Geistlig inndeling

Geistlig inndeling, det vil si måten kirka er organisert i geografisk definerte enheter, har vært gjennom mange endringer gjennom århundrenes gang. Dersom vi ser ut over Den katolske kirke i middelalderen og Den norske kirke etter reformasjonen, er det også flere forskjellige strukturer vi må forholde oss til. I denne artikkelen vil hovedfokuset være på de to nevnte kirkene, ettersom det er der vi finner en helhetlig, landsdekkende struktur. Andre kirkesamfunn, og også Den katolske kirke i sin nåværende form, vil bli omtalt i mindre detalj. Hovedårsaken til dette er at det i historieforskning først og fremst er «hovedkirka» vi forholder oss til når det gjelder geografisk inndeling. Dels er det slik at eldre kilder ofte er sortert nettopp etter de kirkelige områdene, og dels er det slik at de kirkelige områdene er grunnlaget for mange av de verdslige enhetene vi har - ikke minst var prestegjeldene grunnlaget for oppretting av kommuner.

Det er to viktige sider ved en gjennomgang av den geistlige inndelinga. Det ene er selve områdene man deler inn i, og det andre er forholdet mellom disse områdene. Her har det vært en del endringer over tid, men det er også en del som har vært svært stabilt.

Enhetene

I denne gjennomgangen blir det korte beskrivelser av de forskjellige enhetene som eksisterer eller har eksistert. Mer dyptgående finner man i artiklene om de enkelte enhetene.

Sokn

Soknet er den eldste og den grunnleggende enheten. Ordet kommer fra norrønt sókja, 'søke'. I det ligger det at soknet var et område hvor folk søkte til samme kirke. På 1000-tallet begynner soknestrukturen å vokse fram, og i løpet av 1100- og 1200-tallet er den på plass i store deler av landet. Det opprinnelige soknet var nok ganske løst definert, men etter hvert som det ble flere sokn måtte man sette mer formelle grenser. Måten dette ble gjort på er i bunn og grunn den samme metoden som vi bruker for å definere kommuner i dag - soknet var definert av et visst antall gårder, og grensa mot nabosoknet ble bestemt av gårdsgrensene. Slik er det fortsatt med kommunene; de er egentlig summen av visse antall matrikkelgårders eiendom. Dette var det selvsagt ikke mulig å gjennomføre i alle tilfeller, og faktisk er det fortsatt en del av landet som ikke er matrikulert. Men de viktigste soknegrensene, de som skiller ei bygd eller grend fra en annen, ble i praksis bestemt ut fra hvor de enkelte gårdene søkte til kirke over tid.

Gjennom tida har mange sokn blitt delt eller slått sammen, alt etter behov. Befolkningsvekst eller -nedgang, nye veier og kommunikasjonsmidler og tilgangen på prester har vært viktige faktorer. Men også andre ting har spilt inn, for eksempel om ei bygd var velstående nok til å bygge egen kirke og betale for en prest. Dette er prosesser som i stadig større grad har blitt sentralisert, men som tidligere kunne skje på lavere nivå.

Kirkeloven sier i dag at soknet er grunnenheten, og at hvert sokn skal ha prest. I praksis løses dette allikevel ofte ved at én prest har ansvar for flere sokn; lovteksten er såpass rund at kirka har mulighet til å organisere seg slik det er hensiktsmessig. Øverste geistlige leder i soknet er soknepresten. Hvert sokn tilhører et prosti, og sokneprestens nærmeste, geistlige overordna er prosten. I spørsmål som ligger utafor prostens myndighet er det biskopen som bestemmer.

Hvert sokn skal ha et menighetsråd - ordet menighet (nynorsk 'kyrkjelyd') brukes ofte synonymt med sokn.

Prestegjeld

Først er det viktig å presisere at prestegjeld ikke lenger eksisterer i Den norske kirke. De ble utfaset i 2000-åra, av grunner vi skal komme tilbake til.

De første prestegjeldene som er dokumentert kom på 1400-tallet. En vanlig forklaring på at de oppsto, er følgene av Svartedauden. Ikke bare var det en stor, generell befolkningsnedgang; geistligheten ble hardt ramma, så det var prestemangel. Fram til dette hadde hvert sokn hatt sin egen prest - hvis vi ser bort fra overgangsordninger etter et dødsfall. Prestegjeldene samla flere sokn, med en felles sokneprest. Det er interessant at man beholdt ordet sokneprest; det var altså fortsatt soknet som var grunnenheten, men presten hadde et større ansvarsområde med flere sokn. Der det var mulig, kunne man sette inn kapellaner som bestyrte de enkelte soknene, med soknepresten som nærmeste overordna.

Etter hvert ble det vanlig å omtale det soknet som soknepresten bodde i som hovedsoknet, og de andre som annekssokn. Formelt var de likestilt; den største forskjellen var at annekssoknene oftest ikke hadde like mange gudstjenester som hovedsoknet, og at presten var mindre tilgjengelig. Men det var samme person som styrte dem, og de var i teorien selvstendige enheter - om enn de i praksis nok ofte ble dominert av hovedsoknet.

Prestegjeldene ble viktige for den verdslige inndelinga da man i 1838 innførte formannskapsdistrikter, det vil si kommuner. Regelen var da at hvert prestegjeld skulle utgjøre en kommune. Soknene ble underliggende enheter også i denne strukturen, med sokneråd som var ansvarlige først og fremst for kirkelige saker (vedlikehold av kirkene, lønn til kirkelig ansatte med mer), men også for fattig- og skolevesen i soknet.

Lenge var det slik at endringer i kommunestrukturen som hovedregel ble fulgt opp av endringer i kirkelig struktur. Når en kommune ble delt, skjedde det stort sett etter soknegrensene, eventuelt med noen mindre tilpasninger. Soknet ble da gjerne utskilt som eget prestegjeld, og vi fikk stadig flere prestegjeld med bare ett sokn.

Mot slutten av 1900-tallet begynte dette å bli en utilfredsstillende ordning for Den norske kirke. Behovene innen kirkelig og verdslig administrasjon ble stadig mer forskjellige, og det var ikke ønskelig å følge alle kommuneendringer. Dermed oppsto det mange situasjoner der et prestegjeld kunne være delt mellom flere kommuner, eller der en kommune hadde flere prestegjeld. Der prestegjeldet var delt, måtte soknepresten forholde seg til flere bevilgende myndigheter, og det kunne bli store forskjeller i finansiering av de forskjellige kirkene i prestegjeldet. Der en kommune omfatta flere prestegjeld, ble sokneprestene stående i et uheldig konkurranseforhold til hverandre. Løsninga ble å avskaffe prestegjeldene, og å erstatte dem med kirkelige fellesråd som fulgte kommunegrensene. Dette fører til at kirka må forholde seg til kommuneendringer uten å kunne gjøre så mye med det, men samtidig at det er et avklart forhold mellom kirkelig enhet og bevilgende myndighet.