Frederik IV

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Frederik IV
Frederik IV.jpg
Personalia
Tittel: Konge av Danmark-Norge
Regjeringstid: 16991730
Valgspråk: Herren er min hjelper
Fødselsdato: 11. oktober 1671
Fødested: Københavns slott
Bortgang: 12. oktober 1730
Dødssted: Odense slott
Foreldre: Christian V og Charlotte Amalie
Ektefelle(r): Louise av Mecklenburg-Güstrow
Elisabeth Helene von Vieregg (t.v.h.)
Anna Sophie Reventlow (t.v.h.)
Barn: Minst elleve barn, se teksten

Frederik IV (født 11. oktober 1671 på Københavns slott, død 12. oktober 1730 på Odense slott) var konge av Danmark-Norge fra 1699 til sin død. Han var sønn av Christian V og dronning Charlotte Amalie. Som ung mann fikk han lite utdanning fordi faren var redd for å bli overskygget, men han utviklet seg allikevel til å bli en av de mest velansette av de dansk-norske kongene på 1700-tallet. Han deltok personlig i styringen av riket, og arbeidet nær sagt døgnet rundt.

Frederik giftet seg i 1695 med Louise av Mecklenburg-Güstrow, som var datter av hertug Gustav Adolf av Mecklenburg-Güstrow og Magdalena Sibylla av Holstein-Gottorp. De fikk fem barn, deriblant arvingen Christian. I 1703 giftet kongen seg til venstre hånd med Elisabeth Helene von Vieregg, som var datter av den prøyssiske statsministeren Adam Otto von Vieregg. Hun døde allerede året etter. I 1712 giftet han seg igjen til venstre hånd, med Anna Sophie Reventlow, datter av storkansler Conrad greve Reventlow. Da dronning Louise døde i 1721 giftet han seg med Anna Sophie til høyre hånd.

Kong Frederik engasjerte seg sterkt i styring av dobbeltmonarkiet. Det er nærliggende å tenke seg at det at faren holdt ham unna førte til et behov for å bevise sin kapasitet. Som økonomi var han dyktig, og han var meget god til å regne og kunne dermed gjøre seg opp egne meninger. Disse var ikke alltid i tråd med rådgivernes. Et kjent eksempel på hans egenrådghet er Årdal kobberverk i Sogn, som embetsverket gjerne ville selge fordi det gikk med underskudd. Kongen insisterte på at det skulle fortsette fordi verksdirektør Johann Heinrich von Schört var optimistisk, og dekket selv underskuddet gjennom hele sin regjeringstid.

En svakhet med hans arbeidsiver var at han arbeidet for mye. Dette kombinert med en manglende vilje eller evne til å delegere kan lett føre til for stort fokus på detaljer. En årsak til dette var antagelig frykten for adelen, som hadde mistet makt ved innføringen av enevelde i 1660. Svært mange embetsmenn i hans tid var tyskere, fordi han ville holde dansk og holsteinsk adel utenfor. For å kontrollere embetsmennene, men antagelig også på grunn av en ekte interesse for sine undersåtter, behandlet kongen suplikker inngående, og reiste ofte for å forhøre seg om saker.

Han besøkte Norge to ganger. I 1704 reiste han rundt i stor deler av landet, i sør og opp til Midt-Norge. Det andre besøket var i 1709. Etter en reise til Italia i 17081709 utnevnte Frederik to italienere til markgrever i Lister og Mandal. Dette var første og eneste gang markgrevetittelen ble brukt i Danmark-Norge.

Tidlig i sin regjeringstid ble Frederik interessert i den pietistiske vekkelsen i Danmark og Tyskland, og han fikk sendt misjonærer til kolonier Tranquebar. I 1715 sendte misjonskollegiet kongen hadde opprettet året før Thomas von Westen til Finnmark, og fra 1723 støttet Frederik [][Hans Egede]]s misjon på Grønland.

I motsetning til kongens arbeidsiver og pietistiske dragninger sto hans holdning til ekteskapet. Han hadde flere elskerinner ved siden av dronningen, og giftet seg to ganger til venstre hånd og ble bigamist. For andre innbyggere i riket var dette noe som kunne medføre dødsstraff. Hans store kjærlighet var Anna Sophie Reventlow, som han giftet seg til venstre hånd med i 1712, året etter at han møtte henne. De fikk seks barn, som alle døde tidlig. Da dronningen døde i 1721 giftet han seg til høyre hånd allerede dagen etter begravelsen. Slike ekteskap til venstre hånd kan ikke tolkes bare som vellyst og tøylesløshet. Det er også naturlig å se dem i forhold til den situasjon man i dag har i de europeiske kongehus, hvor man selv velger sin ektefelle og gjerne finner noen som ikke er av fyrsteslekt. Frederik gjorde sin plikt i det arrangerte ekteskapet med Louise, men benyttet også sin status som eneveldig konge til å gifte seg med kvinnen han elsket ved siden av.

Store nordiske krig brøt ut i Frederiks regjeringstid. Etter Karl XII av Sveriges nederlag ved Poltava allierte Frederik seg med tsaren. Dette kunne bryte forbindelsen mellom Sverige og Holstein-Gottorp, og gi en mulighet til å gjenerobre Skåne og Båhuslen, som hadde gått tapt på 1600-tallet. I motsetning til Karl XII var han ingen krigerkone, men som administrator gjorde han en god innsats under krigen. Den dansk-norske flåten under Iver Huitfeldt og Peter Wesser Tordenskiolds ledelse vant en rekke betydelige seire. Karl XII angrep Norge i både 1716 og 1718 uten å ha noen suksess. Han falt selv ved Fredriksten festning under det andre Norgesfelttoget. Krigen varte til 1720, men med betydelig mindre intensitet etter Karl XIIs død. Den gottorpske del av Slesvig ble innlemmet i de danske slesvigske besittelser i 1721. Svenskene mistet også tollfriheten i Øresund, og måtte oppgi besittelser i Baltikum og Nord-Tyskland. Etter dette ble hovedmålet i dansk-norsk utenrikspolitikk å opprettholde likevekten. Gjenerobring av områder i dagens Sverige var ikke lenger et uttalt mål.

I 1722 ble den dansk-norske helstaten truet, ved siden av at det var fare for krig med Russland. Povel Huel, en borgersønn fra Trondheim, ble i 1718 avsatt som amtmann i Lister og Mandals amt. Han sendte ansøkning til kongen om å bli gjeninnsatt, og truet med hevn om så ikke skjedde. Da han ble forsmådd kontaktet han hertugen av Gottorp, den russiske sendemann og tsar Peter den store. Planen var å løsrive Norge, Færøyene, Island og Grønland fra Danmark, med hertugen som konge i Norge, øyene under russisk herredømme og en gunstig stilling for Povel Juel. Noen av brevene fra Juel ble åpnet, og dermed ble han avslørt og endte på skafottet i 1723. Frederik forsøkte å kontakt tsaren på egen hånd, men mislyktes i sin tilnærming, og det gottorpske problem vedvarte. I 1726 ble det inngått allianse med Frankrike og Storbritannia for å styrke Danmarks stilling.

Finansielt hadde store nordiske krig vært en katastrofe. Nedgang i økonomien i hele Europa gjorde det også vanskelig å få ting på rett kjøl igjen. Krongods i Norge ble solgt ut, og kirkesalget i 1720-åra førte til at over 600 kirker med jordegods ble overdratt til privatpersoner.

I 1728 ble store deler av København ødelagt av brann, og da kongen året etter mistet sitt siste barn med Anna Sophie ser det ut til at han gikk inn i en depresjon. Han slet med samvittigheten etter sine ekteskapelige eskapader, og så det at barna døde som Guds straff. I oktober 1730 døde han på vei hjem fra hertugdømmene. Han ble gravlagt i Roskilde domkirke, og etterfulgt av sønnen Christian VI.

Kilder

Frederik IVs monogram med årstallet 1723 over inngangspartiet til Nore stavkirke.
Foto: Stig Rune Pedersen (2006)