Lokalhistorie

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Historie)
Hopp til navigering Hopp til søk

Lokalhistorie er en disiplin innen faget historie. Den kommer til uttrykk gjennom ulike sjangere. Når det kommer til spørsmål om hvordan lokalhistorie avgrenses fra historie for øvrig og hva som kjennetegner lokalhistorie, er det vanskelig å gi et presist svar. De prinsippene som lokalhistorisk forskning utføres etter, metodene, og måten en danner teorier på, skiller seg ikke vesentlig fra metoder og teoridannelse i historiefaget generelt. Hjelpedisipliner og støttefag er også i hovedsak felles for lokalhistorie og historie.


Hva er lokalhistorie?

Én definisjon av lokalhistorie er at den skiller seg tydelig fra verdenshistorie og rikshistorie ved at den har en mer lokal avgrensning. Hva som er en lokal avgrensning, er derimot uklart. Det kan være snakk om en gård eller ei grend, en bydel, en by eller en kommune. Også historieskriving som tar for seg større enheter, som distrikter, kan regnes som lokalhistorie. Det området som er gjenstand for en lokalhistorisk undersøkelse, må i alle fall være et lokalsamfunn med et visst sosialt og historisk fellesskap.

Det går imidlertid an å undersøke rikspolitiske problemstillinger gjennom grundige undersøkelser av ett eller noen få geografisk avgrensede områder. Omvendt kan historikere som arbeider med overordnede problemstillinger og rikshistorie, ha nytte av gårds- og slektshistorier, som alle vil regne som lokalhistorisk litteratur, som underlagsmateriale i sitt arbeid. Dermed synes det som om lokal avgrensning ikke er et tilstrekkelig kriterium for å definere lokalhistorie.

Noen vil dra skillelinjer mellom lokalhistorie og annen historie ved å trekke fram form og målgruppe. Framstillingsformen skal være lettfattelig og uten bruk av unødvendig akademisk språk, og målgruppa skal primært være «vanlige» mennesker i de lokalsamfunnene det dreier seg om, ikke folk med historieutdanning. Spørsmålene som tas opp innen lokalhistorie, skal dessuten være av interesse for «folk flest» i lokalsamfunnene.

Et slikt syn vil føre til at mange hovedfags- og masteroppgaver i historie havner i grenseland for hva som kan kalles lokalhistorie. Men selv om en avhandling om for eksempel eierskap til jord i et lokalt avgrenset område kan være spekket med lite kjente ord og uttrykk, målgruppa først og fremst er fagmiljøet som skal vurdere avhandlinga, og en del av problemstillingene kan fortone seg lite interessante for det brede lag av folk – vil ikke avhandlinga likevel kunne oppfattes som lokalhistorie? Eller er det bare det som Jørn Sandnes har kalt fingert lokalhistorie?[1]

Å finne kriterier for hva som er lokalhistorie og hva som ikke er det, er altså ikke noen enkel sak. Selv rikspolitiske hendelser kan ha en plass i lokalhistorien. Til hyllingen av kong Kristian IV i 1591 ble det for eksempel sendt lokale representanter, og disse finner lett sin plass i lokalhistorien.

Litt enkelt kan vi si at lokalhistorien ser på historien fra en lokal synsvinkel og trekker det lokale ut av den allmenne historien. Bygninger, personer og hendelser kan være en del av lokalhistorien kun i kraft av de har eksistert eller har skjedd, uten at de behøver å ha tilhørt noe overordnet mønster eller må settes inn i noe slikt. Franskmannen Paul Leulliot mente at lokalhistorien er mer kvalitativ enn kvantitativ, at den er konkret[2] og at den er uavhengig av allmennhistoriens modeller. Men dette kan likevel ikke være til hinder for å betrakte allmennhistoriske drøftinger som et tilskudd til lokalhistorien så lenge de henter eksempler og underlagsmateriale fra et avgrenset lokalsamfunn.

Om det er vanskelig å få til noen god definisjon, kan det være greit å tenke på hva Per Sandal skrev i si bok Lokalhistorie:[3]

Vi treng såleis truleg ikkje grave oss for djupt inn i innfløkte tankerekkjer om kva lokalhistorie er. Hovudsaka er at vi kjem i gang, at vi granskar.

Sandal siterer også den engelske lokalhistorikeren Finberg:

Vi veit ikkje kva lokalhistorie er, men er fullt oppsette på å arbeid vidare med det.

Lokalhistorie og rikshistorie

Spørsmålet om hva lokalhistorie er – eller hvordan vi skal definere og avgrense disiplinen lokalhistorie fra andre historiske disipliner – har først og fremst vært gjenstand for debatt i de siste 30 til 40 åra. Da den moderne lokalhistoria oppsto på begynnelsen av 1900-tallet, var det gjerne to store historiefaglige oppgaver den ble tilskrevet: For det første skulle lokalhistoria utforske det lokale samfunnet i seg sjøl, det vil si beskrive og forklare den historiske utviklinga til hver enkelt bygd eller by i Norge. For det andre hadde lokalhistoria en viktig rikshistorisk oppgave, som leverandør av empiriske enkeltstudier til den store nasjonale syntesen eller helhetsframstillinga av norsk historie. Disse to dimensjonene hadde imidlertid forskjellig vekt. Den første oppgaven var viktigst. Den lokalhistoriske forskningen skulle primært være forskning om og for lokalbefolkningen. Både by- og bygdeboka henvendte seg i første rekke til innbyggerne i byen eller bygda. Den rikshistoriske oppgaven var sekundær, men på ingen måte uviktig: Lokalhistoria var et ledd i den norske nasjonsbygginga, som Ola Svein Stugu har uttrykt det.


Den nye sosialhistoria – behov for definisjon

Forholdet mellom den lokale og den nasjonale dimensjonen i lokalhistorisk forskning var lenge uproblematisk. På mange måter var det først i løpet av 1960- og 1970-åra at det oppsto et behov for å definere eller avgrense lokalhistoria nærmere. Årsakene til dette lå på flere plan. Én viktig forklaring lå i utviklinga av historiefaget. En annen forklaring var det vi kan kalle profesjonaliseringen av lokalhistoria som fag. På slutten av 1960-tallet vokste det fram en ny retning innenfor den sosialhistoriske forskningen, som la vekt på å synliggjøre forsømte grupper i samfunnet. Historikerne Sivert Langholm og Edvard Bull var de fremst eksponentene for den nye retningen i norsk historisk forskning. Parolen var å snu det historiske hovedperspektivet. I stedet for å se samfunnet ovenfra, ønsket Langholm og Bull å betrakte det nedenfra. Framfor å studere samfunnet fra sentrum, ville Langholm og Bull betrakte det fra periferien. Denne endringen i perspektiv gjorde at det lokale samfunnets historie ble interessant på en ny måte – nemlig i form av punktundersøkelser, eller undersøkelser på lokalt nivå av allment formulerte problemstillinger.


Lokalhistorie på lokalsamfunnets premisser

I forlengelsen av den nye sosialhistorien oppsto et behov for å trekke et skille mellom på den ene siden undersøkelser på lokalt nivå og på den annen side lokalhistorie – eller mellom lokale undersøkelser som var begrunnet i profesjonelle historikerinteresser og lokale undersøkelser som var motivert ut fra lokale aktørers kunnskapsbehov. Historikeren Jørn Sandnes tok nettopp utgangspunkt i spenningene mellom ulike interesser da han i 1973 formulerte følgende definisjon av lokalhistorie: ”Lokalhistorie er arbeid med historien til et lokalsamfunn på lokalsamfunnets egne premisser.” Med dette uttrykket tenkte Sandnes først og fremst på tre forhold, for det ene at arbeidet var sprunget ut av lokalsamfunnets interesser og behov, for det andre at det var satt i gang av lokalsamfunnet eller av personer som hadde sin identitet der, og for det tredje at arbeidet var kjennetegnet av det Sandnes kalte lokalhistorisk metode, det vil si av en metode preget av ”individualisering og lokal identifikasjon med rot i umiddelbar lokalkunnskap.”


”Ekte” og ”uekte” lokalhistorie

Sandnes’ definisjon skapte stor debatt, og debatten ble ekstra intens fordi definisjonen berørte de spente strengene mellom såkalte amatører på den ene siden og profesjonelle historikere på den annen, eller mellom lokalhistorie som folkebevegelse og lokalhistorie som fagfelt. Det vokste fram et skille mellom ”ekte” og ”uekte” lokalhistorie, der den ekte lokalhistorien ble tillagt en rekke egenskaper som for eksempel at initiativet kom fra lokalsamfunnet, at lokalhistoria var vokst fram nedenfra og hadde rot i lokalsamfunnet, at den var grunnlagt på emosjonelt engasjement eller opplevelse av identitet med det lokale samfunnet, at den var skrevet på basis av temaer, språk og formidlingsformer som lokalbefolkningen opplevde at var meningsfylte for dem. Et slags klimaks langs denne utviklingslinjen representerte NLIs definisjon av lokalhistorie fra annen halvdel av 1990-åra, der lokalhistoria ble avgrenset til å være studier ”av fortidige lokalsamfunn, der lokalsamfunnet både er initiativtaker til studiet, gjenstand for undersøkelsen og i siste instans mottaker for det ferdige produktet.”


1990-åra: Mot en åpnere lokalhistorie

Denne trange definisjonen av ”ekte” lokalhistorie – som nærmest rendyrket lokalhistorien som et indre, lukket kretsløp mellom forfatter, lokalsamfunn og lesere – ble imidlertid gjenstand for økende kritikk. Allerede på begynnelsen av 1980-åra argumenterte Kåre Lunden for en prinsipielt åpen lokalhistorie, der ”ingen grep er forbodne”, og der valget av problemstillinger og temaer ikke bestemmes av lokalsamfunnet, men står i sammenheng med relevante faghistoriske diskusjoner. Lundens posisjon fikk stadig sterkere tilslutning i løpet av 1980- og 90-åra. En viktig faktor i denne sammenheng var at lokalhistoria fikk innpass ved universiteter og høgskoler. Lokalhistoria åpnet seg som et kunnskapsfelt for den akademiske historieforskningen. En undersøkelse som Dagfinn Slettan gjennomførte i forbindelse med 75-årsjubileet til Landslaget for lokalhistorie i 1995, viste at omkring halvparten av alle hovedoppgaver i historie levert ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø falt innenfor kategorien lokal- eller regionalhistorie. En annen viktig faktor var at det vokste fram en litteratur som tok for seg større geografiske områder – områder som fylke, region eller landsdel – enheter som var som større enn den tradisjonelle lokalhistorias enheter, men ellers lignet lokalhistorien både i form og innhold. Det virket kunstig å skille denne typen forskning og formidling fra lokalhistoria, men samtidig problematisk å relatere den til flere av de faktorene som hadde kvalifisert såkalt ”ekte” lokalhistorie.


Dagens definisjonspraksis

Samlet sett, skapte utviklingen i 1980- og 90-åra behov for en åpnere lokalhistorie. Men hvor åpen burde den være?

Noen deltakere i debatten har ønsket å trekke en grense mellom lokalhistorie og mer typiske forskningsbaserte tilnærmingene til lokale samfunnsforhold i fortida – omtrent på linje med den engelskspråklige distinksjonen mellom ”Local History” på den ene siden og ”History Localized” på den annen. Kjell Haarstad var tilhenger av denne mer moderat åpne forståelsen, der man la vekt på å opprettholde en grense vis à vis punktundersøkelsene (i tråd med Jørn Sandnes), men samtidig markere at det var uten betydning hvem som hadde tatt initiativ til undersøkelsen, om den var skrevet av en lokal forfatter eller ikke, om den var bygd på emosjonalitet eller identitetsfølelse (i tråd med Kåre Lunden). Haarstads mer moderat åpne definisjon var: ”Lokalhistorie er historie om lokale samfunn – av størrelsesorden fra gård til landsdel – der menneskene føler et visst fellesskap og samhørighet, og der framstillingen er vendt i første rekke mot lokalsamfunnets medlemmer.”

Andre argumenterte, mer i tråd med Kåre Lundens forståelse, for en helt åpen lokalhistorie, der kriteriene om historisk forankring og stedsforankring – var de eneste som fortsatt var relevante. Dagfinn Slettan slo rett og slett fast at lokalhistorie var alle forskningsarbeider ”som er lokalt og regionalt avgrensa”. Dermed inkluderte han også arbeider som var skrevet på basis av forskningsprosjekter som hadde helt generelle problemstillinger som utgangspunkt. Ingar Kaldal – som også har skrevet om lokalhistoriebegrepet i forbindelse med 75-årsjubileet til Landslaget for lokalhistorie – er helt på linje med Slettan, når han kort og godt slår fast at ”lokalhistorie er forsking og formidling om historiske prosessar i lokale kontekstar.”


Hvorfor lokalhistorie?

Mennesker har et grunnleggende ønske om å vite noe om fortida si eller samfunnet de tilhører. Ønsket kan like gjerne dreie seg om å forstå og vite noe om bakgrunnen til ruinene av ei gammel sag i bekken bak huset som å forstå hvordan Norge utviklet seg til å bli en stat. Dette grunnleggende ønsket har lokalhistorien og rikshistorien felles.

Lokalhistorie er et viktig middel til å finne sin identitet og sine røtter, den blir et bindeledd mellom mennesker som føler en tilknytning til de samme historiske hendelsene og de samme minnene om det som har vært. Slik bygger lokalhistorien en felles lokal bevissthet og en bevegelse. Det er ikke tilfeldig at lokalhistorie en gang ble regnet som et redskap til å nøre opp under nasjonal selvbevissthet.[4]

Lokalhistorie er også ei side av og en forutsetning for kulturvern. Den historien som skjuler seg i en bygningskonstruksjon, ei innredning eller i sagbruks- og kverninstallasjonene i ei lita elv avgjør ofte om dette er noe som er verdt å ta vare på.

I undervisning er lokalhistorie et ypperlig utgangspunkt. Gjennom det nære og det konkrete er det ofte enklere for elevene å få tak i forhistorien enn ved å lese lærebøker og kildeskrifter.

Faghistorikernes nytte av lokalhistorie har vært å samle biter til det store puslespillet, rikshistorien.

Endelig skal en heller ikke kimse av at lokalhistorie kan representere en egeninteresse for folk. Og er en interessert i lokalhistorien, hvorfor skal en ikke da vie sin tid til den?

Referanser

  1. Sandnes 1983, s. 15.
  2. At lokalhistorie er konkret kommer ikke minst til uttrykk gjennom de mange gjenstandssamlingene som er å finne på bygdetun rundt om i landet.
  3. Sandal 1983, s. 11.
  4. Sandal 1983, s. 21.

Litteratur