lokalhistoriewiki.no

Funksjonsvariasjoner

Funksjonsvariasjoner, funksjonsnedsettelse eller funksjonshemninger er samlebegrep for det at funksjonsevner er nedsatt i forhold til det man forventer. Dette gjelder både fysiske, psykiske og sosiale funksjonsevner. Funksjonsvariasjoner kan være til hinder for full deltakelse i samfunnet, dersom det ikke er gjort tilpasninger i tråd med prinsippet om universell utforming.

Definisjon

Det finnes ikke noen entydig definisjon på begrepet. En vei fram til en fungerende definisjon er å se på medlemsorganisasjonene i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, som er en paraplyorganisasjon for rundt 90 organisasjoner. Der finner vi et svært bredt spekter av tilstander representert. Enkelte er åpenbare, som nedsatt syn eller hørsel, forflytningsvansker og psykisk utviklingshemning. Men FFO favner også om forskjellige kroniske sykdommer som kan skape funksjonsvansker, psykiske lidelser, lærevansker, kognitive forstyrrelser og mye annet. Oppsummert kan man si at fysiske, psykiske eller sosiale tilstander som fører til at man møter hindringer når man ønsker å delta fullt ut i samfunnet kan plasseres under begrepet.

Historie

Historisk har funksjonshemmede ofte blitt sett på først og fremst som en byrde på familien og samfunnet. I lang tid ble det også sett som en straff fra Gud; i noen religiøse miljøer kan man ikke se bort fra at den holdninga sitter litt igjen. Samtidig ser vi at det finnes svært tidlige eksempler på at personer med funksjonsvariasjoner ble ansett som likeverdige og dugelige folk. I Håvamål finner vi i strofe 71 denne teksten:

Er du halt, kan du ride,
handlaus gjæte,
er du dauv, kan du duga i strid.
Blind er betre
enn brend å vera;
daud mun ein lite duga.
– Håvamål, strofe 71.

Fram til 1900-tallet var omsorg for personer med funksjonsvariasjoner primært familiens ansvar, men bygdefolket kunne også tre til om det trengtes. På samme måte som samfunnet kunne skille mellom verdige og uverdige fattige, kunne det også være et skille mellom de som hadde en medfødt tilstand (straff fra Gud) og de som hadde vært i ei ulykke.

På 1900-tallet begynte man i større grad å få et offentlig apparat, gjerne kombinert med frivillighet. Vanføreomsorgen ble et begrep, og det ble blant annet oppretta vanførehjem mange steder i Norge. Det oppsto særlig fra 1920-åra mange foreninger som ønska å drive veldedig arbeid. Norges Vanførelag var en av disse, stifta i 1931. Dette er den organisasjonen som i dag heter Norges Handikapforbund; begrepet vanfør ble brukt også av denne organisasjonen helt fram til 1974.

I etterkrigstida fikk man en ny situasjon, med et økt antall funksjonshemmede. De største vekstfaktorene var de mange krigsskadde og de store polioepidemiene i 1940- og 1950-åra. I 1950 fikk man diagnosen cerebral parese, og dette førte også til en økning i antallet som ble regna som funksjonshemmede. Med nye velferdsordninger og bedre behandlingsmulighetere ble det enda flere vanførehjem. Synet på funksjonsvariasjoner begynte å endre seg, og man begynte i løpet av 1950-åra med yrkesmessig attføring ut fra en tanke om at også mange funksjonshemmede kunne være i jobb. Det kom også en voldsom utvikling innen medisin, som førte til at mange kunne få bedre liv.

Arbeidet for funksjonshemmede var fortsatt i stor grad prega av veldedighet. Mot slutten av 1950-åra førte dette til en reaksjon fra mange funksjonshemmede, som ville ut av offerrollen de ble satt i. Veldedighet, ofte basert på tanker om kristen nestekjærlighet, måtte byttes ut med kamp for rettferdighet og likestilling. I 1950 ble Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon grunnlagt som en paraplyorganisasjon. Dette var et signal om en felles front for funksjonshemmedes rettigheter.

I 1960-åra kom en ny økning i antallet funksjonshemmede. Nå var det særlig ulykker som var vekstfaktor. Mer trafikk førte til flere bilulykker, mer fritid førte til flere fritidsulykker og økt mekanisering førte til flere arbeidsulykker. 1960-åra var et tiår med enorm vekst i velferdsordninger, og samtidig ble tanken om at personer med funksjonsvariasjoner også var verdifulle for samfunnet styrka. Kravet om at samfunnet måtte tilpasses fikk større gjennomslag. Det var i denne perioden at begrepet vanfør begynte å gå ut av bruk. Man lånte inn det engelske ordet handikap, og etter hvert kom ordet funksjonshemning. Norges Vanførelag holdt seg med det navnet noen år til, men fra 1965 fikk organisasjonen et mye tydeligere preg av å være en interesse- og kamporganisasjon. Den omdefinerte seg i 1974 til å være en organisasjon for funksjonshemmede til å være en organisasjon av funksjonshemmede, og tok nytt navn.

I 1980-åra opplevde man at utviklinga stagnerte, da det kom dårligere økonomiske tider. Privatisering og redusert offentlig forbruk førte til at løfter ikke ble fulgt opp. Dette førte til en enda skarpere og mer aktivistisk tone fra organisasjonene. Kravet ble ikke bare å få gjennomført endringer som var lovet, men også å sikre retten til et selvstendig liv gjennom tiltak som brukerstyrt personlig assistanse. Det ble også satt i gang arbeid for å få på plass hjelpemiddelsentraler.

I 1990-åra ble det et sterkt fokus på psykisk utviklingshemmede, i forbindelse med HVPU-reformen som ble starta i 1991. Sentralinstitusjonene ble avvikla, og beboerne ble overført til sine hjemkommuner. Det var da reformen ble innført omkring 5000 mennesker som bodde i disse insitusjonene. Overgangen var ikke enkel for alle, for hjemkommunen var ofte et sted de knapt kjente. Reformen har ikke gått smertefritt, og evalueringer har vist at det ikke er på langt nær alle mål som er oppnådd. Blant annet er de fleste fortsatt utestengt fra det vanlige arbeidsmarkedet, og henvist til verna bedrifter eller liknende.

I tida etter dette har stadig flere rettigheter blitt lovfesta, men det har tatt tid. I 2009 kom diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, som satte tydelige krav til universell utforming - fram til dette hadde det gjerne vært slik at hver enkelt byggesak ble en kamp for å sikre tilgjengelighet. I 2015 ble ordninga med brukerstyrt personlig assistanse gjort til en rettighet for funksjonshemmede med store bistandsbehov.

Faktisk tilpasning av samfunnet er noe annet enn et lovfesta krav. I praksis møter mange med funksjonsvariasjoner fortsatt hindringer på nær sagt alle arenaer i samfunnet. Det hjelper for eksempel ikke at man har fått markeringer i bakken som blinde og svaksynte kan følge, når noen setter fra seg en el-sparkesykkel midt på stien, og det hjelper ikke med fortau tilpassa rullestol når bedrifter fyller dem med reklameskilt. Et av de største hindrene for full likestilling er fortsatt mangel på kunnskap og forståelse.

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Funksjonsvariasjoner&oldid=2711766»