Fellesmisjonen
Fellesmisjonen ble grunnlagt av Magnus J. Dahl i 1899, på Romedal bedehus på Hedmarken, og var en av flere misjonsorganisasjoner som oppsto etter konventikkelplakatens opphevelse i 1843. Opprinnelig var Fellesmisjonen en samling av vennesamfunn, hovedsakelig fra Mjøs-området. Disse vennekretsene ble sommeren 1899 kalt sammen til møte i Romedal, der det var full enighet om å gå sammen. "Fællesmissionen" ble dermed realitet. Selv om Fællesmissionen var det offisielle navnet, gikk vennene i mange tiår under betegnelsen "dahlitterne". Noen av de overordnede målene for Fellesmisjonen var "at afbetale hvilende gjeld paa bedehuse og opføre nye, virke med Guds ord paa mørke tragter og hjælpe fattige troende".
Vekkelsesbølge
Dannelsen av Fellesmisjonen var resultat av en stor vekkelsesbølge ledet av predikanten og skomakeren Magnus J. Dahl. Han var opprinnelig husmannssønn fra Spydeberg, men kombinerte en omreisende tilværelse som skomaker med predikantgjerningen, og kunne dermed forkynne Guds ord på flere steder. To av de første stedene Dahl reiste som predikant var Hurdal og Skreien. På disse stedene skulle Fellesmisjonen etter hvert stå som sterkest. Sitt første besøk i Hurdal hadde Dahl antakeligvis i 1888. Hurdal ble senere et av hans faste virkesteder. Videre kom han til Østre Toten i 1892, der han også kjøpte bruket Holmstadenga i 1895 av August Holmstad. August Holmstad var senere formann i Fellesmisjonen i mange år, og med på grunnleggelsen av Skreiens misjonsforening. Han var i Kolbu i 1893 og og Gran og Hadeland senhøstes 1892. I Vallset og Romedal var han første gang i januar 1896, i følge hans egne notater. Det dannet seg raskt venneflokker på de stedene M. J. Dahl forkynte, og grende- og forsamlingshus fyltes raskt opp på de stedene han besøkte. I den første pionertiden fantes det rikelig med personer som hadde både visjoner og virketrang til å nå ut til folket med kristen tro.
Ytremisjon
Fellesmisjonen drev misjonsarbeid i Sør-Afrika på begynnelsen av 1900-tallet. Peder Sørum fra Hadeland var den første som reiste til Sør-Afrika, vinteren 1915-16. Han var til å begynne med underordnet Scandinavisk Alliance Mission (SAM). Sørum arbeidet både i Swaziland og Zululand. Han startet tidlig en skole i Zululand, som riktignok ble motarbeidet av den lokale stammehøvdingen. Et barnehjem ble også bygget. Dette ble finansiert av Fellesmisjonen, og Helga Garsjø var tiltenkt ansvaret for barnehjemmet. Tre år etter at Sørum startet opp reiste Helga Garsjø etter og sluttet seg til arbeidet. I 1922 kom Thora Aagot Tangen, også hun fra Hurdal, etter og giftet seg med Peder Sørum. Fra tidlig på 1920-tallet brøt misjonærene samarbeidet med SAM og var fra nå fullstendig underholdt av Fellesmisjonen. De flyttet deretter til Lydenburg, og satte raskt igang arbeid der. Peder Sørum oppfordret stadig Fellesmisjonen hjemme i Norge til å samle inn penger til misjonsarbeidet i Sør-Afrika, blant annet til bygging av kirke, men det kan se ut til at det var litt ulike oppfatninger om hvor mye Fellesmisjonen egentlig hadde mulighet til å bidra med. I 1922 ble det behov for litt mer styring på misjonsarbeidet, og "Love og regler for Africamisjonen" ble laget. Komiteen som utarbeidet lovene besto av August Holmstad, Alfred Langseth og Paul Eid. I den perioden Peder Sørums arbeid i Sør-Afrika ble støttet av Fellesmisjonen, fra 1917 til 1927, ble det samlet inn og sendt godt over 80.000 kroner til Afrika. Støtten til Peder Sørum opphørte i 1927 etter gjentatte uoverensstemmelser mellom Sørum og Fellesmisjonen. Med sin bakgrunn i Treiderbevegelsens virksomhet i Oslo, var Magnus J. Dahl også interessert i Treiders arbeid i Kina. Fellesmisjonen var også med på å støtte denne misjonsgrenen. Blant annet ble misjonæren Ruth Gaardløs fra Kolbu sendt til Kina på Fellesmisjonens regning.
Utbredelse
Fellesmisjonen ble aldri noen stor organisasjon. I jubileumsskrivet "Med Guds ord blant hverdagsmennesker" pekes det på tre faktorer for at utbredelsen ble begrenset. For det første ble det ikke dannet foreninger noe sted uten at Magnus J. Dahl hadde virket på stedet, for det andre måtte det ha vært en vekkelse på stedet og for det tredje var det avgjørende at det ikke var kristen lekmannsvirksomhet på stedet fra før. Disse tre faktorene, i tillegg til at det allerede på et tidlig tidspunkt ble iverksatt et ganske ressurskrevende ytremisjonsarbeid, førte til at Fellesmisjonen aldri fikk noen stor geografisk utbredelse.
Oppløst på 2000-tallet
Engasjementet for Fellesmisjonen dabbet av på 2000-tallet, og de ulike misjonsforeningene ble innlemmet i ulike andre misjonsselskaper. Eksempelvis gikk Skreiens misjonsforening inn i Normisjon.
Kilder og litteratur
- Med Guds ord blant hverdagsmennesker - Fellesmisjonen 100 år 1899 - 1999. (Jubileumsskrift-komiteen v/John Egil Brennsæter).