Christian VI

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Christian VI
Christian VI.jpg
Personalia
Tittel: Konge av Danmark-Norge
Regjeringstid: 17301746
Valgspråk: For Gud og folket
Fødselsdato: 30. november 1699
Fødested: Københavns slott
Bortgang: 6. august 1746
Dødssted: Hirschholm slott
Foreldre: Frederik V og Louise av Mecklenburg-Güstrow
Ektefelle(r): Sophie Magdalene
Barn: Frederik V (1723)
Louise (1724)
Louise (1726)

Christian VI (født 30. november 1699 på Københavns slott, død 6. august 1746 på Hirschholm slott) var konge av Danmark-Norge fra 1730 til sin død. Han var andre sønn av Frederik IV og Louise av Mecklenburg-Güstrow; den førstefødte Christian døde tidlig. Som konge framsto han som svak, men med innføring av tvungen konfirmasjon og offentlig skolevesen i Norge fikk han en enorm betydning for den videre utviklinga i landet.

I 1721 giftet han seg med Sophie Magdalene av Brandenburg-Kulmbach. De fikk tre barn, Frederik V og to døtre som begge fikk navnet Louise da den første døde tidlig.

Han hadde svak helse, og var liten og tynn. Det ble også bemerket i samtiden at stemmen var pipende og usikker, og at han var keitet og sjenert. I motsetning til sin far hadde han fått en god utdanning, og han hadde også fått overført farens pliktfølelses overfor kongegjerningen. Lærerne var tyske, så han snakket og skrev tysk til daglig. Forholdet til faren ble dårlig på grunn av hans ekteskap til venstre hånd med Anna Sophie Reventlow, som ble inngått i 1712. Dronning Louise ble en bifigur i sitt eget ekteskap og hjem, og kronprinsen ble forbitret over denne behandlinga av mora. Da han

Hans rådgivere i ungdomsåra var pietistisk anlagt, og det var også dronning Sophie Magdalene. Frederik den store av Prøyssens søster kalte det danske hoffet et kloster der man ikke annet kunne gjøre enn å be og kjede seg. På et punkt var kongen ikke pietistisk: Han var villig til å presse statskassen til det ytterste for å kunne bo i et vakkert slott. Det gamle Københavns slott ble revet, og Christiansborg ble oppført i stedet. Kongeparet flyttet inn i det svært luksuriøse slottet i 1740, og fortsatte der å leve sine liv i pietismens ånd.

I 1733 foretok Christian en stor Norgesreise. Kongen, dronningen og et følge på omkring 200 personer reiste rundt i Sør- og Midt-Norge slik faren hadde gjort i 1704.

Da Christian tok over etter farens død i 1730 fjernet han straks flere sentrale personer fra Frederik Vs krets av rådgivere. Bakgrunnen til dette var primært deres rolle i behandlinga av moren etter at kongen gifta seg med Anna Sophie Reventlow. Han var flinkere til å delegere enn faren hadde vært, men tok også personlig del i styret. I saker som dreide seg om religion tok han alltid kontrollen selv. Hans forordning om helligdagsfreden fra 1735 var preget av pietisme. Denne ble stående i Norge, med enkelte endringer, helt til 1965. I 1736 innførte han tvungen konfirmasjon i Danmark-Norge. For å kunne bli konfirmert måtte man ha gått til undervisning i kristendomskunnskap, og med dette var i realiteten den første tvungne skolegang innført i riket. Det ble klart at det trengtes et større apparat rundt dette, og i 1739 og 1741 kom forordninger som innført allmueskolen. Plikten til å drive skole ble lagt på bøndene, og i Norge ble det mange steder omgangsskoler slik at man slapp kostnaden med å bygge skolehus. Kristendomskunnskap var i utgangspunktet eneste fag, men for å tilegne seg den måtte barna lære å lese. Danmark-Norge ser ut til ha fått en svært lav grad av analfabetisme i løpet av 1700-tallet, selv om skolegangen var snever og mangelfull.

I 1741 ble det på kongens tilskyndelse vedtatt en fattiglov for Akershus stift, og senere kom slike også i andre stift. Bakgrunnen var at kongen under reisa i Norge i 1723 hadde sett mange tiggere. Man skilte i loven mellom «verdig trengende» og «uverdig trengende», det vil si henholdsvis de som uforskyldt var fattige og de arbeidsskye. Grensene mellom disse gruppene ble trukket etter helt andre linjer enn i dag, men det var like fullt et første skritt mot å gjøre noe med fattigdomsproblemene. For de verdig trengende ble det innvilget støtte fra fattigkasse eller innkvartering på en gård. De uverdig trengende kunne bli plassert i tukthus. Fattigkassen ble et viktig skritt mot dagens sosialstønad. Bruken av tukthus for løsgjengere og arbeidsskye vedvarte med noen endringer helt til 1970, da tvangsarbeidhusene ble oppløst i og med fjerninga av løsgjengerloven.

Pietismen slo gjennom i både Danmark og Norge. Dette førte til problemer, for kristendommen tok nye retninger i et rike hvor man ikke hadde religionsfrihet. Statskirken hadde enerett på forkynnelse. I 1741 ble dette innskjerpet gjennom konventikkelplakaten, som forbød lekmannsforkynnelse og krevde at sognepresten måtte være til stede på religiøse møter hjemme hos folk. Konventikkelplakaten ble formelt oppheva i 1842, tre år før dissenterloven ble vedtatt. Et navn som særlig er knytta til konventikkelplakaten er Hans Nielsen Hauge, som ble arrestert for brudd på den i 1797.

Etter store nordiske krig, som tok slutt i 1720, var hovedmålet i dansk-norsk utenrikspolitikk å opprettholde status quo. Gjenerobring av Skåne og Båhuslen var ikke lenger et uttalt mål, og selv om det gottorpske problem vedvarte klarte man å unngå ny krig. I 1734 inngikk Christian en forbundsavtale med Sverige, og i 1739 kom det på tale om å velge Christians sønn som svensk tronarving. Deermed ville man igjen kunne få en union mellom alle tre land. Fra dansk side var dette ønskelig, men den svenske bondestanden stoppet forsøket.

Økonomisk var Christian VI inspirert av tysk merkantilisme, spesielt en retning kalt kameralismen. Jordbruk og sjølberging var viktige bærebjelker. For å oppnå dette ble dansk og norsk næringspolitikk tettere samkjørt. Stavnsbånd ble innført for danske leilendinger i 1733. I tillegg til arbeidsplikten for godsherren ble de nå også bundet til å bli boende der. Stavnsbåndet ble aldri innført i Norge. Forholdene her var annerledes på mange punkter, ikke minst det at landbruket i langt mindre grad var knyttet til gods og mer til selveide gårder, selv om det også her i landet var en del gods. Dermed kunne godsene lettere sikre jevn forsyning av soldater og arbeidskraft. Den økte produksjonen ble sikret lønnsomhet gjennom forbud mot import av korn til Danmark og Sør-Norge. Jernverkene i Norge hadde allerede fra Frederik Vs siste leveår hatt monopol i Danmark og Norge. I 1739 ble Det kongelige oktroajerede Norske Kompagni oppretta for å produsere trekull, tjære, glass og annet. Den norske glassproduksjonen sprang fram fra dette, først med Nøstetangen Glassverk ved Hokksund i 1741, så Hadeland Glassverk, Hurdal Glassverk og Biri Glassverk. Forbud mot import av utenlandsk glass til Norge kom i 1760, under Frederik V.

Kongen var sykelig hele sitt liv, og dronninga hadde også svak helse. De sverget begge til årelating og diverse vidunderkurer, uten at dette hjalp. Kongen ble stadig svakere, uten at man kan peke på noen bestemt årsak. Etter å ha fått en magelidelse døde han i august 1746. Han ble gravlagt i Roskilde domkirke, og ble etterfulgt av sønnen Frederik V.

Kilder