Bybrannen i Stavanger 1716

Bybrannen i Stavanger 1716 fant sted i Østervåg i Stavanger den 28. mai 1716. Brannen brøt ut i ei korntørke, og spredde seg raskt fordi det blåste sterk storm. 89 hus gikk med i brannen.

Det var ikke så mange år siden byen sist ble ramma av en stor brann. I bybrannen i 1684 gikk omkring 150 bygninger med, og bare rundt 200 sto igjen. Mye hadde ikke blitt bygd opp igjen siden den brannen. De ubebygde tomtene gjorde lite for å hindre at brannen spredde seg i den sterke vinden i mai 1716, og det er nok bare det at det ikke var så mange hus som ved forrige brann som førte til at denne fikk noe mindre omfang.

138 familier ble direkte ramma av brannen, og den økonomiske skaden ble anslått til 4190 riksdaler. Hvis man bare justerer for inflasjon tilsvarer det omkring 2,5 millioner 2023-kroner, hvilket jo ikke er så mye – for å se det egentlig omfanget må man heller se for seg kostnaden med å bygge opp 89 bygninger og så plusse på tap av løsøre og varer i sjøboder og lagerbygninger. Da ser man raskt i at tapet i dagens penger reelt sett var på flere hundre millioner. For å bøte på dette ble det samla inn penger i kirkene i både Danmark og Norge. Fra Danmark kom det 1090 riksdaler, og fra Norge 680. I tillegg fikk borgerne i Stavanger skattelette; krigsskatten for 1717 ble halvert til 400 riksdaler.

Etter brannen ble det gjort noen tiltakt. Det hadde vært en rekke korntørker, kalt kjølner, i byen. I referatet fra et møte mellom byfogd Jørgen Wallendale og deler av borgerskapet heter det: «Og byfogden proponered og foreslo, at de her i byen værende kølner burde afskaffis for skadelig jldebrand at præcavere, som nu Gud bedre dissverre en part av byen er overgaaen». Sagt på moderne norsk: Byfogden foreslo at korntørker skulle avskaffes inne i byen for å forhindre brann, etter at deler av byen brant ned. I tillegg skulle et utvalg på 12 borgere gå gjennom ildsteder og skorsteiner for å sikre at de var i forsvarlig stand, samt sjekke at ikke brennbart materiale som høy og halm ble oppbevart nær ildsteder. Stiftamtmann Henrik Nielsen Adeler forsøkte også å regulere gjenoppbygginga – den krevde kongelig tillatelse, så han hadde mulighet til å stille noen krav. Det var enighet mellom ham og borgerne om at brede allmenninger opp fra sjøen var en god idé; det ville nok ikke ha hjulpet all verden under en storm, men under vanlige forhold vil brede gater bremse en brann. Noe særlig skillerom mellom husene var det ikke lett å få, men noen av tomtene som sto tomme etter 1684-brannen ble ikke gjenbrukt i den første tida.

Kilder og litteratur

• Elgvin, Johannes. En by i kamp : Stavanger bys historie 1536-1814. Utg. Kommunen. Stavanger. 1956. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Samlinger til Stavangers historie : Stavanger rettsprotokoller 1617-1722 i utdrag : etter A.E. Erichsens og Axel Kiellands manuskripter. Utg. Stavanger kommune. Stavanger. 1953. Digital versjon på Nettbiblioteket.