Arkeologi

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Utgravning i Gamlebyen i Oslo.
Foto: Åsgeir Valldal / Dagbladet (1964)

Arkeologi (fra gresk αρχαίος, ‘gammel’ og λόγος, ‘ord/tale/lære’, altså «læren om det gamle») er studiet av menneskelig aktivitet gjennom tidligere kulturers etterlevninger. Fagene historie og arkeologi er gjensidige støttefag; for historikere gir arkeologien en mulighet til å fylle ut der skriftlige kilder mangler eller er usikre, mens for arkeologer gir historien ofte en mulighet til å forstå et funn bedre fordi det kan plasseres innenfor en kjent kultur.

Den gren av faget som dekker Norges oldtid kalles nordisk arkeologi. I tillegg kommer spesielle grener som industriell arkeologi (studiet av det moderne samfunnets etterlatenskaper), samisk arkeologi, marinarkeologi med flere.

Arkeologi forbindes gjerne med utgravninger, og dette er og blir et av de viktigste redskapene for å kaste lys over fortida. Men arkeologi innbefatter også studiet av synlige levninger fra fortida, både ruiner og stående bygninger, feltregistrering av faste og løse kulturminner, tolkning av funn og andre arbeidsmetoder.

Stratigrafi

I felten er arkeologi ofte et spørsmål om nyanser av brunt. På Historisk Museum i Oslo er arkeologiens prinsipp om stratigrafi presentert slik. Det er åpenbart at det som ligger øverst må være yngre enn del som ligger lenger ned, så lenge lagene er adskilt.
Foto: Chris Nyborg (2013)

Et av de mest sentrale prinsipper i arkeologiske utgravninger er stratigrafi, læren om laginndeling. Enhver aktivitet som fører til at noe havner under bakken har en begynnelse og en slutt, og dette avtegner seg i adskilte jordlag. Forskjellene kan være vanskelige å se for et utrent øye, men for arkeologer er det helt avgjørende at man klarer å skille lagene fra hverandre.

Prinsippet er enkelt: Det yngste ligger øverst og det eldste nederst, og alt mellom kommer i en kronologisk sekvens. I praksis er det selvsagt aldri så enkelt. En brønn eller en sjakt kan være gravd gjennom flere lag, slik at de eldste gjenstandene havner nederst. Men man kan lære noe av det også, man kan se hvilke lag sjakten kutter gjennom, og dermed finne ut når den ble gravd. Selv uten faste holdepunkter som kan knytte funnene til et årstall eller en peride kan man lære mye av dette, for man kan se om det har vært flere faser av menneskelig aktivitet, om det har vært endringer i aktiviten og så videre. I tillegg kan man sette opp en kronologisk rekkefølge for funnene, uavhengig av om de kan dateres absolutt. Metoden gjør det også mulig å gå fra en daterbar gjenstand til en omtrentlig dato for det andre. Dersom man f.eks. finner en daterbar mynt vet man at alt som er lenger ned i det minste er yngre enn året da denne mynten ble slått, mens det som ligger lenger ned er fra før mynten havnet i bakken. Det kan allikevel være store tidsspenn, for en mynt kan være i bruk gjennom lange tider, men man kan i det minste begynne på en viss tidfesting. Avhengig av hva slags funn som dukker opp kan dette resultere i alt fra en kvalifisert gjetning til en svært eksakt datering.