Dåp er en kirkelig handling der den som døpes innlemmes i det kristne samfunn. De fleste kirkesamfunn anser dåpen som et sakrament. I Den norske kirke, Den katolske kirke og en rekke andre kirkesamfunn er barnedåp vanlig, mens enkelte andre som pinsebevegelsen og baptistene kun praktiserer voksendåp. Det var lenge påbudt å døpe alle barn i Norge.

Pinsedåp i Morgedal - pinsebevegelsen praktiserer kun voksendåp, og kan gjerne gjøre det i rennende vann som en etterlikning av Jesu dåp i Jordanelva.
Foto: Ukjent (1932).

Historie

 
Døypefont i tre i Vinje kyrkje, Heim.
Foto: Olve Utne (2009).

Dåpen er ett av de eldste kristne ritualene, med forbilde i Det nye testamente. Den ble tidlig ansett som nødvendig for å oppnå frelse, og for å tilhøre kirkas fulle fellesskap. Plikt til å døpe barn ble innført i Norge i middelalderen, og foresatte kunne straffes både med bøter og med interdikt dersom de ikke døpte sine barn. Udøpte voksne hadde strengt tatt ikke lov tll å oppholde seg i landet. Dersom man døde som udøpt kunne man ikke gravlegges i vigsla jord. Dåp skjedde opprinnelig ved full neddykking i døpefonten, men i senmiddelalderen ble det vanlig med overøsing med vann.

Ved reformasjonen ble forståelsen av dåpen ikke endra i nevneverdig grad, men ritualet ble forenkla. Martin Luthers rituale fra 1526, i en oversettelse fra 1538, med brukt med bare mindre endringer helt til 1914. Udøpte barn som døde kunne nå begraves på kirkegården, men uten seremoni. De ble da gjerne lagt i kiste sammen med en voksen som skulle gravlegges.

Dåp skulle normalt gjennomføres innen fem til åtte dager etter fødselen, både i middelalderen og etter reformasjonen. I 1646 kom en ny regel, som foreskrev fire dager i byene og åtte på landet, såfremt det ble holdt gudstjeneste i soknekirka innen den fristen. Dette ble gjentatt både i kirkeritualet av 1685 og Christian Vs Norske Lov av 1687. I 1771 åpna man for at foreldrene kunne utvise skjønn, noe som tyder på at fristene ikke ble overholdt like strengt lenger. I 1814 ble det bestemt av dåpen skulle skje innen ni måneder, en bestemmelse som senere ble oppheva som ugyldig – men ingen ny frist ble satt.

Barn født utafor ekteskap skulle også døpes, men 1607 ble det bestemt at de skulle døpes etter prekenen, og ikke sammen med de som var født i ekteskap. I 1685 ble det så bestemt at uektefødte skulle døpes etter gudstjenesten i byene. Dette ble trolig også praktisert på landet, men der kunne man også gjøre det på slutten av gudstjenesten. I 1771 ble denne forskjellsbehandlinga avskaffa, men i praksis ble det fortsatt gjort forskjell mange steder. Likhetsregelen ble innskjerpa flere ganger, blant annet i 1797.

Nøddåp/hjemmedåp

Dåpen skulle normalt foretas av soknepresten, men i nødstilfeller kan hvem som helst utføre dåpen. Minimumskravet er overøsing med rent vann og formularet «I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn». Dette var vanlig dersom barnet virka svakt ved fødselen, eller dersom det var umulig å komme seg til kirka innen rimelig tid. I kirkebøkene omtales dette gjerne som hjemmedåp, og det var vanlig at det var jordmor, far eller en annen lekperson som var til stede som utførte den. Hjemmedåp skulle bekreftes av soknepresten i kirka så raskt som mulig. Før reformasjonen var det vanlig at presten foretok en kondisjonell dåp (se nedafor) dersom han var usikker på om alt var gjort riktig. Bruken av hjemmedåp med bekreftelse i kirka fortsatte etter reformasjonen.

I Den katolske kirke er det fortsatt vanlig at man lærer å gjennomføre nøddåp i trosopplæringa.

Kondisjonell dåp

I Den katolske kirke utfører man kondisjonell dåp dersom man er usikker på om tidligere dåp er gyldig, eller om personen er døpt i det hele tatt. Tidligere skjedde dette særlig etter hjemmedåp, mens det i dag er mest vanlig når voksne konvertitter har en uklar dåpsstatus.

Kilder og litteratur