Grunnfjordbotn (Hamarøy gnr. 244)
Grunnfjordbotn er den innerst gården i Grunnfjorden. Navnet viser til fjorden, som etter O.Ryghs ”Norske Gårdsnavn” gjen-speiler at fjorden er uavmindelig grunn. Boniteten er lav til middels ettersom jorda hovedsakelig består av mineraljord fra is- og elvemorener. Kornstørrelsene varierer og er delvis lite sorterte. Mot sør grenser gården mot statsallmenningen, mot øst snaufjellet og mot nord nabogården Grunnfjord. Grensene følger naturlig det dalstrøket som omslynger gården, som for øvrig er merket av flere steinras.
| Grunnfjordbotn (lulesamisk: Utsvuodna) | |
|---|---|
| Fylke: | Nordland (lulesamisk: Nordlánnda) |
| Kommune: | Hamarøy (lulesamisk: Hábmer) |
| Gnr.: | 244 |
[[Image:]]
Foto: Norges Samemisjon, Statsarkivet i Tromsø
Grunnfjordbotn i de eldste tider
Grunnfjordbotn har med sin topografi og beliggenhet vært sentral i forhold til kontakten mellom Norge og Sverige. Antallet fornminner funnet her forteller at gården har trukket til seg mennesker i mer enn tusen år. Det har blitt funnet tre gravrøyser fra bronse eller jernalderen, samt flere gammerøyser som stammer fra midten av 1500-tallet. I tillegg til fornminnene nede i selve Botn, er det også gjort registreringer oppe ved Guovddellis-javrre. Til tross for tegn på menneskelig aktivitet er det trolig ikke permanente bosetninger vi finner spor etter. Fram til siste del av 1800-tallet ble gården hovedsaklig brukt til sommerbeite for bumennene lenger ut i fjorden. En viktig årsak til at jorda ikke fikk noen faste bosetninger skyldes trolig Storelva, som har slitt hardt på landskapet gjennom å erodere vekk mangt et forsøk på å dyrke jorda. Grunnfjordbotn var likevel etter-traktet for svenske reindriftsnomader som vandret ned fra fjellet i sommermånedene. I tillegg til kulturell utveksling, førte denne kontakten også med seg handel. Vi kjenner blant annet til dette fra Tingbokprotokollen for 1743. Daværende fogd Myhre spurte allmuen om hvor det holdtes lappemarked, og hvor ofte. Han fikk da til svar at Grunnfjordbotn var stedet, og at lappene årlig ved Allehelgens- eller Mikkelsmesse holdt marked i om lag 14 dager.
I tillegg til markedet kjenner vi til at gårdens naturressurser har vært etter-traktede. I tillegg til sanking av sennegress og bær har terrenget rundt gården vært brukt til jakt. Blant annet har bjørnejakt vært med på å spe på pengebeholdningen ettersom det var skuddpremie på dyrene.
[[Image:]]
Foto: Isak K. Hassel
Gårdshistorie for Grunnfjordbotn
Grunnfjordbotn er en av de yngste rydningene i Tysfjord. Den første kjente permanente brukeren var Nils Bannetsen, som trolig ryddet gården i årene rundt 1840. Fordi den samme Bannetsen hadde mistet rydningsseddelen sin, ble det 5. juli 1847 holdt ekstrarett for å skyldsette gården. Det ble fastslått at plassens omkrets var ca ¼ mil, og at det kunne holdes 4 kyr og 20 småfe, og såes 1 tønne bygg. Det var lite skog på eiendommen, unntatt noe krattskog, og faren for snø- og fjellskred var overhengende. Til tross for beliggenhet ved fjorden, ble ikke fiske-mulighetene ansett som gode. Havne-gangen, det vil si beitemarka, ble sett for å være ubetydelig, noe som totalt sett førte til at skylden ble satt til 16 skilling.
Gården blir selveie
Første selveier av Grunnfjordbotn ble Thomas Knudsen, som fikk tildelt kongeskjøte på gården den 4. januar 1854 på 24 Spesidaler. Hvordan Thomas, som var født ca 1821 i Sverige, innvandret til fjorden vet vi ikke. Sjansene er likevel store for at han hadde kjennskap til området gjennom reindriftssamene på svenskegrensen. Thomas Knudsen slo seg ned i fjorden sammen med sin kone, Aassel Nilsdatter, datter av tidligere oppsitter Nils Bannetsen, født ca 1818, og de sju barna Anna f. 1844, Anders f. 1846, Maren f. 1848, Peer f. ca 1849, Niels f. 1850, Sara f. 1854 og Inger f. 1859.
Herredsbeskrivelsen fra 1863 og folketellingen fra 1865 sier noe om hvordan familien utviklet gårdsdriften. I 1863 blir det oppgitt at de dyrket ¾ tønne korn og ei tønne poteter, mens hus-dyrholdet var tre kyr og ti sauer. To år senere var kornproduksjonen redusert til ½ tønne bygg, mens familien hadde fordoblet potetutsettet til to tønner. Husdyrholdet økte også. 1865-tellingen forteller at Thomas og familien hadde skaffet seg et fjerde storfe samt to nye sauer. Det viktigste tegnet på en intensiveringen av innsatsen er likevel investeringen i en hest. Det blir ikke oppgitt om denne kun ble brukt i Grunndfjordbotn, eller om den ble lånt eller leid ut til andre småbruk i fjorden. Vi finner i dag tufter på gården, som trolig relaterer seg tilbake til tida da Nils Bannetsen og Thomas Knutsens familier drev jorda. De mest synlige er restene etter ei mølle, nede ved elveleiet, og tilhørende møllesteiner. Det finnes også spor etter en hustuft som er mer enn 100 år gammel, men de aller fleste tuftene etter de første familiene i Grunnfjordbotn er gammetufter. Tilsvarende tufter fra samme periode er også funnet oppe ved Guovddellisjavrre. Dette forteller oss at dette området trolig ble brukt som sommerseter. Den ekstensive bruken av gammer sier også at det økonomiske grunnlaget for å drive gårdsbruk i Botn nok var dårlig.
Fortsatt ekspansjon
Den økonomiske utviklingen vi kan skimte hos Thomas Knutsen mellom 1863 og 1865 fortsetter fram mot midten av 1870-tallet. Fra folketellingen for Tysfjord i 1875 finner vi at familien fremdeles hadde en hest, og at antallet sauer økte til 16. Til tross for at antallet kyr ble redusert til 3, var reinsdyrhold kommet inn som ei tilleggsnæring. Thomas ble bokført med å ha 10 reinsdyr på gården. I tillegg til at husdyrholdet hadde økt, var både korn- og potetproduksjonen økt med 50 prosent.
Nye brukere
Da Thomas Knutsen døde i 1891 hadde allerede tre av barna, Anders, Maren og Peer gått bort. Dermed ble det Nils som sammen med moren måtte ta seg av drifta videre. Etter Aassels bortgang i 1895 drev Nils jorda sammen med søstrene Sara og Inger. Anna, den eldste av søsknene ble gift med Bannet Larsen, men døde i 1900. I folketellingen for 1900 står Grunnfjordbotn oppført med to husstander. Den ene bestod av Nils Thomasen, søsteren Sara og et fattiglem ved navn Anders Lauritzen, f. 1890. I den andre husstanden finner vi Inger Thomasdatter og hennes svenske ektemann Mathias Nilsen. Sammen hadde de barna Gerhard f. 1893, og Aasel f. 1895. Paret hadde i tillegg fått to barn, f. 1890 og 1891, som ikke levde i mer enn henholdsvis ett og to år. Familien huset også Ingers svoger, Bannet Larsen, som nå var enkemann og forsørget av fattigvesenet.
7. oktober 1905 var skiftet etter Thomas Knutsen og Aassel klart, og Nils Thomasen fikk skjøte på gården. I samme prosess måtte han stille panterettsutlegg til søstrene for kr 137,50 til hver av dem. Nils tid som grunneier i Grunnfjordbotn skulle likevel vise seg å bli kort. To år etter at han tok over skjøtet gikk han bort. Ettersom Nils var barnløs gikk gården tilbake til søstrene og Mathias Nilsen.
[[Image:]]
Grunnfjordbotn sett fra fjordsida.
Foto: Isak K. Hassel
Bruksdeling
Den norske frigjøringen fra Sverige i 1905 brakte med seg en begynnende industri-alisering og utnytting av naturressursene til økonomisk avkastning. Av alle steder skulle denne utviklingen også vise seg i Grunndfjordbotn. 15. mai 1913 ble det holdt ei skylddelingsforretning, hvor Grunnfjordbotnelva, bruksnummer 2, ble skilt ut. Vassdraget ble solgt til J, Dahl i Christiania for 400,- kroner, med rett til utbygging av industrielle anlegg. Mathias, Inger og Sara fikk også beholde fløte- og fiskerettighetene i elva.
19. oktober 1928 ble bnr 1 oppdelt i to like store deler, og Tørmo, bnr 3, ble skilt ut. Den nye brukeren på bnr 3 var Anders Larsen. Fra 1950 og fram til sin død i 1952 bodde Mathias Nilsen på den utskilte parsellen Belka, bnr 5. Utskift-ningen av bnr 5 skjedde samtidig som Mathias Nilsens barnebarn, Andreas Jarl og John Kristian Mathisen overtok bnr 1. Sønnen Gerhard bodde da på parcellen Slettbakk, bnr 4, som ble skilt ut fra bnr 1 10. juni 1949 ved at bnr 1 ble delt i to like store bruk. Grensene mot stats-allmenningen gikk opp mot snaufjellet.
Kjell Arne og Gunnar Mathisen tok over bnr 1 i 1987, og har vært eierne av gården Grunnfjordbotn siden den gang.
Grunnfjordbotnelva ble skilt ut fra Grunn-fjordbotn ved skylldelingsforretning avholt 15. mai 1913. Skjøte ble gitt fra Mathias Nilsen, Sara Thomasen og Inger Thomasen til J. Dahl fra Christiania for kr 400,-. Formålet med overtagelsen var å utrede muligheter for kraftutbygging av elva, men det vites ikke om det noen gang ble igangsatt noe slikt arbeid. J. Dahl satt fremdeles som eier av vassdraget i 1950. Etter dette har Nils Kåre og Eilif Dahl tatt over bnr 2. De satt som eiere fram til 1999 da deres arvinger, Tone Kvittingen, Trondheim og Liv, Truls og Kjell Rogstad overtok parsellen. Disse har fram til i dag sittet som eiere av Grunnfjordbotnelva.
Tørmo ble skilt ut fra Grunnfjordbotten under skylddelingsforretningen som ble avholdt 17. oktober 1928. Den nye eieren var Anders Larsen, antakelig sønn av Laurits Larsen i Grunnfjorden. Anders var gift med Sara Kristine Johnsen, som kom fra Hellemofjorden. At paret hadde behov for å finne seg egen jord å drive er det ingen tvil om, for før de overtok Tørmo hadde Anders og Sara allerede fått barna Sigrid Anna f. 1917, Johan Anders f. 1919, Theodor Lars f. 1921, Inga Marie f. 1924 og Kristine Sofie f. 1925. I tillegg hadde familien fått sønnene Anders Sandrup f. 1923 og Sandrup Arne f. 1928, men de var begge gått bort før de nådde en alder av to år. Sigrid Anna og Theodor Lars flyttet etter hvert inn til Hellemofjorden. Til tross for at Anders og Sara Kristine overtok Tørmo i 1928 kom det første store tilbakeslaget allerede i 1937, da gården ble solgt ved tvangsauksjon den 31. mai. 1930-årskrisa som i denne tida tynget landet, gjorde seg også gjeldende i Grunn-fjordbotn. Gården kom senere tilbake på familiens hender, og i 1950 var det Johan Andersen som drev gården. Siden 1992 har Barbro Lundholm, Gøran Andersen, Per Andersen, Britt Sikku, Birgit Israelsson, William Andersen og Berit Andersen stått som eiere av bnr. 3 Tørmo.
Gårdparten Slettbakk ble fraskilt bnr 1 i 1949 da Gerhard Mathisens sønner tok over Grunndfjordbotn etter sin bestefar. Bnr 1 ble da delt i to like store bruksenheter, og Gerhard ble eier av det utskilte bnr 4. Han drev gården fram til 1968, før han døde året etter. Sønnen Nils Erik Mathisen tok etter dette over gården. Det er i dag hans arvinger som står som eiere av bnr. 4 Slettbakk.
Gårdsparten Belka ble skilt ut fra bnr 1 Grunnfjordbotn i 1950 i prosess der Mathias Nilsen lot sønnen sin Gerhard Mathisen og barnebarna Andreas Jarl og John Kristian Mathisen dele bnr 1 mellom seg. Mathias bodde her fram til sin død i 1952. Fra 1992 er det Karin J. Amundsen i Kjøpsvik som har vært eier av bnr 5. Belka.
Tomta Steinbakken ble skilt ut fra bnr 3 Tørmo i 1971. Siden 1999 har Kjell Arne Mathisen i Hamarøy vært eier av eiendommen.
Eiendommen Utsikt ble skilt ut fra bnr 4 Slettbakk i 1986. Siden 1991 har Inger M. Mathisen i Kjøpsvik vært eier av eiendommen.
Folketellingen for 1865 forteller at det under bnr 1 Grunnfjordbotn oppholt seg en husmannsfamilie. Per Persen f. ca 1805, oppført som husmann uten jord og fisker, var gift med Gunnild Mathiasdatter f. ca 1835. Sammen hadde de datteren Marie og sønnen Anders. De står alle oppført med Sverige som fødested. Bortsett fra fisket ser den eneste inntektskilden deres ut til å være fem reinsdyr. Ettersom familien ikke går igjen i folketellingen i 1875 er det usikkert hvor de har tatt veien videre. Det blir ikke på noe senere tidspunkt registrert husmenn i Grunnfjordbotn.
|
Grunnfjordbotn (Hamarøy gnr. 244) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen |