å inneha embete må man enten ha statsborgerskap og innfødsrett, eller statsborgerskap og ti års botid i riket. For å bli statsråd og være valgbar til Stortinget må man ha norsk statsborgerskap, men ikke nødvendigvis innfødsrett. Enkelte rettigheter er i større grad knytta til opphold i riket enn statsborgerskap. Dette gjelder blant annet rettigheter i Folketrygden, der norske borgere kan falle ut av støtteordninger dersom de ikke lenger bor i riket og opprettholder sine rettigheter.
Av plikter er det særlig verneplikt som er sentralt for norske statsborgere.
Tap av statsborgerskap
Norske borgere som erverver annet statsborgerskap mister som hovedregel sitt norske statsborgerskap. Dette er i endring, i og med at det siden 2020 har vært større mulighet for dobbelt statsborgerskap, se under.
En person som har fått innvilga norsk statsborgerskap etter søknad kan miste dette dersom det viser seg at det ble begått straffbare handlinger i forbindelse med at statsborgerskapet ble innvilga. Det vanligste tilfellet er at en person har gått under falsk identitet eller har oppgitt andre uriktige opplysninger, og dermed har opphold seg i Norge ulovlig. Man kan ikke miste det norske statsborgerskapet dersom dette fører til at man blir statsløs.
Dobbelt statsborgerskap
Muligheten for å ha dobbelt statsborgerskap er nokså vanlig, men i Norge har man vært restriktive med dette. Det har lenge bare vært to hovedunntak:
- Den som har norsk innfødsrett og dermed norsk statsborgerskap fra fødselen, og samtidig statsborgerskap fra annet land fra fødselen. Dette vil typisk være barn av én norsk forelder og én forelder med statsborgerskap i et land med tilsvarende regel som Norge, eller barn av minst én norsk forelder født i et område som har territorialrettprinsippet (f.eks. Irland eller USA).
- Den som får norsk statsborgerskap etter søknad, og som har statsborgerskap i et land som ikke tillater at man frasier seg statsborgerskapet (f.eks. Iran).
Fra 1. januar 2020 har det vært utvida mulighet til å ha dobbelt statsborgerskap.
Ansvar
Da Norge fikk sin første egne lov om statsborgerskap i 1888 ble ansvaret lagt til Justisdepartementet. De hadde ansvaret, fordelt på ulike kontorer gjennom åra, helt til 1988 da Utlendingsdirektoratet ble oppretta og tok over ansvaret for tildeling av norsk statsborgerskap.