Matrikkelgård

Se også: Leksikon:Matrikkelgård

En matrikkelgård er en geografisk enhet som i matrikkelen har felles gårdsnummer. De fleste matrikkelgårder har opphav i en reell gård, som en gang var én enhet. Men de kan også være oppkonstruert for å kunne matrikulere eiendom som ikke har tilhørt en gård - for eksempel et område som var urbant allerede før den første matrikkelen ble laget. Den opprinnelige hensikten med inndeling i matrikkelgårder var skattlegging. I nyere tid er det primært behovet for å ha kontroll over hvilke eiendommer som finnes ved å identifisere hver enkelt eiendom med gårds- og bruksnummer.

Historie

Den eldste matrikkelen er skattematrikkelen 1647. Mange av dagens matrikkelgårder ble definert allerede den gang, men det er også mange som er resultat av senere fradeling. Nummer ble innført på 1700-tallet, men det var en nokså grov inndeling. I matrikkelen 1838 ble det innført et langt mer komplisert nummereringssystem, med løpenummer bestående av bokstaver og tall. Det viste seg etter hvert at dette ble for komplisert. Særlig ble det vanskelig å håndtere sammenslåinger.

I matrikkelen 1886 ble et enklere system med gårds- og bruksnummer innført. Mens 1838-systemet skulle ha meningsbærende nummerering, slik at man i teorien kunne lese ut av dem hvordan eiendommene hang sammen, ble det i 1886 gjort så enkelt at man ga bruksnummer fra 1 og oppover for hver enkelt matrikkelgård.

Byene var lenge matrikulert etter egne systemer, som kunne variere fra sted til sted. Først i 1978 ble det påbudt for byene å bruke gårds- og bruksnummer; rett nok innførte noen det tidligere.

Finnmark var lenge umatrikulert, og langt inn på 1900-tallet var det mye som gjensto der. Det finnes også en del umatrikulert, statseid eiendom i fjellheimen.

Funksjon

Matrikkelgården er først og fremst en teknisk enhet. Rett nok kan mange av dem, som nevnt over, spores tilbake til en reell enhet i landbruket. Men i praksis er langt de fleste matrikkelgårder i dag en felles enhet for eiendommer som ikke lenger har noe særlig annet felles enn at de ligger i samme geografiske område.

Det finnes eksempler på udelte gårder, altså matrikkelgårder som bare har ett bruksnummer - da gjerne et gårdsbruk. Også i disse tilfellene er matrikkelenheten en teknisk enhet, og hvis for eksempel. en boligeiendom utskilles vil denne få bruksnummer 2 under matrikkelgården.

Det finnes også mange eksempler på matrikkelgårder som er fullstendig utparsellert og urbanisert. Et eksempel er Torshov i Oslo. Dette er uansett en matrikkelgård med gårdsnummer 81 i Oslo kommune, selv om det på ingen annen måte har noe med en gård eller landbruk å gjøre lenger.

I byene finner man også det vi kan kalle fiktive matrikkelgårder - eller kanskje heller matrikkelenheter, for å løsrive oss fra gårdsbegrepet. Et eksempel på dette er de 31 sonene i Oslo kommune som måtte matrikuleres med gårds- og bruksnummer i 1978. Da Aker herred ble slått sammen med Oslo i 1948, hadde Aker 206 matrikkelgårder som var matrikulert etter standarden fra 1886. Oslo, derimot, hadde en egen bymatrikkel. Det var ikke mulig å gjenskape noe slags reelt mønster av gårder som man kunne bruke i dette områder, som tidlig ble urbanisert. Det var også uhensiktsmessig å behandle hele den gamle Oslo kommune som én matrikkelenhet, da antall bruksnummer ville blitt ekstremt høyt.

Når enheter fra to forskjellige matrikkelgårder slås sammen etter eiendomsoverdragelse, vil de ofte bli stående med to sett gårds- og bruksnummer selv om de i praksis fungerer som én eiendom.

I lokalhistorisk forskning og litteratur

Matrikkelgårdene er oftest de enhetene man organiserer gårds- og slektshistorie etter. I Beskrivelse over Brønøe Hovedsogn fra 1848 ble gårdene omhandla i nummerrekkefølge (i tråd med 1838-matrikkelen), og dette har siden vært standard oppsett i de fleste gårds- og slektshistoriebøker.

En geografisk enhet som utgjør én matrikkelgård, har som regel vært ett gårdsbruk en gang i tida. Slike gårdsbruk fikk påsatt landskyld som mål på årlig leieavgift til eieren og som grunnlag for utlikning av skatt. Etter hvert som folketallet økte, ble disse gårdsbrukene delt i flere gårdsbruk, men de gårdsbrukene som utgikk fra det opprinnelige, ble fremdeles regnet som en enhet. De forskjellige brukene hadde ofte teigblanding innenfor det gamle gårdsbrukets grenser. Det var først med utskiftningene, som hovedsakelig foregikk på 1800-tallet, at hvert gårdsbruk fikk et mer eller mindre sammenhengende areal. De nye brukene som oppsto, hadde gjerne hus på samme tun. Klyngetun er særlig kjent fra Vestlandet.

De geografiske enhetene som i dag regnes som matrikkelgårder, kan i hovedsak regnes som selvstendige gårdsbruk i senmiddelalderen. I mange tilfeller er det likevel kjent at matrikkelgårdene er ryddet nærmere vår tid. At gårdsbrukene var selvstendige i senmiddelalderen, betyr likevel ikke at de med sikkerhet var i hevd - de kunne eksistere som ødegårder ennå ei tid. Derimot var det mange ødegårder som ble trukket inn som tilleggsjord til andre gårdsbruk, og disse ødegårdene smeltet som regel sammen med gårdsbruket de ble brukt under, slik at de siden ikke ble egne matrikkelgårder.

Hver enkelt matrikkelgård har et navn, men i mange deler av landet er det vanlig at de særskilte brukene som utgjør en matrikkelgård, bærer helt andre navn. En tenkt gård ved navn Berg kan for eksempel på et tidspunkt ha blitt delt i to bruk, som fikk navnene Sørgarden og Nordgarden. Ofte er det da disse navnene som blir brukt i dagligtalen.

En matrikkelgård tilsvarer som regel en navnegård, dvs en geografisk enhet som opprinnelig har båret samme navn. Unntakene her er når to nabomatrikkelgårder heter for eksempel Nordre og Søndre Lunde, slik som på Lunde i Hedrum. I dette tilfellet er Lunde navnegården, mens Nordre og Søndre Lunde altså er to matrikkelgårder. Denne typen forhold skyldes som oftest at det fra navnegården Lunde var etablert to selvstendige gårdsbruk, Nordre og Søndre, på et så tidlig tidspunkt at disse brukene ble særskilt skyldsatt og at de aldri senere ble slått sammen igjen. Når én navnegård er delt i to eller flere matrikkelgårder, kan vi, om det ikke foreligger andre opplysninger, regne med at det opprinnelige gårdsbruket (navnegården) ble delt senest før Svartedauden.

Alt dette tilsier at det er fornuftig å bruke matrikkelgårdene som hovedinndeling i gårds- og slektshistoria - det er en historisk sammenheng mellom enhetene. Vi finner allikevel eksempler på at matrikkelgårdene er mer enn mindre fiktive også utafor byene. I Fedje kommune førte omfattende teigblanding og omstendighetene rundt matrikuleringa på slutten av 1800-tallet til at matrikkelgårdene i det alt vesentlige er fiktive - se Fedje og folket/Lesarrettleiing for mer om dette.

Kilder og litteratur

• Holmsen, Andreas 1979: Gård, skatt og matrikkel. Universitetsforlaget. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Matrikkel i Norsk historisk leksikon.