Johannes Emil Johansson Hagberg

Johannes Emil Johansson Hagberg, (født 25. juni 1877 i Svenarum, Jönköpings Len, Sverige, død 1941) var en bondedreng som senere ble steinhogger. Han tok slektsnavnet Hagberg ca. 1894, etter torpet Hagenborg som hans far eide.

Johannes Emil var gruvearbeider i Jönköping, og som 19-åring falt han ned i en av gruvegangene og ødela benet sitt – noe han måtte slite med i alle år, og som var årsaken til hans død i 1941 etter amputasjon.

Den unge Johannes Emil flyttet fra Jönköpings len i 1896. Han reiste til Bohuslän, hvor det var arbeid som steinhogger. Det var meningen at han skulle bli der, men etter en episode med slåsskamp på en dans, måtte han rømme. Det var jo sånn på disse tider, at en som kom utenfra, ikke skulle prøve seg på jentene til de lokale gutta. Emil, som var en stor og staut kar, brydde seg ikke om dette, og danset vel både med den ene og den andre Bohuslänsflickan. Det ble en voldsom slåsskamp pga. dette og Emil rømte til Strömstad. Der traff han på noen fiskere fra Gressvik ved Fredrikstad. De var i Strömstad og solgte fisk. Emil var en omgjengelig og likendes kar, som lett kom i kontakt med folk. Han fikk derfor lett være med fiskerne til Norge, og la til ved Kråkerøy en sommerdag i 1901.

Han fikk fort høre at det fantes en steinhogger på Kråkerøy som var svensk, og het Karl Magnus Andersson. Han hadde kommet til Norge for å arbeide i steinindustrien på midten av 1880-tallet. Emil fikk leie et rom der og tok strøjobber som steinhogger en stund, før han giftet seg med Anderssons datter, Hulda, i 1902.

Hulda og Emil flyttet til Bjørnebrekke, og fikk jobb hos Fredrikstad Granittkompani. I boka «Turhåndbok for Fredrikstad-Rolvsøymarka 1», utgitt 1983 av Rolvsøy historielag står det følgende:

I 1906 ble plassen (Bjørnebrekke – red.anm) skilt ut og gitt brn. 28, Rognstad. Kjøperen var den svenske steinhuggeren Johan Emil Hagberg f. Ca 1880 i Blekinge, d. 1942. Hans kone Hulda Hagberg var fra Kråkerøy. De fikk etter hvert 12 barn. Johan Emil Hagberg arbeidet i mange år for Fredrikstad Granittkompani i Slettås. En tid var han til og med og satte opp demningen ved Borredalsdammen. (Noe av denne informasjonen er faktiske feil – red. anm). Boka har også et bilde av paret.

Emil og Hulda fikk ti barn. Det tredje barnet, Oscar Hartvik Hagberg, var min farfar.

I 1924 kjøpte Fredrikstad kommune eiendommen hans for 1740 kroner (for å bygge ut dammene). Emil og Hulda kjøpte derfor et lite hus på Leie (ved Lisleby). Dette huset var det første i gata som fikk elektrisitet. De hadde to lyspærer: en i stua og en på kjøkkenet.

Mye slit

Emil har satt spor etter seg i Fredrikstad-distriktet. Han har hogd ut steiner til demningen ved Borredalsvannet, han hogde kvernsteinene til Kornmølla på Seiersten og han har hogd mang en stein til grunnmurer for hus som ble bygd. Steinene ble dratt i en slare av hester. Min bestefar fortalte at ungguttene i familien var med i fjella og hogde stein. Det var lange arbeidsdager – og betalingen var en krone i uka, eller ei pakke tobakk. Ungguttene borret også kilehull – og fikk ett øre hullet.

Steinhoggerne hadde et hardt arbeid. Hvert år, når vinteren kom og frosten satt inn, ventet de på det de kalte «kakelina» – mildvær som pleide å komme et par uker før jul. Kom kakelina, var det å hogge stein natt og dag mens det var mildt.

Det var mye slit, og harde tider. Emil var en flink kar, som også kunne drive som gartner. Han plantet 100 frukttrær, og kona Hulda solgte frukt på torget. De hadde tatt opp lån i «Hypotekbanken». Hvert år slaktet de «Hypotekene», som de ble kalt: to griser de hadde avlet opp. Pengene de fikk for grisene gikk til nedbetaling av lånet, og til kjøp av to nye grisunger.

Emil var en god mann, som var glad i ungene sine. Da de tre største sønnene begynte å «frie til damer», kjøpte han en dress som de hadde på deling. Bare bestefaren min passet dressen, for han var middels stor. De to andre; Albert og Einar måtte gå med dressen, som var for stor til Einar og for liten til Albert. Men de var fornøyd allikevel! Med en dress de fikk låne tredjehver lørdag. Min bestefar giftet seg i den dressen.

Den store og arbeidsomme svensken Emil jobbet hele sitt liv. I 1940 – ett år før han døde, sto han og blandet sement i blandemaskinen mens sønnene hans laget tak til fjøset ved Glemminge fattiggård. Emil var da blind, antagelig fordi han hadde sukkersyke som ikke ble behandlet. I 1941 måtte han amputere det vonde benet sitt. Han fikk blodpropp og døde 64 år gammel. Hulda levde til hun var 87.

Huset på Leie, med den store hagen med over 100 frukttrær er nå revet. I mange år sto det der til minne om en ung, svensk steinhogger som i 1901 søkte lykken i Norge.

Referanser

• Johan Hagberg i Historisk befolkningsregister