Østerland og Malmø not laksefiskeri

Østerland og Malmø not laksefiskeri ligger ved utløpet av Mandalselva. Området er på ca. 21 mål og har gnr. 38/1 og 39/10. Laksefisket her har foregått der i flere hundre år. Eierne har vekslet med tidene: Kirken, Asdal-godset, byborgere og gårdeiere i Halse og Holum. De som i dag har rettighetene til Østerdal og Malmø not laksefiskeri, er etterkommere etter den siste gruppen.

Laksefiskere ved Torkelsnot.

Fangstfortegnelser

Mandal ble ladested på 1800-tallet og fikk bystatus i 1921. I 1929 fikk ladestedet eget byvåpen: 3 lakser på blå bunn. Samme år satt seilskutekaptein og bonde Guttorm Olsen Ihme (1864–1949) på gården sin på Ime og oppsummerte dette årets laksefiske på Østerland, Berge not. I boken, som har opptegnelser siden 1842, skrev han for året 1929 inn 25 laks, 12 sveler, totalt 93 kg. Dette ble siste året han skrev inn i fortegnelsen. Bestefarens fortegnelse fra 1844 var langt mer imponerende: 9500 kg  laks og sveler på Berge not alene.

Anna Skjævesland Ihme (1902–1996) har fortalt dette om sin far Guttorm:

Far var veldig interessert i laksefiske. Laksefiske for han hadde sin storhetstid fra 1880 til 1910. Når de skulle ut til Østerland, så spaserte de fra Ime til Hollekleiva. Der lå notbåten som de rodde ut til Østerland med. Alle mennene hadde med seg hver sin notetine med mat. Det var stadig en liten kamp mellom mennene om hvem som hadde den beste og gjeveste notetinen med mat. Notetinen skulle vare i flere dager. De dro avsted søndag kveld, og kom tilbake på lørdag kveld kl.18:00, da var laksen fredet frem til mandag. Straks noten var satt, så kom notetinen frem, men det hendte ofte at de så vidt fikk begynt med å spise, før nota måtte trekkes igjen. Enkelte ganger måte de dra nota 30 ganger på et døgn. Det er ingen annen enn de som har sett eller tatt i den svære laksenota, som aner hvilken arbeidsytelse det var. Det ble også fisket om natten, da gikk en mann vakt, mens de andre sov til deres tørn kom, eller til et rungende "DRAAAA" kom fra vaktmannen. Da var det bare å komme seg opp og ut for å trekke nota. Far fortalte at "Øvrigheten" i Mandal var sinte på fiskerne ved Østerland for at de kastet stein i elveløpet. Dette ble gjort av fiskerne for å skremme laksen inn i nota. Engang var "Øvrigheten" ute for å nekte de å kaste steiner. De var redde for at innløpet av elva skulle bli så grunn at store seilskuter ikke ville klare å komme inn. Den dagen satt ingen ringere enn Søren Jaabæk i kjellen (Laksestigen). Da Søren så at laksestimen kom ropte han kast, og da "Øvrigheten" fikk se hvorfor de kastet steiner og at det var selveste Søren Jaabæk som stod bak det, innså de at de ikke kunne nekte laksefiskerne å gjøre det. Utsiktsmann på krakken og Laksestigen Jeg husker da far kom hjem fra nota, da hadde han nesten alltid tinen på ryggen,  støvlene foran rundt nakken, og opp av støvlene stakk hodet av laksen som han hadde med seg hjem. Når far kjørte melken til Mandal, så måtte han alltid stoppe på brua for å se om det var noe liv ved Østerland, og om laksen gikk opp i elva.

Olaf Øya, som vi senere skal komme tilbake til, fortalte at i notetinen kunne det være: En stor grov stomp (langt ovnsbakt brød bakt på surdeig), en eske smør, en eske knøost (skarp ost av sur, skummet melk), pannekaker og noen kalde poteter.

Eierforhold

I 1690 ble full fjerdepart ved Østerland (4/16) verdsatt like høyt som gårdene Skinsnes, Ime, Jaabek og de tre Berge-gårdene til sammen. På Støa i Holum ble gården verdsatt like høyt som laksefiske ved Østerland. Da det ble skiftet der rundt 1870, kunne den eldste sønnen velge om han ville ha gården eller parten med laksefiske på Østerland.

Historien rundt eierforholdet for fiske på Østerland og Malmø Not er delvis kjent, men komplisert. Tradisjonen sier at Østerland og Malmø Not opprinnelig er utgått ved arv fra Skinsnes gård.

Gårdene rundt Mandalselvas utløp på Østerland og Vesterland (Halshaug, Ime, Jaabæk, Skinsnes, Møll m.m.) var i middelalderen del av Asdalsgodset ved Arendal, sist eid av Fru Eline til Asdal og hennes datter Sigrid.

I seinmiddelalderen hadde flere store gårder nå overtatt mange av fiskepartene på Østerland. Mot slutten av 1600 tallet var oppdelingen så innviklet, at eierne måtte ha lokale representanter som tok vare på deres interesser.

Dette medførte at eiere som bodde langt vekke solgte nå sine parter til folk som bodde i nærheten og som kunne dette fiske. Bønder fra Berge, Ime, Holum, Sandnes, Sodeland, Stusvik og Byborgere kjøpte seg nå inn. Men det var også slik at mange bønder satte sine lakserettigheter i pant til Byborgene, og som de senere ikke klarte å innløse, med det resultat at lakserettigheter forsvant ut av gårdene. En av de meste kjente Byborgerne var Tørris Christensen Nedenes, "Laksekongen" og "Kongen av Mandal". Tørris var født 10.mai 1664 på Nedenes Kongsgård i Arendal. I 1684 blir han gift med Karen Mortensdatter Als fra Bodene i Mandal. Karen var datter av Morten Als og Cathrina Geertsdatter. Tørris bodde på Østre Berge i sin ungdom, der var han plassert hos Oluf Lauritzen Berge (1605-1681) for å lære handel og forretningsskikk.

Tørris Christensen Nedenes kjøpte  Halshaug gård i 1702, samt gårder på Jåbekk, Ime og Skinsnes. Med disse gårdene fikk han lakserettigheter i elva og ved elvemunningen på Østerland. Tørris Christensen var dermed en stor eiendomseier både på østsiden og vestsiden av Mandalselva. Hus og bygninger som han hadde på Jåbekk brant dessverre ned i 1712. Han bodde ikke der fast, da han hadde hus i De Danske Bodene i Mandal og i Christiansand by. Tørris Christensen Nedenes døde i 1721.

Notlag fra slutten av 1700-tallet

Fra slutten av 1700 har Østerland Fiskeri vært delt inn i fire notlag, alle fra Halse og Holum, og kalt for Companier. Disse Companier var:

• Borger Not
• Franske Not
• Norske Not
• Grå Not

Siden det var fire fiskerier eller notlag på Østerland, var fisket delt i 4 parter. Hvert lag eide 16 parter, totalt 64 parter. Det falt 4/16 på hver fisker eller gård, siden det var fire mann i notbåten. Om noen så hadde 1/16, så fisket han hver fjerde fiskedag.

Guttorm Olsen Ihme skrev dette i sin notatbok om de fire Companier på Østerland:

Berge Not, eller som det i det daglige kaldes Det Franske Compagniet, De Grå, Borgene og de Norske. Hvor disse navne er kommet fra kan ingen sie. Eller ingen af de gamle oplyser om hvordan disse navne har sin opprinnelse.

Det er i midlertidig flere meninger om opprinnelsen på disse navnene.

Det franske Compagniet

Vi kan ta for oss teorien bak navnet Det franske Compagniet eller De franske.

Christine Cathrine Lauritsdatter Undal (1662-1745) var datter av Laurits Andersen Undal (1631-1703), som var lagmann i Holum fra 1655 til 1703. Laurits Andersen Undal var sønn av toller Anders Johnsen som bodde på tollstedet Snig og fra ca. 1639 på Unnerøy i Audnedal. Anders Johnsen kom opprinnelig fra Karlskrona i Skåne. Borgere i Karlskrona hadde privilegium til å drive handel i Mandals len. Anders Johnsen kom til Agder som handelsfullmektig og er nevnt i 1621. Omkring 1626 var han blitt toller i Lister len. Han drev en omfattende handelsvirksomhet og hadde leveranser av eiketømmer til flåten. Da Kristiansand ble grunnlagt i 1641, slo Anders Johnsen seg opp som kjøpmann i den nye byen.

Laurits Andersen Undal ble gift i 1655 med Marta Augustinusdatter, som var datter av den forrige lagmann i Holum, Augustinus Olufsen og som hadde embetet fra 1632 til 1655. Han overtok den gamle lagmannsgården Holme, men ble boende i Kristiansand. Undal eide på det meste 74 gårdparter på forskjellige steder, mange av dem med fiskerettigheter langs Mandalselva. Mange av eiendommene fikk han i arv fra sin kone Marta. Undal drev også sagbruk på Holmegård, Fiskå og i Hanneviga.

Torkels not

Undal var i 1661 ansett som den nest rikeste borger i Kristiansand. Inn i denne velstående familien spaserte den unge franske offiseren Pierre de Ferry inn og giftet seg med datteren Christine Cathrine Lauritsdatter i 1685. Major Peter de Ferry ble i 1707 kommandant over Kristiansand og Fredriksholms festninger. Da Pierre de Ferry døde i 1730, eide hans etterkommere før år 1800 hele 1/4 av Østerland og Malmø Laksefiskeri. Antagelig fisket ikke familien de Ferry selv, men leide inn mannskap for å drive fiske. Derav kanskje at navnet på notlaget ble Det Franske Compagniet eller De Franske.

Familien de Ferry solgte sine parter i Østerland i 1810. Rundt 1814 gikk det ille med de fleste byborgerne i Mandal og Kristiansand. Bønder fra Berge, Ime, Holum, Sandnes, Sodeland, Stusvik osv. kjøpte seg da enda mer opp.

Med årene ble Det franske Compagniet hetende for Berge Not, som på slutten av 1800 hadde følgende gårder som eiere:

• Tønnes Caspersen Holleklev, 3/16, Gnr.40,Bnr.25 & 33. (Holleklev)
• Ole Guttormsen Ihme, 3/16, Gnr.40, Bnr.24 (Ime)
• Per Tørressen Jaabæk, 4/16, Gnr.37, Bnr.1,2 &15 (Jåbekk)
• Teodor Kristiansen Berge, 4/16, Gnr.41, Bnr.13 (Vestre Berge)
• Ole Fredriksen Berge, 1/16, Gnr.41, Bnr.1 (Vestre Berge)
• Anders Fredriksen Berge, 1/16, Gnr.41,Bnr.2 (Vestre Berge)

De Norske og De Grå

Når et lag het De Franske, så måtte det jo være en motpart, og det ble De Norske. Hvem Borgerne var, er vel gitt. Da er det bare ett lag igjen, og det var De Grå, som da ble resten! Fra nå av ble partene knyttet til gårdene, så det var sjelden at de kom på handel så lenge det foregikk fiske.

Noteplassene

Gunnleiv Kaddan har tegnet inn det forskjellige noteplassene som tilhørte Østerland og Malmø Laksefiskeri. Kaddan var i mange år formann i fiskeriet og en ivrig forkjemper for å holde de gamle tradisjonene på Østerland i hevd. Noteplassene i elvemunningen var og er: Svege not, Thorkilds not, Yste not, Bakme not, Nua not og Orms not. I tillegg Kvislegarden (nedlagt) og Malmø Not som lå under Østerland.

Fiske på Østerland var såkalt fiske med dragnot eller stø nøter ved hjelp av laksekjellene. Oppover i elva var det mest vanlig med kastenøter, som etter kastet ble dratt raskt inn.

"Kjell-dagen" var alltid lørdag midt i mai. Da skulle de tre kjellene reises opp, to til tre på Østerland og en på Nua. Høydene på kjellene var omtrent på 17-19 meter. Når utkikksmannen hadde gått opp trappene, satte han seg på "satreia". Her hadde han full oversikt når laksen kom. Når sola sto imot, gikk utkikksmannen ned til notbåten, og sto da på en mast med et tre på tvers, som kaltes "krakken". Tønnene eller dobbene lå omtrent 7-8 meter fra land, og lengdene på nota var omtrent 70 meter.

Når det gjelder Malmø Not, så skriver tidligere formann for fiskeriet Ottar Helleren, følgende til kommunen i 1981:                

Vi har rett til notedrag langs Malmølandet med bermeplass utfor bunkersen. Der er også anledning til å løpe med notelina inn over land, for å få nota fort inn. Det skal visstnok også være anledning til å ha en liten bu stående i dette området. Det er også en forutsetning at det holdes igjen et belte på 5 meter mot elva til fri ferdsel.

Mye har skjedd med handelsstedet som gikk under navnet Vester Risøer på 1300-tallet, og som på 1700-tallet hadde laksefiske og trelasthandel som viktige inntektskilder. Full handelsrett ble gitt i 1779.

Fiskerettigheter

Noe som kanskje ikke er kjent for alle, er at munningen av Mandalselva har vært noen annerledes enn i dag. Laurits Fuglevik har i Agder Historielags Årsskrift fra 1933 en utførlig beskrivelse av dette. Den korte versjonen er at etter en voldsom flom grov hovedløpet seg inn mot Møllebakken/Kastellodden, slik at elva fikk to utløp: Vesterløpet (der Sjøsanden er i dag) og Østerløpet. Lakserettighetene ble dermed endret og landeiere tok til seg nye rettigheter. Det fulgte en rekke laksedommer, og brev helt fra 13-1400 tallet og frem til 1700-tallet om lovlig/ulovlig fiske ble trukket fram. Utover 1500-tallet ble Vesterløpet sakte fylt opp av sand, og utpå 1600-tallet var Østerløpet det eneste dype utløpet.

Ett stridstema ble at fisket i elvemunningen fra Østerland, Halse, Skinsnes og opp elven ødela for fisket nord for Holum. To brev fra kongen i København foreligger og en stor dom fra år 1600: ”Commissionærenes dom" eller ”De fire Herrers dom”, som ble tatt opp igjen til doms i år 1690. Tørres Jaabæk oversatte dommene i 1903, en kopi ligger på Ime gård og den håndskrevne originalen ligger hos Gunnleiv Kaddan på Ro.

Her er et klipp fra "De fire Herrers dom" fra 1690:

Østerlands eiere la frem i Leirkjærs tingstue følgende : Så som vi er innstevnet av Claus Gjertsen og de opplands menn ved våre fiskerier udi Østerland så vel Kvislegården og Gunder Gammelsen gård samt Malmø not erkjenner vi ingen urett begått etter de 4 "Comisairenes dom" fra år 1600, nå 90 år siden. Mandal 4. juli anno 1690. Signert: Thore Skagestad, Ole Aanonsen, Nils Håland, Gulik Høgsås,Torbjørn Hjorteland, Jens Skoie, Torkild Skogsfjord, Hans Tofte, Gulik Skogsfjord, Ole Thronsen, Bjørn Lundevig, Peder Tjortedal, Aadne Imen, Nils Rødberg, Rasmus Håland, Ole Egeland, Ole Børresen, Jørgen Berge ,Ole Ro, Ole Tofte, Peder Spilling, Siver Hageland, Gieru Landø, Ole Kvafjord og Joen Skagestad.

Helgefredning av laksen ble vedtatt på vårtinget i 1559 på Kalleland. Tilstede var fogd i Midtsyssel, Hans Borre. Nøter etc. skulle tas på land lørdag ved solnedgang til soloppgang mandag morgen.

I nyere tid har det også vært konflikter hvor laksefiskerne på Østerland har vært involvert og kjempet for gamle fiskerettigheter, som går helt tilbake til 13-1400-tallet. Den største enkeltsaken var mot VAE på 1960 tallet, hvor erstatnings sak ble reist i forbindelse med regulering av Mandalsvassdraget og skadene påført fiskeriene. Dette utviklet seg til å bli et av de største skjønn som er holdt på Sørlandet. Østerland fiskeri og Mandalsvassdraget Fellesfløtning hadde engasjert Overrettssakfører Ole Jacob Ree fra Mandal. Herredsrettens vurdering endte opp med en erstatning til Østerland Laksefiskeri på kr 81 600,- for de skader VAE’s regulering hadde påført laksefisket.

Den fjerde desember 1970 var det årsmøte i Østerland Laksefiskeri på Bondeheimen i Mandal. Arne Manneråk var formann i styret det året. Der ble det opplyst at fire av fiskeriene - Nua, Bakme, Svege og Ystenot - var bortleid denne sommeren. På årsmøtet året etter i 1971, var det flere saker som bekymrer styret i Østerland Laksefiskeri. De vedtok å sende en protest mot den planlagte utvidelsen av slippen på Kirkeodden. Styret var av den oppfatning at innsnevringen av elveløpet ville forandre strømforholdene og ødelegge for fiskeriet på Svege Not.

Fra gammelt av var Kirkeodden også en av plassene hvor nota ble tatt inn på land for tørking. På eldre bilder kan en se at det er montert en stor garnvinne på Kirkeodden. Stedsnavnet kommer av at innbyggere fra Halse fortøyet sine båter der når det var kirkegang.

Laksefiskeriet har rett til nottrekk fra området ved tidligere Garveribrygga på Malmø og langs elvekanten. Her var det nå interesse for å anlegge båtplasser. Det ble vedtatt å kontakte grunneiere og kommunen for å gjøre dem oppmerksomme på rettighetene. Østerland Laksefiskeri hadde nettopp fått avsagt dom i byretten i en sak anlagt av Mandal Slip & Mek. Verksted A/S, hvor Østerland Fiskeri ble uberettiget til ethvert fiske med faste redskaper utenfor bedriftens område, Kvisslegarden. De anket saken til Agder Lagmannsrett, og den 5. mai 1972 falt det dom som likevel ga Østerland Fiskeri rett til å fiske med redskap på Kvisslegarden. Kvisslegarden er nevnt så langt tilbake som i 1690 og tegnet inn på et kart fra 1749. Etter dommen i lagmannsretten ble det en minnelig ordning mellom partene. Østerland Fiskeri fikk kr 47 500,- for salget av Kvislegarden til Mandal Slip & Mek.Verksted.

Neste kamp ble Mandal kommunes planer om å slippe avløpsvannet fra kloakkanlegget i Mandal ca. 6 meter fra Piren ved utløpet av Mandalselva, dvs. rett ovenfor Torkelsnot. Mandalselvens Fiskeriforening, som representerte fiskerieierne langs hele Mandalselva på den tid, uttalte:

Våre rettigheter i denne forbindelse består i at intet uten de lovlige fiskeredskaper må hindre laksens gang fra fjorden og opp i elva som langt som den naturlig vil gå. Med denne dødsproppen i elveoset vil fiskeriene i dette området bli totalskadd, mens de øvrige fiskeriene langs elva vil bli vesentlig forringet.

I 1974 stoppet formannskapet i Mandal disse planene.

Østerland Fiskeris betydning for lokalsamfunnet

For å få forståelse for hva Østerland Fiskeri har betydd for Mandal og tidligere Halse og Holum, må man gå langt bakover i tid. Da forandring av elveløpet gjorde det dypere, kom omkring 1630 den første bebyggelsen i Mandal, De Danske boder ved Skottehola, på vestsiden av elva. Fra toppen av Østerland, som har gnr. 38/1, er det utsikt både mot Nua og mot kjellene. Fangstoppgavene viser at det må ha vært stor aktivitet her flere hundre år tilbake i tid. 

Søren Jaabæk (1814-1894) oppga fangstoppgaven for 1884 til lensmann Simonsen. Oppgaven er påtegnet av Søren Jaabæk og datert desember 1884. Dette året ble det fisket 1412 lakser og sveler på Østerland, med en samlet vekt på 7676 kilo. Det gir en gjennomsnittsvekt på over 5 kg pr. fisk. Salgsprisen pr. kilo i 1884 var kr. 1.10,- som innbrakte totalt kr. 8439,-. Det ville i dag (2021) ha tilsvart omtrent kr. 625 000,-. Laksekongene, som de med rette ble hetende, hadde rett på første benk i Mandal kirke.

Fra en notis i avisen Lindesnes: "Tirsdag den 6te juli 1880 var det en ualminnelig fiskedag i elvemunningen, ved det såkalte Østerlandsfiskeri." Denne dagen ble det nemlig, etter helt sikre kilder, fisket ikke mindre enn 141 laks og 517 sveler, i alt 658 fisker. Gad vite om slike florisante fisketider noen gang senere kommer igjen.

Alle notfiskeplasser er ikke lenger i bruk, da notfiske i elva ikke lenger er tillatt. Den første notplassen laksefisket ble oppgitt pga. små fangster, var Orms not. Deretter fulgte Bagme not, Nua, Ydste not, Svege not og helt til slutt Torkilds not i 1960 årene. Etter at notfiske på disse stedene ble oppgitt, ble de drevet fiske med garn flere steder på Østerland. Nå er de også forbudt.

Enkeltpersoners betydning

Lauritz Sverdrup Skjævesland og Abraham Brodersen

Det er flere personer som har hatt stor betydning for Østerland i nyere tid. En av dem er Lauritz Sverdrup Skjævesland (1891-1968). Hans olderfar på morsiden var Andreas Sodeland, med andeler i Østerland. Hans olderfar på farsiden var fra Fuskeland med fiskerett i Fuskelandshøllen. Hans foreldre var Stian og Andrea Skjævesland og de bodde i Brogaden 4 på Malmø. Han forteller selv i en artikkel i Fædrelandsvennen i 1955 at han som ungdom ofte var på Østerland og så på når de dro nota.

Lauritz fikk plass på kontoret til Abraham Brodersen etter konfirmasjonen. Kokeriet på Malmø, eller egentlig: "Norwegian Preserving Co., Mandal, Norway, Fabrikk for hermetisk conserverede Levnedsmidler", ble startet av Abraham Brodersen i 1866. Men allerede i 1859 var han en av de aller første i Mandal som begynte å eksportere fersk laks lagt i is. Han var også den siste av de gamle eksportører som eksporterte laks til utlandet. Det tok slutt i 1911. Mellom Sandskargata og Nordre Banegate ligger en gate som tidligere het Brenderigaten. Denne gaten fikk i 1935 navnet Brodersens gate.

Abraham Brodersen tilhørte en familie som i 200 år hadde sin virksomhet i Mandal. Hans far var Claus Brodersen, som var kjøpmann og hadde gårdsbruk på Ime. Lauritz Skjævesland skriver at han minnes Abraham Brodersen som en stor forretningsmann og ikke minst som en enestående sjef. Skjævesland jobbet med lakseeksport hos Brodersen i hele 7 år.

Lauritz Skjævesland forteller videre:

Nedenfor Piren var det en laksegard som hørte til Wattnes fiskeri. Rett nedenfor Mandal Slip stod Kvislegarden som hørte til Østerland. I elva utenfor Dedekamgården på Malmø stod enda en laksegård. Denne eide Cesilie Aanensen og fisket ble drevet av hennes svoger, kjøpmann Martin Jørgensen. Til disse laksegarder ble det brukt garn. På Soben, eller Laksesoben, som engang i tiden tilhørte Mandals Interessentskab var det også notfiske. I dag er det Marnar Bruk som står som eier. Ovenfor brua var det et notbruk på Skarvøy. Rett over omtrent på Malmø- siden, lå Malmø not tilhørende Østerland.

I Kleven var det to mann som drev med laksefiske: Andreas Edvardsen og Tobias Frivold. Edvard Lunde drev Gismerøy Fiskeri.

Abraham Brodersen var ikke den eneste fiske eksportøren i Mandal. De fire notlagene på Østerland leverte til hver sin mottaker. Borgerne leverte til Abraham Brodersen, Berge Not til Johan Simonsen, De Grå til O.B. Spettland og Norske Not til Tønnes Wattne/Johan Simonsen. Laksen solgte notlagene til dagens pris.

Etter 1900, da Abraham Brodersen var alene om eksporten, begynte to eksportører fra Kristiansand med hver sine oppkjøper i Mandal. Fra da av ble laksen solgt på auksjon før fiskesesongen begynte. Høystbydende fikk da tilslaget på en fast pris hele sesongen. De to lokale oppkjøperne var Olaf Carlsen Tregde og Otto Olsen Hoven. Olaf Carlsen Tregde er kanskje også kjent for at han i 1904 hadde den første motorbåt her i distriktet. Abraham Brodersen hadde kontrakt med Østerland i årene 1908-1911. Avtalen med lagene var at laksen skulle hentes på fiskeplassene ved 13-tiden, siden de største fangstene ble tatt rundt ved 11-tiden.                               

Lauritz Skjævesland skriver videre at det var han og Ole Willumsen som hentet fisken i de tre årene. Som nevnt eksporterte Abraham Brodersen fersk laks lagt i is. Mesteparten av laksen ble sendt til England og Tyskland. Laksen ble sendt med dampbåten D/S Søgne til Kristiansand, hvor den ble omiset og sendt videre med Wilson-linjens båter til markeder i Hull i England. Til Hamburg ble laksen sendt med Frederikshavn-båten og videre med jernbane. Lakseeksport var risikabel forretning. Særlig transporten av fisken, som måtte ha prima kvalitet når den nådde fiskemarkene. Prisen ble også satt i forhold til tilførselen, og kunne variere veldig. I begynnelsen og slutten av sesongen når tilførselen var mindre, lå prisene høyt over. Mens i månedskifte juni – juli nå tilførselen var stor, kunne salgsprisen ligge under det Østerlands fiskerne hadde fått.

Lauritz Skjævesland forteller videre at når laksen om morgenen gikk opp elva, stoppet den ved brua, og etter å ha lekt der noen timer stakk den til sjøs igjen og gikk så i tur og orden i nota ved Soben, Svege, Torkildsnot og Nua. Dette gikk som etter en klokke, hver dag kl.11:00. Det kom nye stimer senere på dagen, slik at de ble flere fangster, men storfangsten var rundt kl.11:00.

Olaf Syvertsen Øia

En annen stor laksefisker var Olaf Syvertsen Øia (1878-1970), gift med Todne Jørgensdatter Hauge (1883-1966). Olaf var født på Øya i Greipsland. Hans far var Syvert Olsen Øya (1843-1917) og hans mor Johanne Gurine Omundsdatter (1845-1919) fra Monen i Fodnebø.

Sikkert tilfeldig, men i 1905 kjøpte Olaf Øya gården på Ime med gnr.40/20 av Rasmus Tobias Torkelsen Sti, født i 1840, og som gikk under navnet Tobias i Mortensbua. I folketelling av 1875 oppgir Tobias å være gardskall og laksefisker. Ja, gården han kjøpte har stedssnavnet Mortensbua.

Nettopp her på østsiden av elva ved Ime drev Morten Baad, handelsmann og skipper i 1560 årene, stor handelsvirsomhet med bla. tømmer og laks. Dette til stor forargelse for borgerne av Landscrona som hadde handelsted med previlegium ved elvemunningen, De Danske Boder. Olaf Øya har fortalt til Lauritz Skjævesland at hans besteforeldre, som fisket ved Østerland før det kom bro over elva, sa at laksen kom til Østerland først i to tiden om ettermiddagen. Den hadde da pause og lekte oppe i elva ved Skarvøy, før den returnerte til sjøen igjen. Slik holdt den på, til den endelig gikk opp elva helt til Kavfossen i Bjelland. (Anadrom er et begrep som benyttes om ferskvannsfisk som regelmessig vandrer til havet på næringsøk og tilbake til ferskvann igjen for å gyte. At laksen går frem og tilbake og veksler mellom ferskvann og saltvann, er for å tilpasse seg ferskvannet).

Olaf Øya har i bladet Vår Arv, utgitt av Holum Historielag, fortalt om laksefisket i elvemunning og ved Østerland. Etter å ha fylt 16 år, fikk han plass blant de 16 faste fløterne ved Lindland bom. Rundt Sankthans-tider fikk fløterne 2-3 ukers pause, siden de fleste var småbrukere. Da avløste Olaf sin far Syvert Øya, som fisket ved sin part på Østerland. Olaf Øya fisket ved Østerland fra 1905 til 1953.          

Han forteller:

Da laksen kom inn fra sjøen tidlig om våren var den ivrig etter ferskvannet. Den var veldig interessert etter alt som forårsaket en ekstra strømvirvel, slik som odder og skjær gjør. En slik strømforandring hadde Nua skjær og odden som Torkelsnot ligger på. Vi som fisket kunne sitte på fjellet i de stille nattetimer og høre plask etter plask av fisk som "sprang" oppover elvemunningen. Den likte seg best når det var fjærestrøm, dvs. strøm mens havvannet synker.

Øya forteller videre:

Når fisket var slutt om høsten, ble alle laksestigene trukket tilbake på fjellet. Ankersteiner ble søkkt ned, tønner, dobber og setrei ble tatt hjem. De kjelspirene som måtte skaffes nye, ble om høsten bestilt fra skogeiere som hadde fint, alerikt tømmer. Helst skulle de være fra Svinestad.

Til Torkels not kjell og Svege not kjell måtte stokkene være 55 fot (17,3 meter) og diameter 5 tommer (0,13 meter) i topp. De andre kjellene kunne være noe mindre. Om vinterkveldene satt fiskerne og bandt laksenot av hampegarn. Hvert stykke skulle være 80 masker dypt og 75 masker langt. I en laksenot var det 16 stykker, ett for hver 16. part. En komplet laksenot var således 40 favner lang (72 meter).

Ifølge Olaf satt de gjennom hele vinteren og våren og verket for å komme i gang med sesongen og selve Kjelldagen. Lørdag nær 17. mai var den store dagen, Kjelldagen, da alle fire båtlag møttes ved Østerland. Fire mann fra hvert båtlag møtte opp for å sette i stand alt til fiske. Hvert båtlag måtte ha med seg: To ankersteiner,12 solide bjørkevidjer (bånd, snor eller surring flettet sammen av tynne, seige, sterke bjørkekvister), 3 meter lange og 20 flathogde stokker til trinn i kjellen. Når fire laksestiger skulle reises opp, tønner og dobber settes i stand, så ble det en lang arbeidsdag.

Men så kom høydepunktet. Det siste som ble gjort sent på kvelden, var å trekke lodd om hvilket lag som fikk sin fiskeplass ved den gjeve Torkelsnota første mandagskveld den sesongen. Så visste hvert båtlag hvor deres plass var. Deretter sveiv fiskedagene hele sesongen enten plassen ble brukt eller ikke.

Det var vårflommen i elva som bestemte når fisket kunne begynne. Stort sett var strømforholdene bra i slutten av mai eller begynnelsen av juni.

Berge Not hadde sin båtstø ved Hollekleiva. De 3 andre notlagene, hadde sine båtstø ved Sodeland og Stusvik (Borgerne, De norske og De grå). Fra Sodeland startet båtlaget ved fire tiden om morgenen. Det er 5 km å ro ned til Østerland. Men som regel om morgen omkring klokken seks var noten satt, vaktmann på utkikk og kaffekjelen satt på.

Martin Sodeland

Martin Sodeland har hatt stor betydning for Østerland i nyere tid. Martin (1923-2006 ) kom fra gnr.120/3 på Sodeland og var gift med Gunhild Manneråk (1925-2000). Hans foreldre var Guttorm Martinsen Sodeland (1890-1937) og Anna Katrine Sodeland (1899-1982). Martin Sodeland startet sin laksekarriere i begynnelsen av 1930 årene. Første gang han deltok var han bare 12 år gammel.

I heftet Vår Arv, utgitt av Holum Historielag i 1987, har Martin Sodeland en artikkel med tittel: Fra Holum til Østerland. Her skriver han blant annet:

Når tiden var inne, var det tid for "smelling", sammenbinding av alle notestykkene til en not. Dette ble gjort på en slette, hvor det var lagelig å legge nota ut. Notestykkene ble lagt side om side for å bindes sammen. Dette gikk etter bestemte regler. Den som forrige år hadde hatt sine notstykker i den halvdel av nota som lå mot land, skulle nå ha sine stykker på halvdelen ytterst nærmest tønna, og omvendt. I midten av nota, smelles "kalven" inn. "Kalven" er bundet av forsterket garn og har form som en spiss pose. I denne posen skal fisken samles når nota trekkes inn. Er den først kommet i kalven, har den små mulighet for å komme seg ut. En legger til land ved fjellet nedenfor bua på Torkelsnot, hvor alt unntaken nota, årer, krok og bast blir lempet på land. Tre mann blir igjen i båten, og når klokken er 18:00 blir nota satt ut. Om kvelden og utover natta nytter det ikke å sette vaktmann i kjellen, det er ikke noe å se der oppefra da. Da blir det å gå vakt på fjellet utenfor bua for å se etter om laksen skulle vise seg. Om natta går laksen gjerne nokså høyt i vannet og kan røpe seg på forskjellige måter. Det kan være et "sprang" eller plask, et "vre" med halefinnen eller en ryggfinne som stikker opp. Da roper vaktmannen et "DRAAAA" så kraftig at de andre som har ligget og sovet på de harde trebenkene inne i bua, kommer farende ut og sammen drar de nota inn. Etter en times arbeid er nota igjen på plass. Det er vaktskifte med to timers mellomrom hele natta. Om morgenen blir det satt vaktmann i kjellen. Også her er det 2 timers vakt. Formiddagen en som oftest den beste fisketiden. Da er det best syn fra kjellen. Med godt syn kan det sees bunn over en stor del av nota. På ettermiddagen etter at sola er kommet lenger mot vest, blir synet fra kjellen redusert, og til slutt kan ingenting herfra sees. Nå er tiden kommet til å stå på krakken. Krakken, en mast på ca. 10 fot (ca. 3 meter) blir satt ned gjennom hullet i seiltofta og ned i bunnbandet. Omtrent  6 fot (ca.1,8 meter) fra enden har masten en tverrplanke til å stå på. Jernbolter er boret inn i masten og tjener som stige når vakten skal klatre opp på planken. Så blir krakken staget, det vil si bundet godt fast til båten. Om formiddagen er ikke denne plassen så god som kjellen, men om ettermiddagen er den som oftest bedre, og en masse fisk er dradd inn etter å ha vært sett fra  krakken. Klokken 18:00 er det bytte, da kommer et nytt kompani/lag for å overta. Nota taes inn i båten, mattiner og annet utstyr blir båret ombord. Laksen som utover dagen er fanget og etter hvert båret inn i bua og dekket med orelauv, blir også båret om bord og senere levert til oppkjøper. I senere tid ble laksen fra Norske not stort sett levert til Johan Simonsen i Mandal. I den beste fisketiden hendte det at Johan Simonsen kom roende selv ut til Torkelsnot for å hente fisken de til da hadde fått.

Ulykker

Dessverre skjedde det ulykker under laksefisket på Østerland. Det var lange og strevsomme dager, opp og ned kjellen, dra nota og lite søvn på plankebunnen på buene. Det gikk galt for Jens Syvertsen Haddeland fra Berge Not. Han falt ned fra kjellen i Svege Not med døden til følge i 1775, 23 år gammel. Hans mor var Inger Jensdatter Berge (1714-1782) og hans far Syvert Olsen Haddeland (1714-1792) fra gården gnr. 1215 på Haddeland i Holum. Inger Jensdatter hadde arvet en part på Østerland etter sin far Jens Jørgensen Berge, som døde i 1744. Syvert Olsen Haddeland kjøpte seg også opp senere opp med flere parter i Østerland laksefiskeri.

Fra fiskedød til god bestand

Det er i dag Mandalselva Elveeierlag som forvalter fisket i Mandalselva, og for 2019 viste fangst-statistikken at 2776 lakser var blitt fisket med en gjennomsnittsvekt på 2,89 kg. Av disse var 142 lakser over 7 kg.

Tidlig på 1900-tallet forsvant imidertid laksen nesten helt fra Mandalselva. Ørnulf Haraldstad og Trygve Hesthagen fant i en utredning utgitt av Direktoratet for Naturforvaltning i 2003 at det både i 1914 og 1921 ble det rapportert om omfattende fiskedød i Mandalselva. Samtidig med avtakende fangster tidlig på 1900-tallet, rapporterte Fiskeriinspektøren om stor dødelighet av lakserogn i mange klekkerier på Sørlandet. I begynnelsen ble dårlig vanntilførsel gjennom vinteren, mye slamaktig vann og skader eller sykdom på rogna antydet som mulige årsaker.

I 1925 ble det tatt vannprøve fra ett av klekkeriene på Sørlandet, som viste pH 5,2. Disse pH-målingene ble gjort etter forslag fra professor Knut Dahl, som hadde mistanke om at lakseyngelen døde fordi vannet var for surt. Dahl støttet seg på et nylig publisert engelsk arbeid som viste en sammenheng mellom lav pH og dødelighet hos aure. For å motvirke surheten, anbefalte fiskerisekretær Sunde å enten blande lut i klekkerivannet eller la det komme i kontakt med kalkstein.

Allerede høsten 1925 ble de første avsyringsforsøkene foretatt i to klekkerier på Sørlandet, der filterkarene ble fylt med knust kalkstein. Dette gjaldt klekkeriene ved Vikeland og Kristiansand. Tiltaket var vellykket idet pH økte fra 5,0-5,3 i råvannet til 6,0-7,2 etter behandlingen. Forsøk viste at nærmere 90% av laksyngelen overlevde i vannet som ble filtrert gjennom kalkstein, mot bare 20-30 % i råvannet. Mer vitenskapelige forsøk dokumenterte også at dødeligheten blant lakseyngelen i klekkerier på Sørlandet skyldtes lav pH. Dahl mente at dette var bevis godt nok til å si at tilbakegangen i de lokale laksebestandene også skyldtes det sure vannet.

Forslag om å kalke Mandalselva ble gitt i 1933. Fiskerisekretær Sunde mente at resultatene fra filtreringen av klekkerivannet på Sørlandet var så oppløftende at forsøkene kunne gjennomføres i fullskala. Allerede i årsmeldingen fra Fiskeriinspektøren for 1933 foreslo han at det sure vannet i Mandalselva kunne motvirkes ved å tilsette kalksteinsmel. Han vurderte prosjektet som meget lett gjennomførlig, og mente at økonomiske vurderinger ville avgjøre om planen skulle iverksettes. Noen kostnadskalkyler eller beregninger av nødvendig kalkbehov for å avsyre Mandalselva ble imidlertid ikke lagt fram. Sunde mente at den nåværende sure perioden før eller seinere ville ta slutt, slik at kalking bare ville være aktuelt for ei kortere tid. Der tok nok fiskeeksperten feil. Han var likevel framsynt når det gjaldt planer om å kalke Mandalselva, men det skulle altså gå over 60 år før den ble iverksatt. Mandalselva er det nest største vassdraget på Sørlandet og har en lakseførende strekning på 48 km. Det beregnede årlige behov for kalk ble satt til 13000 tonn.

Lodin Aukland skrev i Lindesnes Avis i 1994:

Mange vil nok i dag huske den diskusjonen som gikk om hva grunnen kunne være til at laksen så å si forsvant fra elva. Mange la skylden på utbyggingen i Åseral, Skjerka anlegget, og reguleringen av vannføringen. For den gang var det ingen som tenkte på at elva var i ferd med å bli forsuret, sur nedbør hadde ingen hørt om. Så fikk man da det paradoksale at da det ble slutt på laksefiskerne og deres familier fra England, sendte man i stedet sur nedbør innover Sørlandet. Men forbindelsen med England var på en måte den aller første spire til turisme i Mandalen. Nå fikk folk i dalen direkte inntekter av dette og opplevde ved selvsyn at det var noe som het ferie. Ett fullstendig ukjent begrep for folk langs elva for over hundre år siden.

Mandalselva Elveeigarlag

Den 16. juni 1997 åpnet Fylkesmannen Oluf Skarpenes kalkdoseringsanlegget i Bjelland. Det var en stor dag for Mandalselva Elveeigarlag og alle som hadde kjempet for å få laksen tilbake i elva. I denne arbeidet var Trygve Sandnes en viktig pådriver. Han var med på å danne Mandalselva Fiskerforening i 1962. Foreningen hadde som mål å åpne elva for allmenheten, for å involvere staten i kalkingsprosjektet og få en ny laksestamme i elva. Responsen var heller lunken blant grunneierne. Foreningen slet med økonomien og lyktes ikke med å øke medlemsmassen. Men i 1970-årene, under erstatningssaken med VAE, fikk Sandnes grunneierne med på å godta en felles erstatning til et fiskefond for elva. Fondet ble senere viktig for oppbygging av Finså Klekkeri og laksestammen i elva. Men om striden som pågikk om elva skulle være for rettighetshaverne eller allmenheten med fiskekort var ikke bilagt. Trygve Sandnes og flere rettighetshavere gikk da ut av foreningen og dannet Mandalselva Elveeigarlag, som i dag forvalter fisket i Mandalselva.

Mandalselva Elveeigarlag består i dag av 64 fiskerier med nærmere 300 rettighetshavere.

Kulturvernarbeid

Mange har gjort en innsats for å bevare den gamle kyst- og elvekulturen i Mandal. Gjennom årelang innsats ved elvemunningen har særlig Reidar Eeg, Lill Tony og Even Ramsvik bidratt til bevaringen av kulturen på Østerlandet.

Onsdag den 5. september 2001 åpnet daværende ordfører Kirsten H. Leschbrandt, "Tursti Østerland":

Kjære gode krefter. Samarbeidet mellom dugnadsgjeng, bidragsytere og prosjektansvarlig har muligjort åpningen av dette rekreasjonsområdet, slik at folk kan komme ut og bruke sansene sine på en inspirerende tur langs havet, referer Lindesnes Avis dagen etter. Listen over bidragsytere som har vært med på prosjektet er enorm.

Prosjektleder Lill Tony Ramvik takket i en annonse i Lindesnes Avis alle som hadde vært med, og avsluttet med: "Til slutt vil jeg ønske alle turgåere og fiskeentusiaster velkommen til en bedre tilrettelagt tursti i et nydelig naturområde". I 2001 fortalte hun fra jomfruturen:

På fire plasser mellom Kirkeodden og Ulsvika har deler av dugnadsgjengen boltet steiner fast til langs elvestripen. Til sammen 300 meter med boltet kyststi er jobbet frem, og ved bratte steder langs stien er rekkverk sveiset sammen og satt opp. Dessuten har vi laget en ny trapp langs en glatt fjellside på Kirkeodden. Ved Suggevika var det i sin tid en grasslette hvor folk hadde picnik på søndagene. Her var det også tørkeplass for nota. Mange rodde ut hit og samlet seg til felles hygge. Turen ender på Ulsvika, et flott sted for bading og avkobling.

Film om fisket på Østerland

I 1995 ble det laget en film om laksefisket ved elvemunningen, i samarbeid mellom partshaverne i Østerland Laksefiskeri og filmfotograf Odd Aukland fra Laudal. På premieren sa Ottar Helleren at "Formålet med å lage filmen er å vise nye generasjoner hvordan fisket ved elvemunningen foregikk i tidligere tider". Det er medlemmene av Østerland Laksefiskeri som spiller rollene i filmen. Kommentarene er ved Martin Sodeland og Ottar Helleren. Ottar Helleren var i mange år formann i styret for Østerland Laksefiskeri, og også Ottar Helleren kan vi takke for hans arbeid med å holde Østerlands historie levende.

Mandal Byselskap reiste i 1961 for første gang ny Kjell på Østerland. Mandal Byselskap ble dannet i 1877, og har sammen med Mandals Historielag, Holum Historielag, Mandal Kystlag og Østerland Laksefiskeri engasjert seg i Østerland som en del av Mandals by historie.

I 1996 ble laksestigene og buene på Nua og Ystenot gjenreist. Dette ble gjort i regi av Reidar Eeg som prosjektleder og Harald Arnt Jakobsen som dugnadsdeler. Byens næringsliv bidro med økonomisk støtte og utstyr, blant annet Hans Christiansen ved Mandal Reberbane, Edmund Berthelsen ved Mandals Kokosveveri/Papirfabrikken og Mandal Slip & Mek.Verksted. De gamle kjellene stod der sannsynlig til midten av 30-årene.

Kjelldagen

I 2006 gjenoppstod Kjelldagen, den gamle tradisjonen med å gjøre klar til årets laksefiske på Østerland den første lørdagen etter 17. mai. Tradisjonen hadde da ligget død siden tidlig på 1950-tallet, men har siden 2006 vært en årlig foreteelse. Da blir gode laksehistorier fortalt og historiske foredrag holdt om laksefisket i Mandalselva og ved Østerland. De som ønsker kan delta på dugnad og strandrydding, og det blir også servert nykokt villaks og kaffe. Barn kan regne med saft, boller og is. Kjelldagen er et samarbeidsprosjekt mellom Østerland fiskerier, Mandal Historielag, Holum Historielag, Mandal Byselskap, Mandal Kystlag og Friluftsrådet for Lindesnesregionen.

Kulturhistorisk notfiske

Kristian Sandnes fra Sandnes gård har hele sitt liv vært levende interessert i laksefisket og har i mange år vært leder av Delområde 1 i Mandalselva Elveeierlag, som Østerland Laksefiskeri er en del av. I 2002 kunne Kristian Sandnes og ildsjel Rolf Paulsen kunngjøre at gamle kulturhistoriske fiskemetoder nå kunne tas i bruk igjen. Det var over 30 år siden de ble fisket med kastenot på Sandnes. Det var i år 2000 at Mandalselva Elveierlag søkte Fylkesmannen i Vest-Agder og Direktoratet for Naturforvaltning om tillatelse til å drive et kulturhistorisk notfiske på flatelva. Dispensasjon for fangst av 300 kg laks er blitt gitt, og årlig fiskes det nå med varierende hell med nota. Dette fisket er populært både blant rettighetshavere og tilskuere. Notfisket drives vanligvis en dag  i uka fra Sandnes Gård og på noe ulike plasser i nærheten

Akvarium

Norges største akvarium for nordatlantisk villaks i Laudal. Mandalselva Villakssenter drives av et selskap som eies av rettighetshavere til fisket i Mandalselva og andre interesserte i samarbeid med Agder Energi, kommunene i vassdraget og Mandalselva Elveeigarlag.

Her fortelles blant annet om laksesmolten, som har én oppgave på vei nedover elva: Å ikke bli spist av rovdyr og rovfisk. Den er god kondisjon, og har forstått at det lønner seg å dra nedover sammen i stim. De som vandrer sammen trenger lys og vandrer på dagtid. På Østerland treffer de saltvannet, og tørsten setter inn pga. det salte sjøvannet.Tørsten tærer på energien, men det er viktig å ikke miste fokus. Nye trusler fra sjøfisker som torsk, sei og lyr truer i utløpet av elva. Den kjenner at vannet er tilstrekkelig varmt. Smolten nekter å  starte vandringen før temperaturen i elvevannet stiger over 8 grader.

De svømmer sammen raskt ut gjennom Mannefjorden, snur seg og tar et siste overblikk og sjekker at kjellene er på plass. Men glemmer det fort, for her i havet er næringen over hundre ganger større enn i Mandalselva.  Nå vil den vokse med 1 kg i året, og vil vandre ca.100 mil og mer til områdene nord for Færøyene og mot Grønland.

Velkommen hjem igjen, og måtte du nå din gyteplass i elva neste år ellers så havner du i den sorte gryta.

Forfattere/kilder

• Hans Ihme og Ole Guttorm Ihme