Isabella Bruce
Isabella Bruce (født i 1280-åra i Skottland, død 1358 i Bergen) var dronning av Norge fra 1293 til Eirik II Magnussons død i 1299, og levde deretter som enkedronning i Bergen til sin død.
Hun var datter av Robert Bruce av Annandale, jarl av Carrick (omkr. 1250–1304) og Marjorie, grevinne av Carrick (d. 1292).
Eirik Magnusson hadde først vært gift med Margrete av Skottland, som var datter av kong Alexander III. Hun døde i barselseng da deres datter Margrete ble født. Bare tre år gammel med Margrete dronning av Skottland, og da hun døde i 1290 hevda Eirik at han gjennom henne hadde arverett til den skotske tronen. Dette fikk han ikke gjennomslag for, og hans stilling i Skottland ble dermed svekka. I 1293 forsøkte han å bøte på dette ved å gifte seg med Isabella Bruce. Hennes far hadde arverett til den skotske tronen, og i maktkampen som pågikk var hans slekt en sterk kandidat til å vinne makta der. Problemet var at skottene året før hadde bedt Edvard I av England om å opptre som upartisk dommer i det vanskelige kongevalget, og han hadde valgt John Balliol. Selv om slekta Bruce fortsatt var mektig, var de satt utafor arverekkefølgen. Den norske kongen valgte altså tross slektas motgang å knytte seg til dem gjennom ekteskap; på sikt kunne det vært et godt valg, for Isabellas bror Robert Bruce d.y. ble i 1306 Skottlands konge – men det var altså sju år etter Eiriks død. En annen bror, Edward Bruce, var konge av Irland 1316–1318.
Da Isabella kom til Bergen for å gifte seg var hun rundt tolv år gammel. Hun kom hit sammen med faren,[1] som nok så på ekteskapet som et skritt på veien mot å gjenopprette slektas posisjon. Hans sønn Robert Bruce d.y. var da slektas tronkrever. Eirik var da 25 år gammel og enkemann, og han hadde mista sitt eneste barn tre år tidligere.
Vi vet lite om hennes tid som norsk dronning. Det finnes en protokoll over brudeutstyret hun hadde med seg, der det blant annet var med 24 sølvtallerkener og to mindre kroner.[2] Isabella og Eirik fikk bare ett barn, Ingebjørg Eiriksdotter (1297–omkr. 1357).
Etter at Eirik døde i 1299 ble hun som nevnt sittende som enkedronning i Bergen i nær seksti år. Vi vet en del om hennes liv i denne perioden. I 1305 er hun nevnt sammen med svogeren Håkon V Magnusson og dronning Eufemia da Arne Sigurdsson ble vigsla som biskop av Bjørgvin. Hun opptrer også i flere diplomer som vitne eller som eiendomsinnehaver. Forholdet hennes til kirke og biskop var hele tida godt. I 1324 fikk hun flere hus på Holmen i Bergen fra biskopen, domkapitlet og korsbrødrene, etter at hun hadde gitt en gave på 300 merker sølv. Biskop Audfinn Sigurdsson forplikta seg også til å sørge for at i hans og etterfølgernes tid skulle det leses daglig messe ved Maria-alteret i Mariakirken.[3] Audfinn var også nevnt i hennes testamente fra 1316; Kristkirken ved biskop Audfinn eller hans etterfølger skuille få 20 merker brent sølv mot å feire messe årlig på hennes dødsdag og å gi mat til fem fattige og ringe med klokkene ved den anledning.[4] Ved et tilfelle ser det ut til at hun brukte sin politiske påvirksningskraft, nemlig da det i 1312 ble inngått forlik mellom orknøyinger, shetlendinger og skotter. Det er på ingen måte utenkelig at hun også i andre tilfeller har bidratt politisk, uten at dette har nedfelt seg like tydelig i kildene. I 1339 brukte hun også sin status i en benådingssak, der kongen benåda en mann etter at Isabella og biskop Håkon Erlingsson hadde talt hans sak. I 1341 finner vi også et eksempel på at den norske dronninga involverte seg i en skotsk tollsak, og det dreier seg da trolig om enkedronning Isabella.[5]
Vi har ikke kilder som forteller om forholdet mellom Isabella og hennes datter Ingebjørg, men det er grunn til å tro at hun var involvert i festemålet mellom Ingebjørg og orknøyjarlen Jon Magnusson i 1300. Jarlen døde før ekteskapet kunne inngås. I stedet ble Ingebjørg gift med den svenske hertug Valdemar i 1312, i et dobbeltbryllup der hennes søskenbarn Ingebjørg Håkonsdotter ble gift med Valdemars bror hertug Erik. Et svensk diplom fra 1357 forteller at Isabella skulla ha arv etter sin datter, som var hertuginne av Øland ved sin død. Isabella overlevde altså sin datter med omkring et år.
Noe besøk i fødelandet ble det ikke for Isabella. Hun brevveksla med sin søster Christina, og vi vet også at hun sendte menn til Skottland på egne vegne. At hun ikke reiste over skyldes nok i stor grad at til tross for at broren Robert Bruce ble konge i 1306 var det svært turbulente forhold i Skottland. Tre av hennes brødre ble hengt i 1306–1307 og to søstre ble holdt som gisler av Edvard II av England. Også Robert Bruce' kone og ei datter ble holdt som gisler.
Referanser
Litteratur og kilder
- Diplomatarium Norvegicum.
- Wærdahl, Randi: Isabella Bruce i Norsk biografisk leksikon.
- Aasen, Elisabeth: Bergenske kvinner : fra Sankta Sunniva til Karine korgekone. Utg. Pax. 2006. Digital versjon på Nettbiblioteket.