Karjol
Karjol er et kjøretøy med to hjul trukket av én hest, som ble vanlig særlig i byene på 1700-tallet. De hadde gjerne plass til én eller to personer på kuskesetet, samt noe plass til bagasje bak. Karjolene var primært staskjøretøy, ettersom de hadde lav laste- og passasjerkapasitet. En stor fordel var at de var lettere å kjøre på dårlige veier, ettersom de er lette.
En av de første kjente karjolferdene i Norge var Frederik IVs tur over Dovrefjell i 1704. Hele følget var da plassert i karjoler. Lenge forble karjolen primært de mer velståendes kjøretøy. Selv om de spredde seg på landsbygda, var det gjerne lensmannen, futen, presten og offiserer som hadde karjol. Selv på skysstasjonene var det gårdskjerrer som var det vanlige i land tid. Men fra omkring 1850 ble det vanlig å ha karjol også på skysstasjoner, slik at tilreisende kunne bli kjørt i slike. Skyssloven av 1851, som blant annet regulerte hvilke kjøretøy som skulle brukes, styrka den utviklinga. I løpet av noen tiår ble karjoler så vanlige at de i 1870- og 1880-åra ble omtalt som det nasjonale kjøretøyet i Norge.
Mot slutten av 1800-tallet ble det vanlig med en variant av den gamle stolkjerra. Den minner om karjolen, men hadde gjerne bedre fjæring og var dermed mer komfortabel. Den kunne også ha plass til to seter. Karjolene var allikevel fortsatt i bruk lenge, slik at så sent som i mellomkrigstida var det fortsatt vanlig å møte dem langs veiene. Man begynte også å utstyre karjoler med noe fjæring på slutten av 1800-tallet, slik at også de ble mer komfortable.
Kilder og litteratur
- Karjol i Norsk historisk leksikon.
- Karjol i Store norske leksikon.
- Karjol på Wikipedia på bokmål og riksmål.