Fangstanlegg for elg

Fangst av elg i graver ble vanlig i eldre jernalder, men det finnes anlegg datert så tidlig som 3700 f.vt. I 1863 kom en lov som forbød all fangst av elg og hjort i graver, og alle fangstgraver måtte fylles igjen.

Prinsippet for fangst av elg i gravde og murte graver er det samme som for rein. Gravene ble anlagt i faste trekkveier for elgen, og ved innsnevringer i terrenget. Det ble satt opp ledegjerder, og gravene ble tildekket med torv, mose m.m. Fangstgrpene hadde som regel en øvre diameter på fem-seks meter, og en dybde på omlag to meter. Når det gjelder utforming, deles de ofte inn i to hovedtyper. Fangstgroper med indre kledning har ei indre kasse av treverk som smalner av så elgen ikke har plass til å bevege beina, og dermed får tungt for å komme seg opp. Andre fangstgroper ble bygd med et lokk av kløvde stokker, og med en åpning som elgen kunne falle ned i.

I motsetning til fangstgravene for rein var elggravene sjelden murt. De var gravd ut, og massen ble brukt til å lage terrenget høyere.

Kilder

• Kulturminner i skog. Skogselskapet, Oslo 1992. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Harald Jacobsen. Kulturminner i Norge : spor etter mennesker gjennom 10000 år Tun, Skogbrukets kursinstitutt, 2008. Digital versjon på Nettbiblioteket