Datering

Datering er innen historieforskning og enkelte andre fag det å plassere en gjenstand eller en hendelse i tid. Gjenstandsdatering vil ofte kreve spesialkunnskap som man finner i støttefag som arkeologi, kunsthistorie, numismatikk osv. Det er to hovedtyper datering, absolutt og relativ datering.

Absolutt datering

Absolutt datering er tidfesting ved hjelp av årstall. Det trenger ikke å være en konkret dato eller årstall, også et tiår, århundre eller en annen periode som angis som årstall regnes det som en absolutt datering. 1. januar 1900 og 1900-1910 er dermed begge absolutte dateringer. De kan også være oppgitt med plus/minus, for eksempel ±50 år.

Relativ datering

Relativ datering tidfester noe gjennom en referanse til noe annet, uten å angi årstall. Slike dateringer kan være nødvendige, når man ikke har mulighet til å datere på annen måte. De er også vanlige i litteratur, fordi de kan gi en mer levende tekst. Videre kan det være viktigere å knytte noe opp mot en annen hendelse enn å angi et nøyaktig årstall, for eksempel «etter Svartedauen», «før reformasjonen» eller liknende.

I arkeologien gir stratigrafisk analyse en relativ datering. Metoden er basert på at man studerer lagene i jorden under en utgravning, med en grunnregel om at det øvre laget er yngre enn det nedre. For eksempel vil en bybrann gjerne sette et tydelig spor i form av et lag av jord blandet med aske, og man kan konstatere om en bygning stod før eller etter brannen.

Faste uttrykk knytta til datering

Det finnes en rekke faste uttrykk knytta til datering, som «i manns minne» eller «i Arilds tid». Disse er en form for relativ datering, men de er ofte vanskelige å tolke. Mange av dem har en nokså klar definisjon, men brukes allikevel på forskjellige måter avhengig av kontekst, den enkeltes forståelse av uttrykket og lokale tradisjoner. Vi skal her se litt på noen av disse uttrykkene.

Arilds tid / arildstid: Et dansk uttrykk som også er brukt en del i Norge. Det kommer muligens fra «urolds tid», altså i de tidligste tider. Uttrykket brukes om noe fra en fjern fortid som vi ikke riktig kan plassere; avhengig av kontekst trenger dette ikke å være så fryktelig langt tilbake. Utrykket har ofte vært brukt i juridiske sammenhenger, ved å vise til at noe har fått hevd ettersom det har vært slik fra arilds tid.
I generasjoner / i n generasjoner: Her er det egentlig to forskjellige uttrykk. Dersom uttrykket ikke er spesifisert, betyr det i lang tid; «sånn har det vært i generasjoner». Dersom det er angitt med et tall handler det derimot om en noe tydeligere datering. En generasjon regnes ofte til omkring 30 år, ettersom dette er en grei gjennomsnittlig måling av overlapp mellom generasjoner. Her er konteksten viktig; dersom en arkeolog bruker uttrykket «i tolv generasjoner» må man oftest tolke det nokså strengt til tolv ganger 30. Dersom en slektsforsker bruker det vil det ofte være snakk om et faktisk antall aner, uavhengig av hvor lang perioden er.
I manns minne: Teknisk sett betyr dette «så langt tilbake som en nålevende person kan huske». I april 2020 var den eldste personen i Norge 109 år gammel. Forskere mener at man i liten grad er i stand til å huske noe fra før treårsalderen, og at klare og de eldste sammenhengende minner kan komme enda noe senere. Hvis vi antar at den eldste personen som lever i Norge er klar i hodet og er en av de som husker noe fra treårsalderen, er altså yttergrensa for manns minne (som nok burde hett kvinnes minne, ettersom kvinner gjerne har høyere forventa levealder), omkring 106 år for Norges del. I realiteten vil selvsagt de eldste minnene gjerne dreie seg om et svært begrensa område, og man bruker det sjelden om noe som ligger så langt tilbake. I praksis brukes uttrykket gjerne om en betydelig kortere periode enn dette. Når man sier for eksempel «dette var den verste flommen i manns minne» må det ikke tas bokstavelig; det betyr at ingen i området kan huske noe verre. Det betyr ikke at det ikke har vært en større flom i løpet av de siste 20–50 åra, det betyr bare at ingen kommer på en flom som har vært verre.

Datering av gjenstander

Datering innen arkeologi og kunsthistorie er gjerne basert på stilanalyser, i en del tilfeller kombinert med naturvitenskapelige metoder som C14-metoden, dendrokronologi og termoluminisens. Denne typen datering er ofte viktige for historikere, men må ofte utføres av personer med spesiell kompetanse. Mange historikere vil allikevel tilegne seg de nødvendige kunnskaper for å foreta slike dateringer selv, i hvert fall grovdateringer.

C14-metoden

C14-metoden baserer seg på det faktum at alle levende organismer tar opp en radioaktiv karbonisotop, C14, så lenge den lever. Når organismen dør slutter den å ta opp C14, og stoffet vil gradvis forsvinne. Fordi man kjenner halveringstiden til C14 kan man måle hvor lenge det er siden organismen levde. Dette fungerer med alle biologiske materialer, og det kreves bare små mengder for å gjennomføre en analyse. Men prosessen er destruktiv, man må ødelegge en liten del av gjenstanden som analyseres, og den er derfor ikke alltid egnet. Det er også en nokså dyr metode, som gjerne brukes i forbindelse med større utgravninger. En C14-datering har alltid en feilmargin, normalt på pluss/minus femti år.

Termoluminisens

Termoluminisens er en metode for datering av keramikk. I Norge er funnene av keramikk nokså sparsommelige i forhold til de man finner for eksempel i Middelhavsrområdet, både fordi man her ofte har brukt trekar der andre kulturer har brukt keramikk, og fordi det fuktige og kalde klimaet ikke er det beste for bevaring av keramikk i jorden. Metoden baserer seg på det motsatte av C14; når leire bli brent begynner den å ta opp radioaktive isotoper, og mengden av disse kan måles. Her er feilmarginen mindre enn ved C14-metoden. Ved brann kan materialet bli ”nullstilt”, så keramikk funnet i brannlag kan vise seg å datere brannen og ikke selve artefakten.

Dendrokronologi

Dendrokronologi, også kalt årringdatering, er en metode som baserer seg på at veksten i trær endrer seg fra år til år, men hovedtrekkene er de samme innenfor et område. Ved å finne tregjenstander med synlige årringer fra forskjellige perioder kan man sette opp en oversikt bakover i tid for forskjellige lokaliteter. Dette kan gi en sikker datering på når treet som ble brukt var levende, og dersom man har ytterveden kan man vite når det ble felt. I en del tilfeller er man nødt til å bore ut kjerner, hvilket kan gjøre metoden uegnet for mindre gjenstander. Bygninger kan veldig ofte dateres på denne måten uten av det blir synlige spor av kjerneboringen.

Stilistisk datering

Stilistisk datering baserer seg på at man til forskjellige tider har brukt forskjellige stilarter både innen kunst og arkitektur. Også hverdagslige gjenstander bærer ofte preg av disse stilartene. Innenfor hver stilart kan man ofte også sette opp serier som gjør nærmere datering mulig. For kunsthistorikere og arkeologer er dette ofte den viktigste formen for datering. Historikere vil ofte tilegne seg grunnleggende kunnskaper om gjenstander fra perioden de arbeider med. Lokalhistorikere vil ofte ikke begrense seg til en periode, men å tilegne seg kunnskap om lokal kunst og arkitektur kan være til stor hjelp.

Datering av hendelser

Historikere som befatter seg med nyere tid vil sjelden ha noe stort behov for å datere hendelser, men innen eldre historie hvor det skriftlige materialet er mangelfullt, blir det ofte nødvendig. Viktige hendelser som rikssamlingen og store slag er usikkert datert, og det å plassere disse riktig i tid er et vanskelig arbeid. Innen lokalhistorieforskning vil behov for slik datering oppstå fra tid til annen, og fordi man jobber med mindre forhold kan det skje også for hendelser i moderne tid.

Mange lokale historier kan være vanskelige å bekrefte eller plassere historisk, og det å forsøke å datere hendelsen kan være nøkkelen til å finne ut om historien er korrekt eller ikke. En datering av hendelsen man jobber med kan for eksempel gjøre søk i skriftlige kilder mer effektive, fordi man får avgrenset materialet man må lete i. På den ene side kan dette gjøre det lettere å bekrefte en historie, og på den annen side kan det gjøre det mulig å med en rimelig grad av sikkerhet avvise en historie som fantasi.